Vers 5

“men til Kain og hans offer så han ikke. Da ble ble Kain forbitret, og stirret ned for seg.”

1 Mosebok 4:5

Vi har nettopp beskrevet de to typene offer som de to brødrene Kain og Abel har presentert til Gud. Vi leste at “Herren så til Abel og hans offer.” Dette har vi antatt å bety at Gud så på Abels offer med velbehag, På engelsk så vi at dette ble oversatt som “Herren hadde respekt” til Abels offer. Selv om vi ikke vet hva Gud har befalt menneskene på den tiden å ofre til Ham, så vet vi at Han aksepterte Abels offer av et ungt lam. Som vi ser her hadde Herren Gud ikke respekt for Kain og hans offer. Kains offer ser i utgangspunktet ut til å være i orden. Det likner ett av offergavene som ble befalt av Gud til Moses i 3 Mosebok 23, og vi ser ikke noe feil med dette, foruten at dette offeret – av markens førstegrøde – ble gitt sammen med andre offergaver i tillegg. Som tidligere sagt, finner vi ikke at noen har blitt befalt av Gud å ofre til Ham før Moses fikk sine direktiver i Sinai ørkenen. Ett eneste unntak er da Gud ba Abtraham om å ofre Isak som et brennoffer (1 Mosebok 22:2), ellers finner vi imidlertid at flere bibelske personer ofret til Herren av egen fri vilje. I Jeremia 7:22 leser vi: “For den dag jeg førte deres fedre ut av landet Egypt, da talte jeg ikke til dem om  brennoffer og slaktoffer, jeg gav dem ikke befalung om det. Men dette var det bud jeg gav dem: Hør på min røst! Så vil jeg være deres Gud, og dere skal være mitt folk. Dere skal vandre på de veier jeg befaler dere, så skal det gå dere vel.” Brennofferet og slaktofferet er altså ikke det avgjørende for Herren, men det at en riktig innstilling overfor Gud er det som er viktigst. Ofringene bare viser hva som bor inni hjertet til folk. Ofringer uten den riktige innstillingen er bortkastet energi.

Nøkkelen til en riktig forståelse av hva som var feil med Kains offer finner vi i Hebreerne 11 – Bibelens egen “Hall of Fame”. Der leser vi “Ved tro bar Abel fram et bedre offer enn Kain” (Hebreerne 11:4). Ordet “tro” – eller “overbevisning” – er definert i Hebreerne 11:1: “Tro er full visshet om det en håper, ovebevisning om det ting en ikke ser“. Det kan virke som om dette passer bedre på troende i dag – som ikke har sett Gud eller Kristus, men likevel bestemmer seg for å stole på Gud Ord og følge etter Ham, til tross for at de ikke kan se Ham ansikt til ansikt. Vi har “overbevisning” om at Gud eksisterer, og vi “håper” at Jesus vil komme tilbake til jorden for å rykke bort Sin menighet før trengselstiden starter. Ett annet ord vi bruker for “tro” er “tiltro”. Vi har “tiltro” – eller “stoler på” – at det vi leser i Bibelen om Israels Gud og Jesus Kristus er riktig. Hva betyr det at Abel ga et bedre offer enn Kain “ved tro“? Noen kommentatorer mener igjen at bare Abels offer ble godkjent fordi det inneholdt blod, og uten blod kan ikke syndene tilgis (Hebreerne 9:22). Vi har allerede flere ganger vært inne på at Bibelen ikke nevner noe slikt påbud fra Gud før den store vannflommen kom. Hebreerne 11:4 fortsetter: “Ved den fikk han vitnesbyrd om at han var rettferdig, for Gud vitenet om hans gaver.” Abel ga et mye større offer enn Kain, et bedre og mer komplett offer. Det at han ga dette “ved tro” gjorde at han ble tilgodesett av Gud, og ikke Kain. Vi ser at Gud ikke godkjente Kains offer, og dette må ha vært på grunn av hans mangel på tro. Tross alt sier forfatteren av Hebreerne at “På grunn av den (troen) fikk de gamle godt vitensbyrd“(11:2), og vi ser også at Abel fikk “vitnesbyrd om at han var rettferdig“. Det var ikke bare at at Abel ble beskrevet som rettferdig, men “ved sin tro taler han ennå etter sin død.” Hvilket vitnesbyrd har vi fått av Abel som vil stå frem som et godt eksempel for oss i dag? At han ofret et lam? Når ofret du som leser et lam til Herren sist? Sannheten er at Abel hadde tro og stolte på Gud, og han ga sitt offer i takknemlighet på hva Gud hadde gjort for ham. Kain hadde ikke tro og satte ikke sin lit til Herren, men ofret bare fordi det var noe som var forventet av ham. Et slik eksempel er viktig for oss å følge. Ikke om vi gir brennoffer for Herren – noe som ikke er nødvendig ettersom Jesus døde på korset som det perfekte offerlammet.

Til slutt ser vi at Kain ble “forbitrer og stirret ned for seg.” Det hebraiske ordet “charah” betyr “å bli sint”. Det bokstavelige betydningen er “å gløde av varme” og kan bety “å eksplodere av sinne” i enkelte tilfeller. Før dette ordet står et ord som betyr “meget” eller “veldig”. Når man setter disse to ordene sammen, finner vi at Kain ble “meget sint”, faktisk så sinna at han ble knallrød i ansiktet. Så ser vi at “ansiktet fallt”, det vil si at han senket blikket sitt i raseri. Kain burde ha rettet sine følelser mot seg selv, det at han ikke hadde gitt et godt nok offer til Herren, men han ble istedenfor sinna og sjalu på sin bror. Han kan ha følt et stort forventningspress ettersom han – Kain – var den eldste broren. Denne handlingen og følelsene som fulgte viser at Kain hadde forkastet Gud i livet sitt. Han hadde ikke ofret til Herren i tro, og han var sinna over dette, selv om feilen var hans egen. 

Handlingene til Kain viser at han følte harme overfor både Gud og broren Abel. Abel var et utvendig symbol på det faktum at Kains arbeid ikke var nok til å få hsm fram for Guds nærhet. Abel var i tillegg en profet (Lukas 11:50-51) og kan muligens ha sett denne svakheten i sin eldre bror. Ja, han kan til og med ha advart ham om dette. Kain hadde vært utilstrekkelig, gaven uakseptabel. Han er ute av stand til å tilfredsstille den Allmektige, noe som broren var istand til å gjøre. Gud har alltid ønsket at menneskene skulle ha et rent hjerte. David skrev: “Den som har skyldfrie hender og et rent hjerte, som ikke har vendt sin hu til løgn og ikke sverger falsk. Han får velsignelse fra Herren og rettferdighet fra sin frelses Gud” (Salme 24:4-5). Vi ser at dette også har vært tilfelle med noen før syndefloden. “Enok vandret med Gud, så ble hsn borte, for Gud tok ham til seg” (1 Mosebok 5:24). Enok var en troens mann som hadde et rent hjerte framfor Gud. Han ble bortrykket på grunn av sin tro, og er den neste – etter Abel – som blir nevnt i Bibelens “Hall of Fame” (Hebreerne 11:5). Vi har også Noah som Gud utvalgte til å bli reddet fra vannflommen – sammen med familen hans. “Noah var en rettferdig mann, ulastelig blandt sine samtidige. Noah vandret med Gud” (1 Mosebok 6:9). Og gjett hva! Noah er den tredje mannen som nevnes i Bibelens “Hall of Fame”. “Ved tro bygde Noah, i hellig frykt, en ark til frelse for sin husstand, etter at han var blitt varslet av Gud om det som ennå ikke var sett” (Hebreerne 11:7). Til syvende og sist er det troen som avgjør. Troen var det som var forskjellen på de to brødrene – en trodde, og den andre trodde ikke. “Men uten tro er det umulig å være til behag for Gud” (Hebreerne 11:6).


 

%d bloggers like this: