Vers 13

“Da sa Gud Herren til kvinnen: Hva er det du har gjort? Kvinnen svarte: Slangen dåret meg, og jeg åt.”

1 Mosebok 3:13

Vi finner her at “Jehova Elohim” henvender seg til kvinnen – det vil si Eva. Han har allerede henvendt seg til mannen – Adam. Gud skapte Adam først, så det var vel naturlig at Haan først henvendte seg der. Nå følger Herren opp hva Adam har sagt, uten at Adam på noen måte er blitt unnskyldt for sin synd. 2 Korinterbrev 5:10 sier: “vi skal alle åpenbares for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, etter det han gjorde, enten godt eller ondt.” Vi må alle svare for hva vi har gjort i livene våre, men vi skal ikke svare for andre sine synder. Adam må ikke svare for Evas synder, men for sine egne. Eva måtte ikke svare for Adams synder, men sine egne. Du må svare for dine synder, ikke for mine. Det at Gud henvender seg først til Adam betyr ikke at Eva er mindre verde eller mindre viktig. Det betyr bare at alt har sin orden, og alle har sitt å svare for.

Først sier Gud til Eva: “Hva er det du har gjort?” Legg merke til at Gud spør hva Eva har gjort, ikke hva Adam har gjort. Akkurat som Adam må svare for sine egne synder, må Eva nå svare for sine egne synder. Eva må også ha følt et visst ubegag over at Adam hadde skyldt på henne. Akkurat som med Adam, så fikk Eva muligheten til å bekjenne sine synder og gjøre opp for seg, men – som vi vil se – fulgte Eva Adams eksempel. Dette er en påminnelse for oss om at vi er andres eksempler – barba våres, andre i menigheten, og andre som vi kjenner – og vi burde leve riktig, slik at vi kan være gode eksempler for dem som lever rundt oss. Som noen har sagt: “Du er den eneste Bibelen noen vil lese!” og handlinger taler tydeligere enn ord!

Så sier Eva: “Slangen dåret meg, og jeg åt.” Det hebraiske ordet “nasha” betyr “å lede vill”. Det betyr “å forføre” og “å lure”, men ikke bare litt – det er å lure noen “trill rundt”. Ordet som er brukt i 1988 oversettelsen er “dåret” – et verb som blir satt i sammenheng med “en dåre” – som er substantivet. “Dåret” betyr – ifølge Det Norske Akademis Ordbok – “å være omtåket”. I den sammengheng er det “dåren” som er omtåket. Hvordan en enn snur og vender på disse ordene, så er det klart her at Eva gjorde det samme som Adam. Adam skyldte på Eva, og Eva skykdte på slangen. “Det er ikke min skyld, det er slangens skyld!” Det er slik en menneskelig reasksjon å skylde på noen andre. Intet er vår skyld, vi må finne noen andre som kan være skyld i det som har skjedd. Eva innrømmet faktisk at hun åt av treet, men hun sa at det var ikke hennes skyld, ettersom slangen forvirret henne. Selv om vi blir lurt, så er vi likevel ansvarlige for våre egne handlinger.

Selv om det var sant Eva ga til Adam, selv om det var sant at slangen ledet Eva vill, så tok ingen av dem fullt ansvar for hva de hadde gjort. Herrens spørsmål til Eva var ikke hva slangen hadde gjort, men hva hun hadde gjort. Dette “det” i Guds spørsmål peker mot ugjerningen og mot det faktum at det nesten er umulig å tro at en som hadde blitt vist så mange bevis på kjærlighet ville kaste bort slik kjærlighet og den troskapen som denne involverte. Unnvikelse kjennetegner både Adam og Eva. Sannheten bodde ikke lengre i dem. Eva visste hva hun hadde gjort, likevel anklger hun eksklusivt slangen med udåden. “Det var slangen – Slangen gjorde det!” All sann Gudsfrykt og kjærlighet for Herren som hennes Far har forlatt hennes hjerte, for ved å anklage slangen la hun indirekte skylden på Skaperen som hadde tillatt denne skapningen å krysse hennes sti. Denne anklagelsen og unnskyldningen fortjener intet svar. Menneskene kan aldri føre noe godt forsvar overfor Gud sp lenge en ikke tar i betraktning menneskets egne gjerninger. Noen mener at Guds “hva” blir besvart med et “hvorfor”, og det er å unngå Guds spørsmål.


 

%d bloggers like this: