Klokkemakeren (2020)

Han våknet tidlig om morgenen. Tøflene stod klare ved enden av sengen. Han gled inn i tøflene, tok på seg morgenkåpen og smøg seg ned i stuen. Her var hyller, skap og vegger fylt av så mange klokker at en ikke kunne se hvilken farge det var på tapetet. Med et smil om munnen snurret klokkemakeren på barten. Så fant ham fram frem tørkekluter og tørket støv av alle klokkene. Vel ferdig med tørkingen, sukket han fornøyd og kastet et siste beundrende blikk utover klokkene.

Klokkemakeren kokte seg et bløtkokt egg og smurte to grovbrødskiver med smør. Så skar han skivene på skrå. Den ene skiven fikk på seg to skiver med fårepølse. Den andre hadde bare smør på. Egget ble satt i en eggekopp, kniv og teskje, salt og kaffe ble satt på bordet. Så fortsatte den rutinemessige frokosten. Etter at frokosten var ferdig, var det tid for en dusj og påkledning.

Duggfrisk og fin tok klokkemakeren seg en ny kopp kaffe. Han slurpet høyt av kaffekoppen mens han igjen inspiserte klokkene sine. De var barna hans, ja, det som ga ham glede. Levebrødet hans hadde vært å lage, montere og reparere klokker, både store kirkeklokker og små klokker som tikket og takket seg gjennom tilværelsen.

Plutselig så klokkemakeren at en klokke hadde stoppet. Han hektet den ned fra veggen, la den kjærlig i hånden sin mens han snudde den fram og tilbake mens de skarpe øynene hans nøye gransket den. Denne klokken brukte batteri, så klokkemakeren bare byttet batteri, stilte inn tiden på klokken, børstet og blåste litt støv inne i klokken før han hang den opp på veggen igjen.

Dette var rutine for klokkemakeren. I hans pensjonisttilværelse var det rutinene og klokkene hans som ga ham glede. Hver morgen tørket han støv av klokkene sine, og når de trengte å fikses, så ga det klokkemakeren stor glede å fikse dem igjen slik at de startet opp tikkingen sin på ny.

Så en morgen kom klokkemakeren ned i stuen med et bredt smil om munnen. Smilet forsvant som dugg for solen da han så at en klokke hadde stoppet i løpet av natten. Han tok den ned fra hyllen den stod på, og snudde og vendte på den. Det var en klokke han hadde kjøpt i Sveits da han var på ferie der for mange år siden. Den var laget som en karusell hvor fire hester gikk rundt og rundt med en klokke oppe i mønet som fortalte hva tiden var.

Klokkemakeren glemte både tid og sted. Frokosten fikk nok vente – her måtte klokken repareres først. Han åpnet opp klokken og studerte urverket med forstørrelsesglass. Snart fant han feilen. En fjær var brukket og måtte byttes ut. Klokkemakeren fant frem alle fjærene han hadde på verkstedet sitt, men ingen av dem var så små og delikate som den brukne fjæren.

Men en bestemt mine kastet klokkemakeren seg over telefonen. Han ringte til urmakere og klokkemakere, han ringte til verksteder og butikker, ja, til slutt ringte han til alle han kjente som hadde gått i lære på samme stedet som ham. Han ringte til og med til Sveits, men fant ut at stedet hvor klokken var laget hadde gått konkurs for mange, lange år siden. Ingen visste hvor han kunne få tak i den lille fjæren som klokkemakeren lette etter.

Så, etter noen dager, ringte klokkemakerens telefon. En ung mann som hadde gått i lære hos klokkemakeren tjue år tidligere hadde snublet over en liknende klokke på en auksjon i England. Klokkemakeren bestemte seg for å dra til England selv og by på klokken. Etter mye om og menn fikk klokkemakeren bestilt seg billett til England for å gå på auksjon. Den tidligere læregutten kunne ha kjøpt klokken for ham, men han ønsket å dra på auksjonen selv.

Skuffelsen ble stor da klokkemakeren fant ut at klokken som ble auksjonert bort ikke gikk. Han fikk ikke lov til å åpne klokken for å sjekke urverket på innsiden, men fikk bare beskue den på utsiden. Hvem ville ha en ødelagt klokke? Klokkemakeren var en av meget få som bød på den sveitsiske klokken, og han endte opp med å betale 20 pund for den. Spent åpnet han klokken han hadde kjøpt, og fant at akkurat samme fjæren var ødelagt i denne klokken også.

Tung til sins dro klokkemakeren hjem. Nå hadde han to klokker som ikke var i orden. Så om natten fikk han en ide i en drøm. Han skulle lage sine egne fjærer. Opprømt kjøpte han seg utstyret han trenge og rådførte seg med urmakere som han kjente. Han fikk laget tynne stålremser som han kveilet opp rundt supertynne metallstenger. Etter mye prøving og feiling klarte klokkemakeren å lage de små fjærene, og nå fikk han to klokker som gikk perfekt.

Han satte den ekstra klokken på soverommet sitt for å minnes alt strevet han måtte igjennom for å fikse klokkene. På grunn av hans store kjærlighet til klokker lot han ingenting stanse ham før han hadde ordnet klokken fra Sveits. Og dess mer klokken hadde kostet ham, dess gladere ble han i den.


 

%d bloggers like this: