larshaukeland

Vers 10

“Han svarte: Jeg hørte deg i hagen, og da ble jeg redd, fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg.”

1 Mosebok 3:10

Når vi ser på dette verset i den norske Bibelen, så er besttår det av flere korte deler. Først finner vi at Adam svarte Guds kall. Adam svarte, snakket, ropte, samtalte med eller til Gud. Når Herren roper til oss, bør vi alle svare Ham. Adams sbar var imidlertid ikke et ønsket svar, men et svar som avslørte syndens entring inn i skaperverket. Når vi hører Jesus banke på vår hjertedør (Johannes åpenbaring 3:20), så må alle gi Ham et svar, men uheldigvis svarer de fleste”nei” til å slippe Jesus inn. Gud inviterer oss alltid til å ta imot Ham, Han sendte oss Jesus som vår største julegave noensinne, men vi syndige mennesker har som oftest takket nei til denne gaven.

Adam sa til Gud: “Jeg hørte deg i hagen”. Ifølge grunnteksten sa Adam faktisk “Jeg hørte din stemme i hagen”. Vi finner igjen ordet “qvol” som betyr å rope ut høyt. Adam hørte enkelt å grei at Gud ropte på ham. Igjen kan vi sammenligne med at Gud også roper etter oss i dag – Han ønsker å invitere oss til å ha fellesskap med Ham, men på Hans premisser. Vi ser også her at Gud var i hagen. Gud er alllstedsnærværende – det betyr at Han er alle steder (les gjerne om igjen Salme 139:7 ff). Han er også tilstede hvor du er, og Han roper ut til oss mens Han håper at vi vil høre Hans røst.

Så innrømmer Adam “da ble jeg redd”. Det hebraiske ordet “yare” betyr “å frykte” på en moralsk måte, “å bli skremt” på en måte slik at det knyter seg i magen. Det å frykte er for mange et komplisert emne. Gang på gang leser vi i Bibelen at engler eller frofeter sier “frykt ikke!” (eksempelvis engelen Gabriel i Lukas 1:13 og 30 og engelen til hyrdene på marken i 2:10). Så blir vi fortalt at vi skal  frykte Gud (blandt annet av kong Salomo i Ordspråkene 9:10). Litt av forklaringen får vi i Matteus 10:28: “Frykt ikke for den som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete!” Den eneste frykten vi brurde ha, er at vi ikke skal bli frelst av Gud og få lov til å bli med på Lammets Bryllup i himmelen! Det som skjer her på jorden er på mange måter ubetydelig – det som teller er: Hvor skal du tilbringe evigheten? Dersom du ikke har tatt imot Jesus som din personlige Frelser, ja, da har du grunn til å være redd. Det synes tindrende klart at frykten som helhet er et resultat av synden.

Adam sier til God at grunnen til at han var redd, var at han var naken – dette til tross for at både Adam og Eva hadde sydd seg klær av fikenblader for å dekke det viktigste. Det kan virke som at dette ikke helt hadde lykkes for dem. Dette viser Adams hyklerske holdning til Gud ettersom skammen kom på grunn av at menneskene syndet og ikke adlød Guds eneste restriksjon. Vi ser klart at skammen Adam og Eva følte var syndens konsekvens. Både Adam og Eva hadde vist sin utakknemlighet overfor Herren ved å gjøre opprør mot Ham. De følte frykt og skam fordi de gadde lyttet til slangen og handlet mot Guds vilje. Sannelig kan det sies at vi er virkelig nakne når vi står der uten Guds velsignelse. Det at Adam sa han var naken var det samme som å innrømme hans skyld. Dette førte til at Adam og Eva gikk og gjemte seg – et bevis på skammen som synden hadde medført.

Innrømmelsen om at Adam ble redd da han hørte Guds stemme er det eneste sanne med denne uttalelsen. Frykten vokser ut fra synden og er dens naturlige følgesvenn, spesielt i relasjon til Gud. Men menneskenes forklaring om hva som forårsaket frykten var ikke ærlig. For mens samvittigheten hamrer i brystet hans om at denne frykten har grodd frem av hans ulydighet, så uttaler munnen hans en halv-sannhet om at det er fordi han er naken. En kan ikke unngå å undre seg hvilket vrak denne tidligere gode mannen har blitt. Skaden forårsaket av synd er nesten ufortåelig stor. Menneskets tunge kan knapt beskrive det, unntatt hvor vi finner de inspirerte uttalelsene som dem vi finner i dette kapittelet. 

Mange av oss leser inn i denne situasjonen at Gud og m enneskene vandret gjennom hagen sammen, noe som både Gud og Adam og Eva trolig hadde sett frem til. En kan undres hvor lenge de vandret sammen før synden skar et skarpt skille mennom Gud og menneske. Dette er et bilde på det fellesskapet Gud ønsker å ha med oss – tenk å vandre sammen med Herren selv! Hvor trist det må ha vært for en kjærlig Gud at menneskene gjorde opprør mot Ham og så løp og gjemte seg for Ham. Noe slikt hadde aldri skjedd før, men nå hadde det kommet en stor hindring i veien. En siste ting – som er interessant å ta med her – er at vi skal ha på oss klær i himmelen. Les gjerbe Johannes åpenbaring 19:14 og 1:13.