9 mai: Takknemlig lovprisning

“La oss da ved ham (Jesus) stadig bære fram for Gud vår lovprisning som offer, det vil si frukten av lepper som bekjenner hans navn.”

Hebreerne 13:15

Vi kan ikke prise Gud uten å takke Gud. Dette er den klare implikasjonen av dette verset.

Lovprisningen som vi er kalt til må være kontinuerlig; og den må i det minste bestå av at våre lepper gir takk til Hans navn. Og, aller viktigst, det er bare lovprisning når det går gjennom Jesus.

Når du kommer til Gud i bønn, hvilken prosent av tiden tilbringer du i takksigelse? Hva er det første du vanligvis sier til Gud i bønn? Er det “Vær så snill…” eller er det “Takk for…”? Er det forespørsler eller er det takknemlighet som oftest bringer deg til Gud?

Der er intet galt med å gjøre våre behov og ønsker kjent for Gud i bønn. Men vi kan ikke lovprise Gud ordentlig uten at vi også bringer med oss bevisste, takknemlige ord ved lovprisningen av Hans navn, for alt Han har gjort.

Dette burde ikke være en sporadisk eller tankeløs øvelse ut av plikt, men en kontinuerlig bøying av hjertene våre når vi er i Guds nærvær. En slik konsistent oppmerksomhet med takknemlighet vil ikke bare fostre en lykkelig verdsettelse for alle velsignelsene våre i oss, men det vil også vokte oss fra fristelser mot misunnelse og misnøye.

Hva burde vi være mest takknemlige for? Til hvem skylder vi vår største lovprisning og takknemlighet? Hvem sin autoritet og nåde er det som gir oss adkomst til Gud i bønn? Det er gjennom Jesus, og for Jesus, at våre største takksigelser skulle bli ofret til Gud.