Anakoreten Anna (2017)
Himmelen var mørk. Natten var stille. Klosterets konturer var usynlige. Men endelig – der var det et lys. En parafinlampe som hoppet usynlig fra vindu til vindu. Så var alt mørkt igjen. Vinden forsøkte å blåse liv i natten, men ga hurtig opp. Så kom det lys – mange lys. Noen tente alle lysene i klosterets møtesal. Snart fløy lysstråler muntert ut mot mørket og skubbet mørkets grense lengre og lengre tilbake. Raske skritt hørtes mot steinhellene i gulvet. Søster Margareta kom i full fart mot et lite vindu på langsiden bare et lite stykke fra alteret.
“Søster Anna!”
Et lys blafret opp på andre siden av vindusåpningen, og et hode stakk opp.
“Søster Margareta, jeg er våken!”
Søster Margareta pustet lettet.
“Dersom noen kunne sove igjennom våkenatten, så måtte det være deg.”
Anna kikket spent inn det lille vinduet. Hun hadde allerede vasket seg, og hun hadde til og med sagt bønner for familien sin før søster Margareta hadde kommet. Nå gledet hun seg til å synge med de andre nonnene.
Møtehallen ble fullere og fullere, og det varte ikke lenge før de var klare. Priorinne Clara stod frem og ledet alle i sang. Salme 23. Å, hvor Anna elsket den salmen. Når hun ble lei seg, så repeterte hun salmen for seg selv til hun følte seg bedre. Sangen fikk vinger og steg høyt under taket. Der suste den frem og tilbake fra møne til møne ute å finne noe sted å lande. Omsider svant sangen hen, og priorinnen tok et overblikk over forsamlingen.
“La oss be Herrens bønn…” sa Clara, og med monotone stemmer ble Fader Vår slynget ut i nattevakten.
“Ta imot Herrens velsignelse…”
Nå sang de igjen. Priorinnen sang til forsamlingen, og de svarte tilbake med prikkfri allsang. Priorinnen rensket halsen.
“Vi samles igjen klokken seks, kjære søstre. Ikke vær sene!”
Nonnene gikk rolig og kontrollert ut fra møtesalen slik de hadde gjort utallige ganger før. Søster Margareta tok frem den lange lyseslukkeren som kunne nå helt opp til taket.
“Jeg kan slukke, priorinne Clara,” sa hun mykt.
Priorinnen nikket som takk.
“La lysene nærmest døren brenne,” sa hun ettertenksomt.
Margareta løftet overrasket på øyenbrynene, men sa ingenting. Hun gikk langsomt og lydløst rundt i hallen og slukket de fleste lysene. Et lite hiss hørtes før flammene forsvant. Så neide søster Margareta og forsvant ut døren.
Priorinne Clara gikk bort til det lille, åpne vinduet hvor søster Anna fremdeles stod og kikket inn mot alteret.
“Hvordan går det, barnet mitt?” spurte Clara lavt.
Anna sukket.
“Jeg føler meg velsignet,” sa hun stillferdig.
“Det er en fin ting du har gjort,” sa priorinne Clara med et lite smil.
“Herren vil belønne deg rikelig for hva du har valgt å gjøre med livet ditt,” sa priorinnen litt høyere, “Men belønningen vil være som rikdom i himmelen, ikke i jordisk gods.”
Anna hevet stemmen litt.
“Å, jeg ønsker ikke noe jordisk gods,” sa hun kort.
Priorinnen så ettertenksomt på den unge søster Anna.
“Vil du si en bønn for meg også, søster Anna?” spurte hun – nå med lavere stemme.
“Med glede,” svarte Anna glad. “Kanskje vi kan be for hverandre…”
Clara skar en grimase som Anna ikke klarte å tolke.
“Sees klokken seks, mitt barn!” sa Clara og steg stille bort fra vinduet.
Søster Anna snudde seg mot hennes lille fengsel. Stearinlys stod på bordet ved siden av sengen. I den borteste enden av rommet var det to små avlukker; et med et avtrede og et med et lite vindu høyt oppe på veggen. Dette var Annas verden. Rommet hennes hadde ingen dør, bare de to små vinduene. Her var hun innemuret av sin egen frie vilje – til et liv i sølibat og renhet. Hun ville ikke komme ut herfra før hun ble båret ut i en kiste.
Anna la seg ned i sengen sin og trakk teppet opp til haken. Så blåste hun ut stearinlyset.
Himmelen var blitt mørkeblå. Fuglene hadde våknet. De satte i med allsangen sin oppe i tretoppene. Nå var klosteret svart mot den mørkeblå bakgrunnen. Om en times tid ville solen komme frem og avsløre det siste som mørket hadde skjult. Et svakt lys kunne skimtes i møtehallen hvor søster Margareta hadde latt de siste to lysene brenne. Nå var det tid for morgenbønn. Det skjedde før de fikk frokost en time senere. Hallen ble på ny fylt opp med nonner kledd i sine mørke kapper. De hvite kragene lyste opp i tussmørket. Søster Margareta kom med en lang stang og tente på de andre lysene som hang høyt oppunder taket. Klokken var nesten der.
Anna måtte ha sovnet. Søster Margareta måtte rope navnet hennes. Hun veltet seg ut av sengen og løp bort til vasken. Etter å ha skvettet litt vann i ansiktet gikk hun bort til vinduet som vendte mot møtesalen. Alle var på plass, og sangen startet mykt før den steg i styrke. Salme 103, en annen av Annas favoritter. Hun sang med hjertens fryd. Etter sangen kom priorinnen med noen opplysninger om hva som skulle skje den dagen. Så leste hun morgenens tekst og avsluttet med Fader vår og velsignelsen.
Da den siste nonnen var gått ut av møtesalen, pustet Anna lettet. Hun lukket øynene og sang “Jeg løfter mine øyne opp mot – fjellene – Hvor skal min hjelp komme fra”.
Hun svingte seg lett rundt i en liten piruett før hun fortsatte “Min hjelp kommer ifra – Herren – Himmelen og jordens skaper…”
En banking fikk henne til å hoppe. Hun snudde seg mot det lille vinduet. En av de yngste novisene stod der med et lite brett med mat og drikke på.
“Beklager,” sa hun raskt. “Jeg bare kom med frokosten din. Bare syng videre. Det var nydelig…”
Anna smilte.
“Takk, søster Sara!”
Hun grep brettet og satte seg ved det lille bordet sitt. Sara hadde forsvunnet like raskt som hun hadde kommet. Anna bøyde hodet sitt.
“Jeg takker deg, Herre, for at Du har gitt meg mat å spise, en seng å sove i og frisk kropp. Vær så snill å velsigne denne maten og den nye dagen Du har gitt meg. Amen!”
Hun korset seg og gjorde seg klar til å spise frokosten – dagens viktigste måltid, i følge priorinne Clara.
“Du har besøk!”
Anna snudde seg mot vinduet som var høyt oppe på veggen. Hun kunne ikke se hvem som var utenfor rommet hennes, og de kunne heller ikke se henne. En velkjent stemme brummet utenfor.
“Hei, jenta mi! Hvordan går det med deg i dag?”
Anna smilte skjevt.
“Det går bra, pappa. Er du på vei til arbeid?”
“Jeg hadde et ærend i nærheten,” svarte Annas far. “Måtte bare innom og si jeg er glad i deg. Er de snille med deg her?”
Anna følte en tåre renne nedover kinnet. Besøkene fra faren fikk henne til å føle savn – savn etter moren som hadde dødd av lungebetennelse den mørke desembernatten. Savnet av en familie som ikke eksisterte lenger. Hun hadde egentlig ikke lyst til å snakke med faren, for det gjorde henne så umåtelig trist. Men priorinne Clara hadde sagt at et kloster ikke eksisterte for å stenge ute problemene til nonnene. Så la hun til at Gud ikke ville kreve mer av Anna enn det Han hadde gjort henne i stand til å gjøre. Heldigvis kom faren bare en gang i måneden, og Anna hadde lagt merke til at det nå ble lengre og lengre mellom besøkene.
“De er så snille så,” sa Anna mens hun kjempet for å ikke begynne å strigråte.
“Men det er veldig vanskelig for meg å snakke med deg.”
Det var forbauselse i farens stemme.
“Vil du at jeg ikke skal besøke deg mer?”
Anna hev etter pusten.
“Jeg tror det ville gjøre det lettere for oss begge.”
Det hørtes noen snufselyder fra besøksrommet.
“Jeg tenkte ikke på hvor vanskelig dette måtte være for deg, kjære Anna.”
Stillheten som fulgte var eksplosiv.
“Ta vare på deg selv, jenta mi! Jeg skal ikke forstyrre deg igjen!”
En stol ble dradd bortover golvet i besøksrommet før farens skritt fjernet seg.
Anna reiste seg brått.
“Pappa, jeg mente det ikke slik…”
Farens stemme var svak og fjern.
“Lev vel!”
Anna ropte flere ganger etter faren, men ingen svar kom. Til slutt slengte hun seg ned på sengen og gråt.
Det var alltid litt mørkt i Annas lille rom. Vinduet mot besøksrommet var meget lite, og der var intet sollys der. Det andre vinduet som gikk mot møtesalen fikk heller ikke inn direkte sollys, men det var t ildsted på rommet og mange stearinlys. Hun hadde også en oljelampe, men det var sjelden hun brukte den.
Annas liv utenfor portene hadde ikke vært noen dans på roser. Når moren døde var faren ikke i stand til å oppdra en ung pike. Hun hadde vært atten år gammel den gangen hun hadde møtt opp ved klosterets dør radmager og ikledd fillete klær. Det eneste hun hadde igjen fra hennes tidligere liv var et par runde lesebriller. De festet hun på nesen når hun studerte Bibelen og andre bøker de hadde i klosterets bibliotek.
Til tross for at hun hadde briller måtte hun myse litt.
“En god hustru . hvem finner henne? Langt mer enn perler er hun verd…”
“Søster Anna! Du har besøk!”
Anna løftet blikket fra Bibelen og stirret framfor seg.
“Takk, søster Sara!”
Sara hørtes overrasket ut.
“Hvordan visste du at det var meg?” spurte hun.
“Å,” svarte Anna med et smil. “Jeg får mye øvelse i å lytte her i dette rommet.”
Lyden av Saras fottrinn ble erstattet med noen lette, nesten uhørbare skritt.
“Søster Anna?” sa en sped stemme. Anna lurte på om det var en liten jente som snakket.
“Jeg er her!” sa Anna. “Hva kan jeg gjøre for deg?”
Den spede stemmen brast ut i gråt. Etter en liten stund kom den spede stemmen skjelvende gjennom vinduet på veggen.
“Jeg heter Lisa,” begynte hun.
“Hvorfor er du så lei deg, kjære Lisa?” undret Anna.
“Vel,” Lisa trakk pusten. “Jeg giftet meg da jeg var sytten år gammel samen med en eldre herre som mine foreldre sa ville ta godt vare på meg. Vel, ett knapt år etter vi giftet oss ble vi velsignet med en skjønn, lyshåret gutt som er min øyesten. For et halvt år siden ble gutten min syk, og vi tok ham til doktoren. Doktoren sa at gutten min har en sykdom i blodet, og er alvorlig syk – kanskje inntil døden.”
Anna grøsset.
“Det var da forferdelig! Er det ingenting doktoren kan gjøre?”
Lisa snufset høyt.
“De har forsøkt med blodlating, men han blir bare svakere og svakere. Kan du be for gutten min? Han heter Andreas. Jeg er blitt fortalt at bønnene dine er til og med mer verd enn priorinnens bønn, ettersom du har gitt hele livet ditt og friheten din til Gud. Tror du at du kan be Gud om å spare livet til gutten min? Om han dør, så orker ikke jeg å leve lengre…”
Lisas stemme stilnet hen til en lav hulking.
“Jeg vet ikke mine arme råd,” la hun til. “Vil du be for meg?”
Anna var forferdet.
“Jeg skal be for gutten din og for deg. Du trenger mine bønner like mye som Andreas…”
Etter å ha korset seg begynt Anna å be. Hun ba høyt slik at Lisa kunne høre. Først kom bønnen ut litt staccato, men etter en liten stund virket som om ordene kom rett til henne. Hun svevde høyt på bønnens vinger, ba om styrke og visdom, nåde og utholdenhet, og landet elegant på bakken igjen med et “amen” og korset seg.
Det var helt stille i rommet ved siden av.
“Lisa? Er du der?”
Et gråtkvalt “ja” kunne så vidt høres.
“Jeg skal be for deg og gutten din hver eneste dag. Men du må også gå til Herren med bønnen din. Jeg er sikker på at Han vil høre på en mor som er fylt av kjærlighet for barnet sitt.”
Lisa renset halsen sin.
“Takk, søster Anna. Det skal jeg!”
De lette skrittene forsvant langsom fra besøksrommet. Anna bøyde seg over Bibelen sin.
“Mange dyktige kvinner finnes, men du Overgård dem alle! Ynde svikter og skjønnhet forgår, men en kvinne som frykter Herren, hun skal roses.”
Hun plukket brillene av nesen og stirret på krusifikset på veggen.
“Gi henne av hennes arbeids frukt, hennes gjerninger skal prise henne i byens porter…”
Hun plukket ned krusifikset, kysset det, holdet det inni hennes foldede hender, og så ba hun.
“Kan jeg spørre deg om noe?”
Middagen hadde vært grønnsaksuppe med noen få kjøttbiter i. Anna var takknemlig for all mat hun fikk. Brødet var alltid nybakt, og grønnsakene, potetene og frukten var egenprodusert. Den gode matjorden ga grønnsakene en god smak, og Anna takket Gud for maten nesten etter hver munnfull. Søster Sara var den yngste av novisene. Hun var på prøve for å se om hun var verdig et liv i klosteret. Hun ble ofte gitt mange små oppdrag som hun utførte vennlig og med et sjenert smil. Hun var som oftetest dn som kom med maten til Anna og hentet det tomme brettet igjen når hun var ferdig.
“Selvsagt kan du det, søster Sara!”
Sara satte seg med ryggen mot veggen for å se om noen av de andre søstrene skulle komme inn i møtesalen.
“Jeg er ikke sikker på om jeg gjør det rette, søster Anna,” begynte hun forsiktig.
“Hvordan kan jeg vite om klosterlivet er for meg?”
Anna løftet på øyenbrynene.
“Hvorfor spør du meg om det? Priorinne Clara er den du burde spørre om slik!”
Sara blåste gjennom nesen.
“Jeg forstår det slik at hun har omtrent vokset opp på klosteret,” sa hun, “men du var atten år gammel da du kom. Du vet vel mer om verden utenfor enn priorinnen…”
Et mentalt bilde av faren og moren dukket opp i Annas hode. Hun klødde seg litt på skulderen.
“Selv med foreldrene mine levde jeg et avskjermet liv oppe i en avsidesliggende bygd,” mumlet Anna. “Det er ikke sikkert jeg vet hva du ønsker å vite…”
Sara reiste seg og stirret inn gjennom vinduet.
“Hvordan kan jeg vite om dette er riktig sted for meg? Livet utenfor var vondt, forferdelig…” Sara smattet på ordene, “Traumatisk!”
“Og nå føler du at du flykter fra det livet du har hatt istedenfor å komme her fordi dø søker Gud?” spurte Anna.
Sara slo hedene sine på fanget.
“Akkurat… Kan du gi meg noe råd?”
Anna tenkte så det knaket.
“Priorinnen sier alltid at dette stedet ikke eksisterer for å holde problemene våre ute…”
Hun rakte hendene sine ut gjennom vinduet, og Sara grep dem.
“Livet utenfor kan være fælt,” sa hun, “men ikke alle mennesker er slemme. Dersom du kommer her fordi du flykter fra noe, så er det feil grunn til å bli en nonne.”
Sara trakk pusten langsomt. Anna stirret henne dypt inn i øynene.
“Er du sikker på at du vil leve et liv adskilt fra verden resten av livet ditt? Hvor sterk er troen din? Var det virkelig din avgjørelse å bli nonne?”
Sara så ned. Fottrinn hørtes ved inngangen til møtesalen, og Sara så opp på Anna.
“Takk for hjelpen, søster Anna! Jeg visste at du ville forstå…”
Anna slapp armene til Sara. Hun visste ikke hva Sara mente. Alt hun hadde gjort var å stille noen spørsmål til henne. Søster Margareta kom inn i møtesalen og begynte å gå opp og ned gjennom benkene mens hun sjekket om der var noe å plukke opp. Hun sørget for at der var en sangbok på hvert sete.
“Jeg skal be for deg, søster Sara!” hvisket Anna.
“Takk, søster Anna!”
Det nærmet seg et nytt fellesmøte i møtesalen. Anna tok seg tid til å be litt mens salen langsomt ble fylt opp.
Solnedgangen var vakker. Det var en slik solnedgang som kunstnere ville male og elskere ville betrakte drømmende mens de holdt hverandre tett mot hverandre og lovte hverandre evig troskap. Skyggene ble langsomt lengre. Snart ville de bli så lange at de ville sluke opp hele landskapet med sine glupske munner.
Oljelampene begynte å tennes i alle hjem. Til og med Anna tente sin oljelampe slik at hun kunne lese i sin elskede Bibel. Hun ville aldri mer få se en soloppgang eller en solnedgang – ville aldri kunne dra til fremmede land eller besøke noen av verdens vakreste byggverk. Hele hennes verden var et lite rom med to vinduer, ett som vendte mot møtesalen slik at hun kunne være med på fellesmøtene, og ett som var høyt oppe på veggen som vendte mot besøksrommet. Denne lille verdenen ble nå opplyst av oljelampens skinn.
“Søster Anna?”
Det var priorinnen som kalte på henne.
“Ja, priorinne Clara?”
Priorinnen sukket tungt og satte seg på benkeraden nærmest Annas vindu.
“Det ser ut til at vi vil miste en av søstrene våre,” sa hun langsomt. “Har du snakket med søster Sara i dag?”
Anna rødmet.
“Hun kom og spurte meg et spørsmål jeg ikke kunne svarer på. Jeg sa hun burde snakke med deg, priorinne!”
Priorinne Clara snufset litt.
“Det er ikke for alle å være nonne – Kristi brud i all evighet, uten å kjenne jordisk kjærlighet.”
Anna visste ikke hva hun skulle si.
“Søster Sara har et stort hjerte og mye kjærlighet å gi. Vi må be for henne nå som hun skal dra ifra oss.”
“Skal hun dra fra klosteret? Når da?”
Priorinnen reiste seg og stirret rett på Anna. Anna la merke til at priorinnen hadde store, brune øyne og nesten ingen rynker.
“I morgen, antakeligvis. Vi driver ikke et fengsel her.”
Priorinne Clara kom nærmere vinduet.
“Jeg håper du har bedt for meg i dag, mitt barn!”
Anna nikket.
“Flere ganger, priorinne!”
Priorinnen lente seg inn mot veggen.
“Det har alltid vært antatt at Herren lytter mer til anakoreter på grunn av det store offeret de har gjort – å gi vekk hele resten av sitt liv på den måten du har gjort.”
“Takk, priorinne!” Anna bøyde hodet sitt.
“Færre kommer til klosteret vårt i disse dager. Jeg vil be deg ikke bare be for meg, men også for klosterets fremtid.”
Anna gispet.
“Er det mulig at det vil bli stengt? At jeg vil bli igjen her helt alene?”
Priorinne Clara smilt skjevt.
“Det tror jeg ikke, men vi må be om at det ikke skal skje.”
Stillheten senket seg. De to skottet bort på hverandre.
“Gud være med deg, barnet mitt!”
Priorinnen reiste seg for å gå.
“Gud være med deg også, priorinne,” svarte Anna.
Hun satte seg ved sitt lille bord og åpnet opp Bibelen sin.
“Det menneske som tekkes Gud, gir Han visdom og kunnskap og glede. Men synderen gir Han den umak å sanke og samle for å gi det til den som behager Gud. Også dette er tomhet og jag etter vind.”
Anna reiste seg og slukket oljelampen.
“Alt er tomhet og jag etter vind,” hvisket hun og la hodet ned på puten. Hun var en Kristi brud. Hun var en som aldri ville gifte seg her på jorden. Alle gleder hadde hun gitt opp, men det gjorde ingenting. Det var jo alt tomhet og jag etter vind likevel…
larshaukeland 