Vers 24

“For hevnes Kain sju ganger, da skal Lamek hevnes syttisju ganger.”

1 Mosebok 4:24

Her fortsetter Lameks poetiske sverd sang. Han sier “dersom eller “fordi” Kain hevnes sju ganger – ettersom dette er en primitiv partikkel med utrolig mange oversettelser som er mulige. Sammenhengen begrenser dem selvsagt, ettersom dette ordet etterfølges av at Kain skal bli hevnet sju ganger. “Hevnes” er straffen som Gud lovet skulle bli påført den som skulle våge å ta livet av Kain. Lamek fullfører setningen ved å gjøre narr av Gud ved å si at dersom noen tok livet av ham, skulle de ikke bare hevnes sju ganger, men hele syttisju ganger. Det virker som om Lamek mente at han var mer verd å beskytte, og at han selv bare kunne drepe hvem han ønsket. Han satte seg selv åpenbart som en som var mer uskyldig enn Kain.

Vi legger merke til at det er vanlig for onde og blodige menn å skryte over gjerningene sine. Filipperne 3:19 sier om slike menn: “De ender i fortapelsen. Deres gud er buken, og de setter sin ære i skam. De trekter bare etter jordiske ting.” Dette står i sterk motsetning til de troende som omtales i det neste verset: “Men vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser.” Disse er to vidt forskjellige standpunkter og personligheter. De onde – slik som Lamek – bryr seg ikke om hvor mange liv de ødelegger med deres harme, ei heller hvor mye de blir hatet, så lenge de blir fryktet. Lamek hadde uten tvil hørt at Kain skulle hevnes sju ganger (Vers 15) selv om Kain åpenbart fortjente å bøte med livet, og Lamek mente nonsjalant at da måtte han selv hevnes syttisju ganger. Riktignok sa Jesus selv at vi skulle tilgi “sytti ganer sju” ganger (Matteus 18:22), og heldigvis er Gud en tilgivende Gud som elsker alle mennesker, men det er viktig at Gud ikke tåler synd. Dersom vi ikke angrer syndene våre, kan vi ikke få tilgivelse for syndene våre, og det er ingen bevis på ar Lamek noen gang angret på de syndene han hadde begått.

Tålmodigheten som Gud viser mennesker som lever i synd blir ofte misbrukt istedenfor at det fører til omvendelse og bekjennelse, og en finner ofte at hjertene deres hardnes ytterligere. Predikanten 8:11 sier: “Fordi dommen over den onde gjerning ikke fullbyrdes straks, derfor svulmer hjertet i menneskenes barm, så de drister seg til å gjøre det som er ondt.” Men selv om det tar sin tid før dommen kommer, så vil den ofte komme hurtig når den først kommer. Når tiden lakker før Gud kommer til dem, så samler de seg bare opp større straff mot enden av livet. Som tidligere nevnt ser vi her begynnelsen på ugudeligheten som førte til at Herren bestemte seg å drukne menneskeheten i en stor vannflom – med unntak av dem som som gikk inn til frelsen i arken som Noah bygde.

I denne perioden – fra fallet til syndefloden – synes det ikke å ha vært noe organisert system som håndhever noen lov for den menneskelige oppførselen. Selv om Adam trolig instruerte barna sine vedrørende forbannelsen, og i tillegg fortalt om Guds løfte om en kommende Frelser eller Gjenløser, samt betalingen av å nærme seg Herren gjennom ofring av blod, så ser vi ikke at noen har blitt gott oppgaven i å holde ro og orden. Der har trolig vært dem som lyttet til Adam og til Noah, og på den måten trodde og adlød Guds Ord. Likevel var de fleste menneskene fornøyd med å følge “Kains vei” (Judas 11), og det tok ikke lang tid, med den teknologiske utviklingen som gikk veldig hurtig, til at “menneskenes ondskap var stor på jorden” (1 Mosebok 6:5). Stort sett gjorde menneskene hva de ønsket å gjøre, noe som har fått enkelte til å gi denne tidsperioden “Samvittighetens tidshusholdning”. Bare evnene og mulighetene de hadde satte grenser for hva de ville gjøre. Det eneste som begrenset dem var dersom noen andre – en annen klan – var fysisk sterkere enn dem, eller – som i Lameks tilfelle – at de hadde bedre våpen enn de andre.

En siste teori som kan nevnes her til Lameks sang er at andre menn kan ha forsøkt å forføre Lameks koner, eller til og med forsøkt å ta dem med makt. Dette kunne i så fall forklare hvorfor Lamek adresserte hustruene sine på en slik alvorlig måte. Selv om dette ikke skulle være tilfelle, så ble en voksende seksuell frihet blant Kainittene blir bekreftet i 1 Mosebok 6:1-4. Her står det: “Da nå menneskene begynte å bli mange på jorden, og de fikk døtre, da så Guds sønner at menneskenes døtre var vakre, og de tok seg hustruer, hvem de hadde lyst til. Da sa Herren: Min Ånd skal ikke til evig tid gå i rette med menneskene. I sin villfarelse er de kjød, og deres dager skal være et hundre og tjue år. Kjempene var på jorden i de dager, og likeså siden, da Guds sønner gikk inn til menneskenes døtre, som fødte dem barn. Dette er de mektige menn i gammel tid, de navngjetne.” Vi vil se nærmere på disse versene når vi kommer til Kapittel 6.


 

%d bloggers like this: