Vers 17

“men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av, for den dag du eter av det, skal du visselig dø.”

1 Mosebok 2:17

Her finner vi resten av setningen som startet i Vers 16. Vi har allerede rørt litt ved det i det foregående verset da vi så på alt som Adam – og Eva – kunne spise. Det overforstående verset er utrolig viktig å forstå, ettersom det vil kaste et forklaringens lys på det som skjedde i 1 Mosebok 3 – etter syndefallet.

Hva var “treet til kunnskap om godt og ondt“? Det er imidlertid viktig for meg å slå fast – som nevnt under innledningen til dette studiet – hvordan å fortolke Bibelen. Jeg tror at den eneste måten å forstå de hellige Skriftene, er å ta dem for hva de sier – studere ord for ord, og finne betydningen av den grammatiske og logiske forklaringen i lys av dette. 1 Mosebok 1-11 er inge allegori – vi kan ikke bare komme med alle mulige slags forklaringer på hva vi tror de skrevne ordene kan implisere, men ta Bibelens sannhet ord for ord. “Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet” (2 Timoteus 3:16), og dette gjelder også 1 Mosebok 1-11. En kan diskutere i all evighet om frukten inneholdt kunnskapen om godt og ondt, eller om det onde rett og slett var selve lysten etter frukten. Synd er, per definisjon, å bryte Guds bud. Noen hevder at så snart Eva lystet etter frukten på dette treet, så hadde hun syndet. Vi kan i alle fall si med sikkerhet at frukten i seg selv ikke kan ha vært ond, ettersom alt Gud hadde skapt var “overmåte godt“, eller “veldig godt” (1 Mosebok 1:31). Det kan imidlertid hevdes at øynene deres ble åpnet så snart de hadde spist frukten (1 Mosebok 3:7), så enten har frukten forårsaket dette, eller Gud har stått bak dette på en eller annen måte.

Det kan virke rart at Adam og Eva hadde lov til så mye, men bare hadde en liten restriksjon. Likevel var det akkurat denne restriksjonen som ville teste menneskenes lydighet. Menneskene ble skapt med fri vilje, og her åpnet Gud muligheten til at Adam og Eva enten kunne velge å adlyde Ham, eller gå imot Hans vilje. Herren hadde gitt dem et vakkert hjem i Edens hage med massevis av god mat – alt som de kunne trenge. Men Gud har alltid ønsket at vi mennesker av fri vilje skal velge å følge Ham. Han skapte ikke roboter, men mennesker med fri vilje. Herren var det nærmeste Adam og Eva hadde til en far, og de måtte velge om de skulle være lydige til Ham.

Ettersom å spise av frukten på dette treet hadde blitt spesifikt forbudt av Gud, vil dette trolig bety at å bryte dette forbudet ville resultere i synd og trolig medføre at Gud selv ville gi menneskene en reell kunnskap om det onde. Tross alt kan “synd” bli definert som avvisning av Guds vilje. Ulydighet til Guds Ord er sådann deltakelse i syndig aktivitet, og eksperimentering med det onde. Adam kjente allerede til det gode. Det ble representert gjennom Gud mens de vandret gjennom Edens hage sammen. Alt Adam kjente til før syndefallet hadde vært godhet. Adam burde nok ha adlydt Herrens Ord ganske enkelt på grunn av kjærlighet og lydighet, men slik skulle det ikke gå.

Så kommer vi til versets avslutning: “den dag du eter av det, skal du visselig dø“. Vi skal komme tilbake til dette når vi ser på selve syndefallet, men det er nødvendig å nevne hva som menes her. Ordene i Bibelen er klar: Adam blir advart om at han skal dø dersom han eter av frukten på treet til kunnskap om godt og ondt. Ordet “dø” kan ha både en bokstavelig og en billedlig betydning. Jeg vil hevde at det betyr begge deler! Vi vet at Adam ikke falt død om da han spiste av frukten, så hva mente egentlig Gud da Han sa at Adam skullec dø? For det første døde Adam åndelig på denne dagen. Som tidligere nevnt, betsår et menneske av tre deler: kropp, sjel og ånd. Da Adam ble skapt, var alle disse tre delene i perfekt tilstand. Så syndet Adam! Da døde Adam åndelig! Forbindelsen mellom Adam og Gud ble brutt, og han måtte bort fra Guds nærvær. Adam ble til et menneske som trengte frelse før han kunne komme til Gud, slik som oss, etter at han syndet. Alle mennesker blir født med en defekt åndelig del. Når vi tar imot Jesus som frelser, blir vi født på ny, og den åndelige delen av oss blir “aktivert”. Vi kan på ny ha samfunn med Herren, men uten å bli født på ny, kan vi ikke oppleve dette. Da Adam syndet, døde han åndelig – umiddelbart!

Den andre måten Adam døde på, var fysisk. Nei, han falt ikke død om, men han begynte å dø – litt etter litt. Adam ble skapt perfekt – og Guds advarsel om at dam skulle dø, må bety at det i utgangspunktet ikke var meningen at han skulle dø. Guds skapelse – mennesket – var ikke ment å dø. På samme måte tror vi at alle vi som tror på Jesus aldri skal dø. Jo, noen av oss vil nok dø før vi ser Kristus komme tilbake undser Hans andre komme, men når vi kommer til endetiden, lover Gud oss at vi skal leve evig sammen med Ham – akkurat slik som dam kunne gjort dersom han ikke hadde syndet. Adam levde et langt liv – 930 år om vi skal tro Bibelen. Dette synes utrolig lenge, men sammenliknet med evigheten er det meget kort. Bibelen forteller oss at folk levde kortere og kortere liv – både Abraham og Moses ble 120 år gamle. For mer om de lange livene vi leser om i Bibelen, så vil jeg henvise til senere kommentarer når vi kommer til folk som Metusalah (1 Mosebok 5:27).


%d bloggers like this: