Sjakk i verdensrommet (1984)
Majestic svevde langsomt i bane rundt den grønne og brune planten Oberon. Hersker Gads hemmelige politi hadde fått fatt i en opprører hjemme på planeten Hortex som etter timevis med tortur hadde røpet hvor opprørerne hadde basen sin. Det hadde ledet til at hersker Gads personlige stjernedestroyer hadde straks gått inn i hyperspace og dukket opp som troll fra eske like ved opprørsbasen. General Norton hadde ledet et brutalt og effektivt angrep på basen og utryddet nesten alle som var der. Bare fire opprørere hadde blitt tatt til fange og brakt om bord på Majestic hvor Gad bodde.
De fire overlevende var alle menn i 30-årene. En var en gruppeleder på opprørsbasen som hadde det oppfinnsomme navnet Smith. En pilot het Ray, en tekniker ble kalt Grimes, og den yngste av dem alle var Harry Arden som var alt mulig mann på basen. Alle var kastet inn i en celle med seks senger. Gruppeleder Smith slengte seg utkjørt ned på en av sengene. Han var tynnhåret med en stor, brun bart som han til stadighet strøk på. Den store kolossen av en mann var svært muskuløs, og en kunne se at han hadde trent styrketrening lenge. Piloten Ray var liten av vekst med rødlig hår. Han fremstod meget beskjeden og ventet til alle de andre hadde valgt sin seng. Grimes var mørkhudet, hadde stort, svart skjegg og buskete hår. En velbygget pondus hand litt utenfor mavebeltet. Han plukket seg i nesen og klødde seg bak før han satte seg ned på en seng med et forundret uttrykk i øynene. Harry Arden var lys blond med en liten hestehale. Han hadde dype mørke øyne som mange av det motsatte kjønn hadde gått seg vill i. Han slengte seg opp på toppen av en av de tre etasjesengene i cellen og trillet fingrene rundt og rundt.
En vakt i militær uniform kom til cellen, og alle unntatt Smith stilte seg opp ved celledøren.
“Fanger!” ropte vakten.
“Dere er blitt funnet skyldig i opprør mot lederskapet på Hortex og blir dømt deretter.”
Smith sin stemme hørtes nede fra køyen.
“Vi har ikke blitt stilt for retten. Hvordan kan vi da bli dømt skyldige?”
Vakten myste over mot sengen Smith lå på.
“Dere er overlevende fra en opprørsbase! Det er ikke nødvendig med noen rettssak…”
Smith rullet ut av sengen og reiste seg.
“Det er vel sant nok,” innrømte han, “men denne unge gutten her…” han pekte mot Harry “…har ikke gjort seg skyldig i noe opprør mot lederskapet. Kan dere ikke slippe ham fri?”
Vaktens ansikt forandret seg ikke en smule. Han betraktet Harry i stillhet en stund, så rensket han halsen.
“Dere alle skal få anledning til å vinne friheten deres. Dere alle skal spille sjakk mot Gad. Dersom dere klarer å vinne sjakkpartiet mot ham, så skal dere få slippe fri.”
Det finnes ikke dag og natt i verdensrommet. Majestic gikk i bane mot plantens rotasjon, og det virket som om solen var synlig mesteparten av tiden. Det var ingen vinduer i cellen, så det var vanskelig for de fire fangene å følge med tiden. Alle elektroniske duppedingser hadde blitt beslaglagt når de var ble tatt til fange. De hadde vært utkjørte både fysisk og psykisk da de ankom cellen, så de hadde lagt seg til å sove. Det var ikke noe annet å gjøre i cellen unntatt å snakke sammen. Det var et lite avtrede i hjørnet av cellen, og et lysrør i taket lyste opp rommet med et gulaktig lys.
Smith var den første som rørte på seg. Han la seg ned på gulvet og tok 50 armhevninger. Så festet han beina sine under sengen og tok samme antall sit-ups. Grimes satte seg opp i sin seng og glodde på ham.
“Det er ingen dusj her, Smith,” bemerket han tørt. “Kanskje du burde holde treningen på et minimum.”
Smith spratt opp.
“En sunn kropp i et sunt legeme,” smilte han. “De kan ikke holde oss fanget her for evig.”
Grimes gren på nesen.
“Jeg har ikke følelsen av at de er særlig opptatt av vårt velbefinnende,” snappet han.
Smith bare flirte.
“Du er tekniker, ikke sant? Kan du se om du kan åpne denne døren her?” sa Smith og pekte på celledøren. Grimes undersøkte den tykke ståldøren med et lite vindu som kunne åpnes i midten. Grimes ristet oppgitt på hodet.
“Denne døren kan bare åpnes fra utsiden,” konkluderte han. “Dersom jeg hadde utstyr til å lage et hull i veggen her, så kunne jeg ha kortsluttet ledningene og låst opp døren. Men det er ingen garanti at døren da kunne åpnes innenfra selv om jeg kunne låse den opp.”
De to opprørerne undersøkte veggen. Det virket som om den var laget av sement, og en måtte ha en slegge for å åpne den. Smith trakk pusten dypt.
“Jeg har fremdeles beltespennen min. Kan jeg skrape hull i veggen her, tror du?” Han trakk av seg beltet med en rask bevegelse.
“Kanskje,” innrømmet Grimes, “men jeg tror nok at det vil ta for lang tid. Eneste måten du kan skjule det er å stå foran det når vaktene kommer inn. Jeg tror nok de ville oppdage det.”
“Jeg kan ikke bare sitte her uten å gjøre noe,” sa Smith og begynte å skrape på veggen ved siden av celledøren.
En digital pipelyd hørtes da vaktene punchet inn koden til låsen på celledøren. Smith snudde seg og festet beltet sitt til buksebaken. Så lente han seg nonchalant inn mot veggen. Døren ble åpnet, og tre bevæpnede vakter kom inn i cellen. Grimes lå på sengen sin, Ray satt på sin seng og plukket seg i nesen. Harry Arden sov fremdeles på køyen over Ray.
“Oppstilling!” brølte vaktene.
Arden hoppet opp i sengen. Halvt våken klatret han ned til gulvet og stilte seg opp sammen med Grimes og Ray. Smith ble stående lent opp mot veggen.
“Kom bort her!” beordret den ene vakten.
Smith slentret rolig bort mot de andre mens han passet på at ryggen hans var vendt bort fra vaktene. En av vaktene fikk øye på beltet som svingte frem og tilbake mens Smith gikk.
“Stopp der!” ropte vakten og løftet en laserpistol mot Smith.
“Hva har du bak deg?”
Smith stod som naglet til gulvet mens vakten gikk i en stor bue rundt ham. Han hevet øyenbrynene da han så hva det var som hang ut fra buksen til Smith.
“Et belte?” sa han muntert.
“Så oppfinnsomme vi er…”
Han rev beltet ut av buksene og studerte det. Beltespennen var hvit med murpuss fra veggen. De andre vaktene hadde også hevet våpnene sine. En liten stripe var skrapt ut av veggen ved siden av celledøren, men ikke så mye.
“Ok,” sa den største av vaktene som så ut til å være sjefen.
“Alt som er skarpt; belter, knapper eller lignende må gis inn til oss. Den tredje av vaktene tok frem lua si og gikk rundt mens alt skarpt ble gitt inn. Til slutt måtte fangene kle av seg alt slik at vaktene kunne gå igjennom alle klærne for å forsikre seg om at de ikke hadde gjemt noe unna. Til slutt stilte vaktsjefen seg foran Smith.
“Du virker som du er en smart type. Du kan få æren av å være første mann ut til å spille sjakk mot hersker Gad. Kom med oss!”
Smith fulgte velvillig med, men ble for sikkerhets skyld lagt i håndjern og holdt av to av vaktene. Så forlot de cellen, og døren smalt igjen bak dem.
Harry Arden strøk seg gjennom håret.
“Jeg skjønner ikke hva som er så farlig med å spille sjakk mot Gad. Vinner vi, går vi fri, ikke sant?”
Ray sukket tungt.
“Ryktene sier at hersker Gad aldri har tapt et slag sjakk noen sinne. Og dersom du taper – og det kommer du til å gjøre – så blir du sendt ut luftslusen.”
Harry svelget.
“I romdrakt?”
Grimes lo hånlig.
“Nei, dummen! Det er slik du vil bli henrettet! Hersker Gad synes det er mer morsomt på den måten…”
Arden svelget hardt. Han skulle altså suges ut i verdensrommet hvor han langsomt ville kveles til døde.
Grimes var nummer to som ble hentet av vaktene. Etterpå var det piloten Ray sin tur. ingen av dem kom tilbake, og Harry visste at de hadde blitt sendt ut luftslusen en etter en. Nå som han var alene gikk tiden utrolig langsomt. Etter flere evigheter kom de endelig for å hente ham. to sterke vakter slepte ham med seg gjennom lange korridorer, alle med nakne, hvite vegger. En heis tok dem opp til stjerneskipets øvre dekk, og Harry ble dradd inn til en liten plysj-dekket salong med et sjakkbrett i midten. Filmplakater dekorerte veggene foruten et stort teppe på den ene veggen. Harry ble dumpet i en stol ved bordet. Stolen på den andre siden var tom. Tiden sneglet seg avgårde igjen. Det virket som det hadde gått flere timer da noen endelig kom inn i rommet. Tre sikkerhetsvakter flankerte en middelaldrende mann som bar var 1,70 høy. Han hadde en rak holdning, var glattbarbert med kullsort hår. Bare ved tinningene var det antydning til grått hår. Harry gjenkjente hersker Gad fra bildene og nyhetene han hadde sett. Det var ikke mange som fikk møte den store, dog lave, herskeren personlig, men Harry syntes han kunne ha klart seg bra uten å få oppleve dette møtet.
“Navn?”
Gad hadde løftet hodet litt og stirret ned på Harry over sin kosmetisk rettede nese.
“Harry Arden, herr hersker!”
Harry var usikker på hvordan han skulle adressere hersker Gad. Gad hadde kanskje følt Harrys forvirring, for han gliste et stivt, nedsettende smil.
“Jeg håper du kan spille sjakk, mister Arden,” sa Gad med en belærende tone.
“Vennene dine var håpløse!”
Harry kunne ikke tro at han var her – med hersker Gad bare to meter borte fra ham. Denne mannen som var et udyr – som hadde forårsaket døden til tusenvis av uskyldige mennesker. Ja, et monster var han. Et umenneskelig monster som fortærte masser av mennesker uten å føle noen anger. Han hadde brukt albuene for å komme til makten, og de som stod i hans vei hadde han fått utryddet. Det hadde som oftest sett ut som en ulykke, men ulykker skjer sjelden så ofte og beleilig. Frykt holdt imperiet hans sammen – frykt for dette umenneskelige vesenet som styrte med hard hånd og sine grønnkledde soldater. Unnskyldningen for å godta Gad var hans påståtte høye intellekt. Han hadde et utbredt renomé for å være en ypperlig strateg og sjakkspiller. Utrolig nok hadde Gads jerngrep om tronen snart vart i et tiår, men motstandsbevegelsen vokste seg nå større daglig.
Et lite hosteanfall grep tak i Harry. Litt spytt måtte ha kommet seg ned i luftrøret, og etter noen par minutter med hosting og karking ble det endelig stille.
“Vann…” gispet Harry hest.
“Kan jeg få litt vann?”
To av vaktene hadde stilt seg opp i døråpningen, og den tredje vakten kikket raskt bort på Gad som ga et stivt nikk. Vakten hentet et glass med vann og satte det ved siden av sjakkbrettet. Harry tok en slurk. Han kikket opp på hersker Gad.
“Det ville vel være katastrofalt dersom jeg døde før du fikk æren av å slå meg i sjakk,” bemerket han.
Gad stirret skarpt på Harry.
“Et slikt lavtstående individ som Dem selv må ikke tro han kan adressere sin hersker som om han var en kammerat,” utbrøt han, rød i ansiktet.
Harry gulpet.
“Unnskyld.” sa han lavmælt.
“Det skal ikke gjenta seg!”
Hersker Gad så ut til å gjenvinne fatningen litt etter denne uhøflige avbrytelsen, og snart var hans bleke hudfarge tilbake.
“Jeg bestemmer; jeg begynner,” sa Gad med et ondskapsfullt smil om leppene.
Av en eller annen grunn minnet Gad harry om en bortskjemt liten unge som striholdt på viljen sin, men han holdt tankene sine for seg selv.
Gad flyttet ut en bonde og gjorde klar vei for en av springerne. Harry sukket dypt. Han hadde ingen erfaring med sjakkspill. Han kopierte Gads trekk, og herskeren smilte nok en gang. Så flyttet Gad en bonde ut mot midten. Harry tenkte med seg selv at dersom han hele tiden kopierte Gad, så ville han naturlig nok være på etterskudd. Han klødde seg på haken og forsøkte å tenke på mulighetene sine.
Et lite host trengte seg frem i Harrys hals, og han grep instinktivt etter vannglasset mens han kikket på sjakkbrettet. Glasset veltet, og vannet fosset mot hersker Gad. Det lave monsteret hoppet opp da vannet rant ned i fanget på ham.
“Hva i hel…?”
En rekke hissende lyder og smell hørtes fra Gads side av bordet, og gnister og røyk sprutet frem. Harry var sjokkert i brøkdelen av et sekund, så reiste han seg.
“Hva er det som skjer?” brølte Harry.
Han reiste seg brått og løp rundt bordet. De to vaktene ved døren bykset fremover da Harry hadde kommet frem til hersker Gads ende av bordet. En datamaskin plassert under bordet hikstet og spyttet både flammer og røyk. Vannet fra glasset hadde åpenbart dryppet ned i datamaskimnen og forårsaket en kortslutning. Harry snudde seg mot Gad.
“Hva? Seriøst? Du har en datamaskin som hjelper deg å spille sjakk slik at du kan vinne hver gang du spiller? Vil det si at du ikke er intelligent, men bare ondskapsfull?”
Gad så ikke blid ut.
“Grip ham!” ropte han til vaktene sine. De stod fremdeles med åpen munn og så på datamaskinen under bordet som bare var synlig for hersker Gad.
Harry så at vaktene stod sjokkerte og stirret på datamaskinen. Gad var innen rekkevidde, men harry hadde ingen våpen. Da fikk han øye på en buet langkniv i Gads belte. Med en stor kraftanstrengelse kastet harry seg fremover, dro kniven og kuttet over Gads strupe. Angrepet kom så plutselig at vaktene ikke fikk tid til å reagere. En av vaktene forsøkte å holde på Gads sår mens blodet rant og Gad gjorde noen gurglelyder. De to andre vaktene hadde trukket laserpistolene sine og siktet på Harry. Harry la kniven forsiktig ned på bordet. I samme øyeblikk kom et siste sukk fra Gad, og han seilte langsomt ne på gulvet. Vaktene kikket bort på Gad, så kikket de på Harry. Harry løftet opp hendene sine. Vaktene så forundret på hverandre, så slapp de laserpistolene tilbake i hylstrene. Blodpølen på gulvet ble større og større. Så snudde vaktene seg og forlot rommet…
larshaukeland 