Dag 12: Forlate ensomhet

“Du overgav meg ikke i fiendens hånd. Du satte mine føtter på et rommelig sted.”

Salme 31:9

Ensom? Overveldet? Føler at ingen bryr seg?

Selv om vi er unge eller gamle – eller midt imellom – så kan disse følelsene oversvømme hjertene våre.

I Salme 142 finner vi David, ung og ensom, i en livstruende situasjon i en hule. Rundt ham kan han bare se urovekkende omstendigheter forårsaket av fiendene hans, og ingen som tilbyr ham hjelp:

“De har lagt skjulte snarer for meg på veien der jeg skal vandre.”

Salme 142:4

“De er blitt for sterke for meg!”

Salme 142:7

“Min ånd mister sin kraft i meg.”

Salme 142:3

Og de kvalene promptet ham til å komme med denne bønnen (slik det også burde gjøre for oss):

“Med min røst roper jeg høyt til Herren. Med min røst ber jeg ydmykt til Herren om nåde. Jeg utøser min sorg for Hans åsyn. Jeg gir min nød til kjenne for Hans åsyn.

Jeg roper til deg, Herre! Jeg sier: Du er min tilflukt, min lodd i de levendes land. Gi akt på mitt klagerop, for jeg er i stor nød! Fri meg fra mine forfølgere, for de er blitt for sterke for meg! Før meg ut av fengslet, så jeg kan prise Ditt navn!”

Salme 142:2-3, 6-8

Legg spesielt merke til den siste natten. Fra nød til kvaler til bønn, Davids hjerte borer inn et nærmere fokus på Gud. Det fokuset leder etterpå til et trygt håp for fremtiden som David uttrykker i salmens siste ord:

“De rettferdige skal samle seg omkring meg når Du gjør vel imot meg.”

Salme 142:8

Svarte Gud på Davids bønn? Fra Gamle Testamentet vet vi at Han gjorde det. Gud var med David, og med tiden reddet Gud ham… slik Han også vil gjøre for oss.

Herren vil alltid være med meg for å frelse meg. Selv enn hvor jeg måtte befinne meg og hvor gammel jeg er, så vil Han alltid være nær meg slik at jeg kan øse ut hjertet mitt for Ham og slippe Ham inn i mitt urolige sinn (se Salme 62:9, 142:3).

Som David må vi ikke komme til Herren med en sytende ånd, men med et rop etter hjelp. Men av og til blir vi så overveldet – forferdet, ensom, som et uttørket landskap (se 143:4,6). Men Herren kjenner vår sti!

“Når min ånd svikter i meg, kjenner Du min sti.”

Salme 142:4, 6

Jeg ser til høyre og til venstre men ingen bryr seg. Men Herren er min del i de levendes land. Fienden er for sterk for meg, som alltid – men jeg føler det nå!

Selv når sjelen min føler seg fengslet, så behøver det ikke å fortsette slik. For en tillit jeg kan ha til Herren – Han vil gjøre vel imot meg (142:8).

“Jeg kommer de gamle dager i hu. Jeg tenker på Ditt verk, jeg grunner på Dine henders gjerning.”

Salme 143:5

“Du er den som har latt oss se mange trengsler, og ulykker lot Du oss se. Du vil oppvekke oss til nytt liv og føre oss opp igjen fra jordens dyp.”

Salme 71:20

“Vent på Herren! Vær ved godt mot, ditt hjerte være sterkt! Ja, vent på Herren!”

Salme 27:14

—