Del 1: Loven om biogenese

Image result for biogenesis

Hvor kom livet fra? Menneskene har undret seg dette i årtusener. Til slutt har vi bare to mulige svar. Livet oppstod enten fra et selv-sammensettende samlebånd eller fra en direkte handling av en Skaper.

Når vi svarer på spørsmålet om livets opphav, må vi være klar over det store gapet som skiller den levende og den ikke-levende verden. I århundrer har imidlertid vitenskapsmenn forsøkt å dimme ned linjene mellom disse to verdenene. Dette var delvis på grunn av deres ignorering av dimensjonene på dette gapet, men mer nylig fra deres intense ønske av å kunne forklare liv uten en Skaper. På en eller annen måte hoppet livet over dette gapet og skapte seg selv.

EN “LIVSVIKTIG KRAFT”

Konseptet om spontan regenerasjon var et tidlig forsøk på å hoppe over gapet. Denne ideen foreslo at en allestedsnærværende “livsviktig kraft” hadde en interaksjon med molekylene og fikk dem spontant til å reorganisere seg til levende systemer. En slik fruktbar verden så ut til å være en fantastisk matrise for den konstante og stødige formasjonen av nytt liv

Gjennom 1800-tallet, og til og med 1900-tallet, ble cellulære og organisme systemer generelt betraktet som ganske enkle “poser med enzymer”. <hvor vanskelig kunne det være for et slikt enkelt system og forme seg spontant? Gitt nok tid, hvorfor skulle selv-sammensettingen være et problem?

Innen de store vakuumene av kunnskap på dette området ble det ikke trodd at livets opphav var noe stort mysterium, eller veldig lite sannsynlig. Spontan biogenese kunne til og med ha vært uunngåelig. Så kanskje vi kunne nesten unnskylde noen av disse tidlige forskerne for å anta at selv-organisering kunne gjøre rede for livets opphav.

Men dess mer vi har lært om livets kompleksitet, dess mer har vi innsett den enorme forskjellen mellom det levende og det ikke-levende. Istedenfor å finne naturlige overganger som bygger broer over gapet, så er forskjellene mellom de to verdenene meget store. Eksperimenter viser at de nye molekylenes spontane informasjon er triviell. Å produsere disse molekylene er praktisk talt ubetydelig, som å skryte om å klatre to skritt på et stige for å nå planeten Mars.

Istedenfor er beviset klart: livet setter seg ikke sammen selv. Liv kommer bare fra liv. Dette er empirisk verifisert og et vitenskapelig ståsted. Der finnes ingen kjente unntak. Derfor har det blitt en egen vitenskapelig lov: loven om biogenese.

Det er åpenbart at mange vitenskapsmenn ikke liker implikasjonene av denne loven. Den kan lede til den usmakelige konklusjonen om at livet må ha blitt skapt. Den “Guddommelige Foten” spenner fremdeles i døren.

EN LOV SOM KAN BLI VERSETT?

Anti-kreasjonister insisterer at loven om biogenese bare gjelder nåværende forhold på jorden. De hevder at forholdene i den fjerne fortiden passet Naturen slik at den kunne gjøre hennes egen biogenese. Med dette “håndviftet” fortsetter de å betrakte livets spontane opphav som en normal, naturlig konsekvens av hvordan vår verden fungerer. Faktum er at mange vitenskapsmenn antar at livet har formet seg spontant flere ganger i universet. Det er bare et spørsmål om å ha den rette blandingen med ingredienser.

Slik som?

Nylig kom ukebladet New Scientist med en liste av forskjellige forhold som de foreslo kunne ha muliggjort den spontane sammensettingen av liv. Disse forholdene varierte fra et unikt punkt i atmosfæren til en klump med leire eller en dyp-sjø ventil. Leserne kunne lett få inntrykk av at der fantes multiple avenyer tilgjengelig for å forme liv, lik som med en fjellklatrer som har flere ruter til toppen av fjellet.

Faktum er at ingen av disse er trolige muligheter. De er ikke en gang i nærheten. Alt som blir listet opp er ganske enkelt ustøttede spekulasjoner. Der finnes ikke utallige veier til fjelltoppen. Alle rutene fører galt hen.

Hvorfor tilby en slik liste dersom ingen av dem er aktuelle? Bare av den enkle grunnen. Selv om en av dem ville ha vært mulig, så ville dette ha vært artikkelens fokus. Ukebladet håpet tydeligvis at leserne ville bli så imponert med så mange muligheter og ganske enkelt anta at minst en av dem ville være en mulighet.

Det at der finnes ingen som er passende er grunnen til at forskerne ikke kan bli enige. Problemet med hvert sett av forhold er velkjente, og advokater for de enkelte er veldig raske med å vise hvorfor de andre forholdene er umulige. Faktisk har vi ingen ide om hvordan livet kunne ha oppstått spontant. Den anerkjente kjemikeren James Tour har utfordret at “de som tror vitenskapsmenn forstår problemene med prebiotisk kjemi er helt feilinformert. Ingen forstår dem“. (Min oversettelse.)

Noen vil argumentere at vi bare trenger mer tid for å bedre forstå biologien og kjemien. Likevel er det akkurat den samme økningen i kunnskap som har pushet akseptable mekanismer for spontan regenerasjon ut av synsfeltet vårt. Istedenfor å tilby mer innsyn i livets selv-sammensetting har moderne oppdagelser bare kommet med flere detaljer som viser hvor vanskelig den oppgaven er. Hvorfor skulle vi anta at mer forskning vil reversere denne trenden? Istedenfor har “posen med enzymer” vist seg å være ekstra sofistikert og lang utenfor rekkevidden til enhver selv-skapende prosess.

Som en konsekvens av dette har dagens vitenskapsmenn ingen unnskyldning. Moderne kunnskap om gener, cellebiologi og biokjemi gir oss bare en pålitelig konklusjon: ingen kjente prosesser kan gjøre rede for livets opphav. En slik naturlig prosess eksisterer bare i fantasien til dem som benekter at livet ble skapt. Å ignorere loven om biogenese er ikke veldig vitenskapelig, men er nødvendig for å holde borte den irriterende “Guddommelige Foten”.


 

Advertisements
%d bloggers like this: