larshaukeland

Del 7: Jordsmonn utvikling i dødssonen

Utbruddet på Mount St. Helens viste akkurat hvor mange måter en vulkan kan ødelegge et miljø som en gang har vært blomstrende- fra den langsomme døden av kvelende aske til plutselig begravelse under steinskred, gjørmeflom, eller glohete vinder på 315 grader Cecius som blåser i hundrevis av km/t.

Et spesielt landskap fikk den tidligere president Carter til å sammenlikne ødeleggelsen med landskapet på månen. Når blir denne regionen på 15,5 km2 som ble brent fri for planter og dyr av intens hete og så begravet under sterile steinerog vuklansk aske og støv kalt Pumice Plain. Ingen hage kunne vokse i dette sterile, næringsfattige jordsmonnet uten at det komnytt jordsmonn og masse næringsrik gjødsel. Det var i alle fall hva vitenskapsmennene antok.

Så biologene ble veldig overrasket da de så at livet returnerte til denne bleke askeørkenen i løpet av noen ganske få år. En del av hemmeligheten var en liten “jordsmonn ingeniør” som bodde under jorden, muldvarper. Disse små gnagerne, som ofte blir beskyldt for å ødelegge plenen til folk og golfbaner, grov tuneller og blandet godt jordsmonn med det næringfattige jordsmonnet. Men hvor fikk muldvarpene maten sin fra?

Den ensomme biologen som studerte dette øde landskapet la merke til en blomstrende plante kalt lupin som vokste tidlig i gjenoppretningsperioden. Men hvordan kunne en blomstrende plante leve i det sterile støvet og asken uten næringsstoffer som nitrogen?

Det er hvor bakteriene kommer inn i bildet. Lupiner er belgfrukter som lever tett ved spesielle bakterier som høster inn nitrogen fra luften. På en eller annen måte har nok av disse bakteriene overlevd de høye temperaturene under jordsmonnet, eller så de reist med lupin frø som har blåst innover, eller så har de blitt sluppet av fuglene. Bakteriene bodde så i lupinene og begynte å gi dem nitrogen.

Lupin blomstene bruker denne nitrogenen til å lage rike proteiner som blir pakket i frø. Plantens nitrogen går også inn i jordsmonnet og gjør den mer fruktbar. Muldvarpene kunne  lett overleve på lupinenes blader og næringsrike frø.

Det trengte ikke så mye, når alt kom til alt, for å kickstarte et nett av liv på Puimce Plain.

Leksjon om katastrofer

Det er gøy å innse hvordan Gud har skapt lavtstående skapninger som gnagere og bakteria – noe vi ofte forbinder med pest og sykdom – til å hjelpe med å gjenopprette jorden Hans etter katastrofer. Od de trenger ikke mye hjelp til å gjenetablere et frodig miljø!

Regioner utenfor Pumice Plain ble gjrnopprettet enda raskere, med omstendigheter som varierte dramatisk fra sted til sted. Mens noen typer miljø forsvant, slik som de gamle gran trærne, så ble antallet sunne innsjøer og vann femdoblet! Biologer dro med en ny takknemlighet overfor mangfoldet av levende skapninger, og vanskeligheten med å forutsi hvor mange måter en kan reetablere blomstrende miljøer etter en enkelt katastrofe.

Anvendelse til skapelsesmodellen: Biolgisk “arv” og øyer

Skapelses biologer ble interessert i hvor hurtig de fleste sterile områdene rundt Mount St. Helens ble levende igjen etter utbruddet i 1980. Biologer måtte “omskrive bøkene” om hurtigheten bakterier og gnagere kunne hjelpe å gjenopprette helsen til det ødelagte jordsmonnet.

Mens vi ofte betrakter disse skapningene som skadedyr, så ser den høye reproduksjonen deres fornuftig ut som et designet fenomen som kan hjelpe med å gjenopprette ødelagte økosystemer. Mange forskjellige typer gnagere kan ha formert seg hurtig på Noahs ark under turen. Uten dyr so jaktet på dem kunne disse jordsmonn ingeniørene ha sprdee seg over hele jorden og gjort den klar for at andre dyr skulle ankomme.

Dersom vi kan bli overrasket over biologisk gjenoppretting på en liten skala, så kan vi aldri forestille oss alle de mulighetene som fantes etter syndefloden, som etterlot seg mange sedimenter med masse næringsstoffer og masser med vann.

—