larshaukeland

Jupiter

Planeten Jupiter er et strålende eksempel på Guds kreativitet. Den er overraskende annerledes fra de andre planetene. Jupiter har ingen fast overflate men er en enorm sfære av gass – elleve ganger større enn jordens diameter – som blir holdt sammen av dens egen gravitasjon. Gass trykket øker med dybden, og blir til slutt væske.

Jupiters egenskaper

Den femte planeten fra solen, Jupiter, er hovedsaklig sammensatt av hydrogen og helium, de samme gassene som er i solen. Likevel, så tillater den mye kaldere temperaturen på Jupiter at det dannes molekyler som ammoniakk, vann og metan fra forskjellige spor elementer.  Disse molekyl sammensetningene skaper Jupiters fargefulle sky formasjoner.

Jupiter er massiv – tilsvarende 318 jordkloder! Dersom vi kunne veie den, ville vi finne at den veier mer enn dobbelt så mye som alle de andre planetene sammenlagt. Jupiter er så massiv at gravitasjonen påvirker de andre planetene litt. Dette er ikke mye, men likevel målbart. Astronomene må ta dette med i betraktningene når de forutsier planetenes baner. På grunn av sin store størrelse er Jupiters skive lett synlig fra jorden med et hvilket som helst lite teleskop, eller til og med ved bruk av et par gode kikkerter, dette til tross for at den er 500 millioner engelske mil vekke fra jorden.

Flere av Jupiters egenskaper er samstemmende med en bibelsk tidsperiode på cirka 6000 år, men er vanskelig å forklare med en ramme som inneholder milliarder av år på solsystemet vårt. En av disse er dens sterke magnetiske felt. Siden magnetiske felt naturlig avtar med tiden, så er det vanskelig å forstå hvordan Jupiter kan opprettholde et slikt sterkt felt over milliarder av år. En annen indikasjon er Jupiters interne varme. Jupiter avgir nesten dobbelt av den varmen den mottar fra solen. Akkurat som popcorn som nettopp er blitt tatt ut av en mikrobølge ovn, så kjøles planeten gradis ned ettersom den stråler varme ut i rommet. Jupiter er stor nok til å gjøre dette i tusener av år, men dersom den virkelig var milliarder av år gammel; hvorfor har den ikke kjølt seg ned enda?

Jupiters utseende

Jupiter er et ideelt mål for små hage teleskoper. Planeten er lett å finne fordi den skinner ekstremt sterkt – bare Venus skinner sterkere. Jupiter skinner gjennom de mest lys-forurensede by skyene og ser alltid fin ut mens den avslører detaljerte sky systemer til publikum. Sterke vinder strekker skyene i fargerike “belter” og “soner” som omkranser Jupiter langs med ekvator. Beltene er mørke brun-oransje og sonene er lysere i farge, Akkurat som jordens jetstrømmer markerer disse skyene en differensiert rotasjon i Jupiters atmosfære.

Ganske typisk er det det nordlige og sørlige ekvator-beltene som ligger sammen ved Jupiters ekvator som er mest synlige. Men med større teleskoper, og under gode forhold, er det ofte mulig å se mange tynnere belter og til og med små forstyrrelser inne i disse. Det er ikke overraskende at disse sky-formasjonene er dynamiske, forandrer seg fra år til år, vokser og avtar litt, og erfarer små forandringer i farge. Av og til kan et belte forsvinne helt i en stund. Dette skjedde med det sørlige ekvator beltet i 2010, noe som radikalt forandret Jupiters utseende til belte kom tilbake i 2011. Siden den aldri ser helt make ut, så er det gøy å observere Jupiter.

Den Store Røde Prikken, en stor og ganske permanent prikk like under det sørlige ekvator beltet, er spesielt interessant. Den Røde Prikken er et storm vortex, essensielt en orkan dobbelt så stor som jorden. Orkaner på jorden får sin styrke fra varmt sjøvann og avtar i styrke etterson de kommer lengre og lengre innover land. Men siden Jupiter ikke har noe land, så fortsetter denne Store Røde Prikken i all evighet. Denne stormen ble først oppdaget av Robert Hooke i 1664, 350 år siden. Før dette var ikke teleskopene gode nok til å skjelne slike detaljer, så det er mulig at Den Store Røde Prikken er mye eldre.

Til tross for navnet, så er Den Store Røde Prikken egentlig mer oransje, og fargen forandrer seg med tiden. På 1990-tallet var den litt rosa i fargen, noe som reduserte kontrastene og gjorde det vanskeligere å oppdage den i de minste teleskopene. Selv om den har mørknet litt siden, så er prikken ikke alltid så lett å se. Siden Jupiter roterer, så er den Store Røde Prikken på motsatt side og er derfor umulig å se 50% av tiden. Men til og med når den er på samme siden som jorden, så kan den Store Røde Prikken være vanskelig å oppdage når den er nær kanten på skiven. Det er best å oppdage den når den er “i transit”, det vil si – passerer den horisontale midten av disken, en hendelse som kan forutsies opp til en måned før det skjer. Dette opplyses om på forskjellige astronomiske websider.

Jupiter roterer på mindre enn 10 timer – fortere enn noen annen planet. Denne hurtige rotasjonen, kombinert med planetens ekstraordinære størrelse, gjør at planten buler ut ved ekvator. Selv med et lite teleskop kan en klart se at Jupiter ikke er helt rund. Slik hurtig rotasjon betyr også at du kan se Jupiter to ganger i løpet av en kveld. Med bare et par timers mellomrom vil du få et annet syn fordi Jupiter har gjennomført en femtedel av rotasjonen sin. Effekten er spesielt merkbar dersom den Røde Prikken er nær Jupiters senter.

Galileo satelittene

Jupiter selv er vakker å beskue i et lite teleskop, men observatøren vil også bli slått av tilstedeværelsen av fire vakre, skarpe “stjerner” som alltid er nær ekvator. Disse er måner – naturlige satelitter som går i bane rundt Jupiter. De dukker alltid opp i en rett linje fordi de går i bane rundt Jupiters ekvator, og vi ser Jupiter systemet nesten fra kanten; det er samme grunn en frisbee ser ut som en rett linje når dem blir sett fra siden. Disse fire månene er til og mer sterke nok til å bli sett med kikkert. De var de første månene som hat blitt oppdaget i bane rundt en annen planet, en oppdagelse som har forandret vårt syn på universet.

Før Galileo bygget sitt eget teleskop i 1609 og begynte å stirre inn i himlene, så hadde ingen tatt i betraktning at andre planter kunne ha måner. Så vidt som alle visste, så fantes det bare en måne – den som gikk i bane rundt jorden. På denne tiden trodde de fleste astronomene at absolutt alt gikk i bane rundt jorden, inkludert de andre planetene og solen – dette er kjent som et geosentrisk syn. Når Galileo for første gang stilte teleskopet sitt inn mot Jupiter, så ble han begeistret over å oppdage fire nye verdener som ingen andre enn Gud hadde visst om. For et øyeblikk det måtte ha vært! Og ved å observere månene natt etter natt kunne han tydelig se at de gikk i bane rundt Jupiter. Dette motsa klart den geosentriske påstanden at alt må gå i bane rundt jorden. Galileo hadde funnet et klart moteksempel som dannet veien for øket aksept for det heliosentriske solsystemet – ideen om at planeter, inkludert jorden, gikk i bane rundt solen. Til ære for oppdageren deres, så kalles disse fire månene for Galileo satelittene.

I økende bane avstand fra Jupiter er månene kalt Io, Europa, Ganymede og Callisto. Til forskjell fra gass planeten Jupiter, så er disse månene solide masser laget av stein og is. Jupiter og dens måner er som et miniatyr solsystem hvor de indre månene går fortere rundt enn de andre. Io tar bare 1,77 dager å gå rundt Jupiter, mens Europa, Ganymede og Callisto tar 3,55 dager, 7,15 dager og 16,7 dager på sine runder. Legg merke til mønsteret: Europa tar dobbelt så lang tid som Io, og Ganymede tar dobbelt så lang tid som Europa. Dette er et eksempel på bane resonans. Ved bruk av et lite teleskop er det mulig å se disse månene mens de går i bane over tid. Dersom du nøye registrerer posisjonene av Galileos måner på et bestemt øyeblikk og så ser på dem en time senere, så kan du muligens se at de har forandret posisjon. Å se at himmellegemer har så drastisk forandret posisjon er en sjelden fornøyelse.

Galileo månene er sammenlignbare med jordens måne. Io er bare 5% større enn vår måne. Europa er 10% mindre enn vår måne, og Callisto er 39% større. Ganymede er den største månen i solsystemet – 50% større enn jordens måne. Ganymede er til og med større enn Merkur! Så, dersom denne månen gikk i bane rundt solen istedenfor Jupiter, så ville den bli klassifisert som en planet. På grunn av størrelsen, så virker Ganymede mye sterkere enn Io og Europe, og litt sterkere enn Callisto.

Hver av Galileo satelittene er fantastisk verden, men Io er den desiderte vinneren med tanke på unike kvaliteter. Bilder av Io med høy oppløsning tatt av Voyager i 1979 avslørte at, i kontrast til alle de andre kjente månene, så har denne månen absolutt ingen nedslagskratere. Isteden er den dekket med svovelaktige komponenter som er ansvarlig for dens fargefulle overflate. Det kryr av vulkaner over hele Io. Noen er til og med høyere enn Mount Everest. Utbruddene er nesten konstante, og dekker overflaten med vulkansk materiale og fjerner mulige bevis på nedslagskratere. Io er den mest valkan aktive verden i solsystemet vårt. Når Voyager 1 fløy forbi Io oppdaget den ni vulkaner som hadde utbrudd samtidig! Dette fenomenet, også kalt “gravitasjons strekning”, skjer hver gang Io passerer mellom Jupiter og Europa – noe som tar 3,55 dager.

Flere måner og ringer

Galileos teleskop var ganske lite og begrenset – sammenliknbart med dagens kikkerter. I århundrene som fulgte har astronomene funnet flere svakere og mindre måner ved hjelp av mer avanserte teleskoper og romfartøyer. Ved siste opptelling hadde Jupiter 67 måner – mer enn noen annen planet! Bortsett fra Galileos satelitter er alle disse månene veldig små, vanligvis bare noen få kilometer i diameter.

Basert på banene deres, faller disse månene inn i åtte naturlige grupperinger. En gruppe består av bare fire måner som er nærmere Jupiter enn Galileos satelitter. Banene til disse indre månene og Galileos måner er nesten sirkulære, samenfaller med Jupiters ekvator, og er “prograderte”, d.v.s. at ne går i bane samme veien som Jupiter roterer. De neste sju utenfor Callisto er også “prograderte”, men banene deres heller litt i forhold til Hupiters ekvator, og er mere ellise formet enn de indre månene. De gjenstående 52 månene heller også og er elliptiske i bane, men de er “retrograderte“, d.v.s. at de går i banr motsatt vei av Jupiters rotasjon. Så den regionen hvor månenes bane går den ene veien er adskilt fra den regionen hvor banene går motsatt vei. Dette reduserer mulighetene for kollisjon eller gravitasjons forstyrrelser.

Jupiter har også et system med ringer slik Saturn har, og disse ble oppdaget i 1979 av Voyager 1. Disse ringene er mye mindre enn Saturn sine, og er for svake til å oppdage med et lite teleskop. Hovedringene består av støvpartikler og går hovedsaklig i bane rundt og inni Jupiters innerste måner, Metis og Adrastea. En enda tynnere ring rekker enda lengre ut.

Konklusjon

Mesteparten av det vi vet om denne facinerende planeten var skult for menneskene i tusenvis av år. For våre fjerne forfedre var Jupiter et sterkt lys på nattehimmelen. Hvem kunne ha forestilt seg at denne skarpe “stjernen” ville ha så mange fantastiske særtrekk? Og hvilke andre himmel legemer har Herren skjult for oss som vi skal oppdage og sette pris på?