larshaukeland

Tortur i psykisk helsevern?

Det er noen som hevder at tvang innen psykiatrien er det samme som tortur. Dette er en påstand som virker ganske drøy for flere av oss som jobber innen tvunget psykisk helsevern. Selv har jeg nå jobbet sju og et halvt år på Sandviken sykehus og har problemer med å se meg selv som en torturist. Min forståelse av ordet torturist er en som forsøker å tvinge en tilståelse fra noen ved å utsette en person for fysisk eller psykisk smerte; det være seg brennmerking, fjerning av legemsdeler (inkludert negler), dryppende vann og mye, mye mer. I følge definisjon på ordet tortur leser vi “en handling hvor en med overlegg påfører et menneske smerte eller lidelse, enten psykisk eller fysisk”. Dette kan være straff eller hevn,  for å skremme andre eller for å fremtvinge informasjon eller en tilståelse, eller sadistisk tilfredsstillelse for de utøvende/ansvarlige personene. Jeg synes ikke dette samsvarer med hva som skjer på Sandviken.

I en nyere definisjon fra Torturkonvensjonens (CAT) artikkel 1 beskrives tortur som en “grusom, umenneskelig eller nedverdigende handling”. Dette fører til at mye som ikke ble ansett å være tortur før i tiden nå blir betraktet som å være det. Derfor får også Sandviken besøk av komiteer og kommisjoner som skal forhindre at slikt skjer på de forskjellige avdelingene.

Nå har tvunget psykisk helsevern blitt målskive for mye dårlig omtale i massemedia, og dette settes ofte på dagsorden. Folk blir engasjerte i dette spørsmålet, og det er i seg selv positivt. Det er viktig å ha søkelys på de svake i samfunnet, men få er bedre i stand til å ta vare på de psykisk syke enn de profesjonelle fagpersonene som er utdannet til dette, gjerne med flere års erfaring på å hjelpe og behandle pasientene.

Selv om mange ofte kan uttale seg ganske så negativt om tvunget psykisk helsevern, så er vi gode å ha når psykosen setter inn. Når våre kjære blir farlige, voldelige, suicidale, dekorerer leiligheten sin med avføring eller løper nakne rundt i nabolaget, da er det psykiske helsevernet plutselig godt å ha. Familie eller venner tar dem med til legevakten, og legevakten sender dem videre til PAM på Sandviken.

Men er tvang nødvendig i behandlingen av pasientene? Jo, av og til. Men ingen tvang skjer fordi de ansatte vil straffe eller på andre måter torturere pasientene, men det blir brukt som siste utveg når intet annet alternativ står igjen. All tvang skal dokumenteres nøye og forklares overfor Kontrollkommisjonen og andre som jobber for pasientenes ve og vel.

La oss tenke oss at en pasient tror at han lever i Andre verdenskrig. Han har en vrangforestilling om tyskerne har okkupert Norge, og det er opp til ham å gjøre sin del for å fri Norge fra overmakten. Denne tenkte pasienten vil gjerne tro at personalet på avdelingen hvor han er enten er SS soldater eller tyske spioner. Dersom denne tenkte pasienten går til angrep på personalet, så er det meget mulig at alarm vil bli utløst og pasienten beltelagt. Er det tortur at pasienter som utøver vold mot andre blir forhindret? Jeg synes ikke det, men det er et dokumentert tilfelle av tvang hvor det er fare for skade eller tap av liv for personalet.

Tvang skal ikke misbrukes! Det skal ikke iverksettes med mindre det er absolutt nødvendig. Ved fare for skade eller tap av liv av andre kan en bruke tvang. Ved fare av tap av liv eller alvorlig skade på seg selv kan det også utøves tvang. Det finnes også hjemmel for å bruke tvang overfor noen som utøver store materielle skader. Alt skal dokumenteres nøye.

Hva er så forskjellen på tortur og tvang? De som er opptatt av teorier om barneoppdragelse kjenner kanskje til forskjellen mellom straff og disiplinering. Handlingen er den samme, men årsaken er forskjellig. Definisjonen på disiplin kan beskrives som tilføring av en negativ forsterkning for å unngå uønsket handling i framtiden. Straff er bare straff. Disiplinering er “straff”, men med en spesiell begrunnelse. Barn som blir disiplinert vil kanskje neste gang høre på foreldrene og ikke løpe ut i bilveien når de roper “stopp”. Tvangen innen tvunget psykisk helsevern er på samme måte ikke noen straff, men er en nødvendig handling før en kan oppnå bedring. En som er syk og ikke ønsker å ta medisin kan ved enkelte anledninger måtte bli tvangsmedisinert for at bedring over hodet kan bli mulig.

Ingen ønsker tvang, verken den profesjonelle fagpersonen eller pasienten. Den ødelegger ofte muligheten for en god relasjon mellom pasienten og den profesjonelle. For at behandlingen skal være effektiv må pasienten være i førersetet på reisen mot bedring, men litt tvangsmedisinering kan ofte hjelpe pasienten til å være bedre i stand til å jobbe mot en bedret helse. Og vi som jobber med dem vil fortsette å gjøre vårt beste for å hjelpe dem.