Hvordan ble solsystemt til?

Image result for det indre solsystemet

Astronomer som tror på evolusjon påstår at solsystemet ble til ved naturlige prosesser for omtrent 4,5 milliarder år siden. I lang tid har de forsøkt å modellere den prosessen ved hjelp av kraftige computer simuleringer. Nyere forskning har imidlertid vist at de fire innerste planetene og asteroidebeltet i solsystemet vårt ikke kan ha blitt til på naturalistisk måte samtidig.

En nyhetsartikkel på nettet fra Nature diskuterer denne nye forskningen, og sier:

“Standard planet-dannelse modeller har ikke vært i stand til å rekonstruere distribueringen av solsystemets små, steinete planeter og asteroider i samme simulering. (uthevelse tilført)

Dette betyr at samme hva simuleringer en matet med i henhold til størrelse og massedistribusjon av de planet embryoer og planettesimaler, så kan man ikke få de riktige størrelsene, banene og massene til planetene i samme simulasjon:

Til tross for tiår med forsøk, så har ingen beregnings realisering av standard formeringsteorier reprodusert massen og banefordelingen av både de faste planetene og asteroidene. I Monthly Notices of the Royal Astronomical Society skrev K. Tsiganis at dette viser at dette er umulig.

Startbetingelsene gjort lettere for evolusjon

Simuleringene begynner ikke med gas/støv nebular skyen en gang som solsystemet er sagt å ha utviklet, men et startpunkt hvor det antas at legemer i platestørrelse allerede har dannet seg fra akkumulering av masse, og på den måten hoppe over potensielle problemer. “Embryoene” til stede under starten på disse simuleringene er 10 eller 20 store legemer i planetstørrelse, og flere tusen små planettesimaler, maks noen få hundre kilometer i diameter.

Så blir simileringene kjørt (eller “tillat å utvikle seg” under standard gravitasjonsfysikk) med forskjellige parametre i forsøk på å produsere det solsystemet vi ser i dag.

Ettersom systemet utvikler seg deformerer embryoene sin bane på grunn av den sterke tyngdekraften embryoene fra de store plantene og fra hverandre som begynner og krysse hverandres baner. En kaskade av kollisjoner følger mens planetene som dannes slår sammen embryoer og planettesimaler. Planettesimaler som er til overs blir asteroider.

I det solsystemet vi faktisk observerer i dag er planetene Venus og jorden kompatible i masse, og går i bane mellom de mindre planetene Merkur og Mars (se figuren under). Men standard computer modeller har det som kalles “Mars-problemet”. Det er at hvor Mars befinner seg dannes en annen planet som er sammenliknbar med jorden i størrelse, og embryoer i Mars-størrelse kan lett bli fanget i asteroide-beltet. En annen måte å si det på er at i følge de beste modellene skulle Mars ha vært minst like massiv som jorden, når faktum er at den er litt mer enn en tiendedel av jordens masse – og hoved-asteroid-beltet burde trolig inneholde flere objekter på størrelse med Mars, når der faktisk ikke finnes noen.

Hovedresultatet er at samme hvilken tetthetsprofil en bruker er det umulig å løse både Mars-problemet og bygge et korrekt strukturert asteroidebelte.

John Hartnett har tidligere diskutert problemet med dannelse av stjernene via sol-nebular teorien. Kreasjonister har også ofte skrevet om vanskelighetene med dannelse av solsystemet fra den påståtte nebular-skyen uten en Skaper. Denne nye forskningen setter søkelyset på et annet intrikat problem for planetformasjon.

Hvorfor ikke bare innrømme at  menneskene er mangelfull i sin kunnskap? Vår allvitende Gud har fortalt oss at Han skapte planetene i solsystemet, og at dette skjedde for omtrent 6,000 år siden. Gud har sagt at Han  skapte “stjernene også” (1 Mosebok 1:16). Han sa: “Min høyre hånd har grunnfestet jorden, og min høyre hånd har utspent himmelen. Jeg kaller på dem, da står de der begge” (Jesaja 48:13).

Image result for simulated inner solar system

 

 

%d bloggers like this: