Vers 14

“Da sa Gud Herren til slangen: Fordi du gjorde dette, skal du være forbannet framfor alt fe og framfor alle ville dyr. På buken skal du krype, og støv skal du ete alle ditt livs dager.”

1 Mosebok 3:14

“Jehova Elohim” snakket så til slangen – så han må fremdeles ha vært i nærheten. Dette er det første av to vers som forteller hva Gud sier til Satan i Edens hage. Dette første av disse to versene bringer i søkelyset noen meget interessante problemstillinger som vi egentlig ikke vet svaret på. Det som skjedde i Edens hage har passert for lenge siden, og vi har bare Bibelens få ord til å pusle sammen hva som skjedde og hvordan. Slangen er i særdeleshet en utspekulert skapning som det finnes flere myter om, og der er flere utfordringer når vi skal forsøke å forklare denne skapningens natur. Vi vet at han var ondsinnet og en løgner – og vi vet at han var Satan selv (Johannes åpenbaring 12:9). Dette danner litt av det grunnlaget vi kan vite med sikkerhet om slangen.

Gud sa til slangen: “Fordi du gjorde dette, skal du være forbannet.” Fordi slangen hadde løyet til Eva og lurt henne til å ta frukten fra det forbudte treet, så skulle han bli “arar” – et hebraisk ord som kan oversettes både som “henrettet” og “alvorlig forbannet”, ja, på en bitter måte. Dette er et meget alvorlig ord, og Guds dom over slangen var også alvorlig. Den ble virkelig forbannet på den mest alvorligste måte, og i neste vers ser vi også at den skulle “knuses”. Satan vil til slutt bli kastet i ildsjøen (Johannes åpenbaring 20:10). Dette vet han om, og han er derfor ganske desperat i sitt arbeid med å forføre menneskene (Johannes åpenbaring 12:12).

Slangen står åpenbart i en verre situasjon enn alle de andre dyrene på jorden. Gud sa den skulle “være forbannet framfor alt fe og framfor alle ville dyr.” “Bahema” er et hebraisk orde som antagelig betyr et “stumt dyr”. Det brukes om store husdyr som kveg eller hester – et samlebegrep for store dyr med fire ben, altså flokkdyr. Dette ordet blir sammenliknet med to ord som betyr “levende skapning” – altså en videre betegnelse for flere dyr – og “marken” – eller “utspredd flate – i overfort betydnig gjelder dette ville dyr. Slangen blir av Gud beskrevet som et ondsinnet og avskyelig dyr som det ikke fantes noen like til. Som vi så, ga Gud Adam og Eva en mulighet til å angre det de hadde gjort. Slangen fikk ingen slik mulighet, ettersom Gud visste at den var tvers igjennom ond.

Herren fortsetter så med forbannelsen over slangen. Så langt vi kan se, var dette en tofoldig forbannelse: en over Satan, og en over slangen for at den har tillatt Satan å bruke ham. Det kan virke rart at slangen ble forbannet dersom det var Satan som utførte den syndefulle handliingen, men vi geristrerer at begge blir tiltalt av Gud med hver sin forbannelse. Først sier Herren: “På buken skal du krype, og støv skal du ete alle ditt livs dager.” Dette gjaldt helt klart ikke Satan – den falne engelen vi leser om i Gamle Testamentet. Dette gjelder slangen som en av Guds skapninger. Dette at slangen blir forbannet til å krype på buken sin kan muligens indikere at den ikke gjorde det før forbannelsen ble gitt, men at den beveget seg i en oppreist stilling. Noen sagn og myter har gitt bein til slangen, selv om det ikke finnes noe godt bevis for dette i Bibelen. Enkelte mener at slangen tidligere også har hender som den kunne rense maten sin med, men at den nå ville “ete støv” eller annet som den kunne finne nede på bakken, Dette var en evig dom! Gud legger til “alle ditt livs dager” som tidsperspektivet på denne forbannelsen.

Guds hårde handling overfor slangen har to ovedgrunner: 1) Satan hadde allerede blitt dømt for opprøret mot Gud Fader selv i himmelen, og hans ondhet var derfor ingen hemmelighet for Gud. 2) Fordi Satan ikke skulle gies noe som helst håp om tilgivelse eller forsoning. Gud søkte ikke etter Satans sår, fordi det ikke kunne helbredes. Dommen over Satan kan av noen synes å være et lynnedslag mot slangekroppen som Satan benyttet til sin udåd. Slangen, som hadde blitt skapt til menneskenes nytelse, hadde nå blitt brukt til å skade dem. Gud fester sin dom over slangen som må lide – den eller dem som djevelen bruker må også ta del i djevelens straff. På denne måten må også kroppene til dem som ondskap utføres gjennom – de som er instrumenter for ondskap – oppleve en evig pine for sjelen sin. Til og med en okse som hadde drept noen måtte bli steinet ifølge 2 Mosebok 21:28-29. Dette er et sterkt bild på hvor høyt Herren hater synden.

Slangen var den tredje aktive faktoren under fristelsen. Men fordi den var styrt av en fallen engel – en ond ånd – var det ingen sjans for at denne kunne bli frelst, og dermed reddet. Selv om slangen herblir “forbannet framfor alt fe og framfor alle ville dyr”, så finner vi ingenbibelske bevis på at noen andre dyr er fordømt. Moses nevner i Moseloven flere dyr som er “urene“, men det er ikke nødvendigvis det samme som “forbannet“. Forbannelsens utstrekning burde ikke spres forbi hva omstendighetene tilsier. Vi vil se videre på dette under de neste versene. Det faktum at slangen fremdeles er under forbannelsen ser vi på en praktisk måte i dag ved at folk flest føler frykt og frastøt over for slanger som giftige og farlige skapninger. Deres stille, glidende framtoning gir de fleste en følelse av skrekk og gru, og dens vibrerende tunge er skjeldent sett som et godt tegn. 

Når Gud sier at slangen skal ete støv i alle sine dager, så er det trolig ikke med tanke på hva enkelte arabere hevder – at enkelte ånder spiser støv på en bokstavelig måte. Andre sammenlikner det med å spise støv som å “slikke støv” (Mika 7:17, Jesaja 49:23, Salme 72:9). Dette er en handling av ydmykelse eller overvinnelse. Denne ydmykelsen skulle, som tidligere nevnt, gjelde “ alle ditt livs dager.” Slangen vil nok for alltid være en skapning som en forestiller seg det værste om. Men husk at flere av tingene som Gud sa til slangen var myntet på Satan, noe som en ser mye klarere i det neste verset.

Før vi går vider til neste vers, vil jeg bare nevne at 1 Mosebok 3:14-19 ofte blir kalt “Forbannelsen”, og er essensielt for oss å forstå slik at vi kan fatte hvordan tingenes tilstand er i dag. Noe kan være vanskelig å forstå, men en enkel, verbal fortolkning av Skriften gjør mane ting tindrende klare for oss. Verden vi lever i ville ikke ha vært slik den er dersom mennesket ikke hadde falt i synd. Syndefallet forandret hele universet slik at det som en gang var perfekt, nå blir beskrevet som “hele skapningen” som “sukker sammen og stønner sammen som i veer” (Romerne 8:22). Dette er vidt forskjellig fra det vi leste om i 1 Mosebok 1:31, og det hele startet her i 1 Mosebok 3.