larshaukeland

Vers 20

“Så gav mennesket navn til alt feet, til himmelens fugler og de ville dyr. Men for seg selv fant mennesket ingen medhjelp som var hans like.”

1 Mosebok 2:20

Som vi ser, er dette verset meget likt det foregående verset. I Vers 19 stod det at Gud førte dyrene til Adam slik at han skulle gi dem nav, og i Vers 20 leser vi nå at Adam ga dem navnene. “Mennesket” er identisk med “Adam“. Som vi har sett tidligere, er det hebraiske ordet for “menneske” “adam“. Det står i verset ovenfor, som det gjorde i det foregående verset, at Adam “ropte ut” til dyrene, da med sine nye navn. Til forskjell fra det foregående verset, skriver her Moses ordet “bahemah” et ord som er oversatt “fe” eller “storfe”. Selve ordet betyr et “stort, stumt dyr”, oftest brukt om “husdyr” som menneskene hadde hjemme hos seg selv. Disse dyrene står i kontrast til “de ville dyr” – ordet vi så på under siste verset, som betyr “levende” eller “pustende skapning”, og kan således brukes om alle dyr under solen som puster luft. Men der er ett ord til som er lagt til disse “ville dyrene” – et ord vi ikke ser spesifikt i den norske oversettelsen. Ordet “sadeh” betyr “å spre ut”, “sletter”, “land” eller “jord”. Det er vel dette som i den norske oversettelsen er oversatt som “ville dyr“, men det er intet belegg for å kalle disse dyrene “ville”. Det fantes ingen død før syndefallet, løven kunne gresse sammen med lammet, og dette er slik det vil bli på ny i endetiden etter at trengselsperioden er ferdig, slik som beskrevet blandt andre steder i Esaias 65:25. En mer riktig oversettelse ville være lik den engelske King James som bruker beskrivelsen “slettedyr” eller “markens dyr” (“beast of the field”). Det er ganske enkelt en samlebetegnelse for de dyrene som levde fritt, og ikke var “husdyr”.

Det at Gud lot mennesket (Adam) gi navn til dyrene, viser at Herren hadde gitt ham en god og velfungerende hjerne. Mange har lurt på om de første menneskene var i stand til å bruke mer av hjernen enn det vi er i stand til å gjøre i dag. Vi vet at menneskenes evne til å formere seg blir dårligere og dårligere, det blir flere og flere medfødte sykdommer ettersom tiden går. Alt går fra orden til kaos, slik som de termonynamiske lovene sier om energien i universet. Adam og Evas etterkommere kunne fritt gifte seg med hverandre, men på Moses tid kom det lover om at en ikke lengre kunne gifte seg med nære slektninger – også kalt “innavl” – fordi det på denne tiden var skadelig å gjøre dette. På Adam og Evas tid hadde de intet valg når det gjaldt “innavl” – og det var heller ikke skadelig. Dette er ett av momentene som har gjort at vitenskapsmenn har lurt på om Adam – som var skapt til å leve evig – har hatt en bedre fungerende kropp – og hjerne – enn etterkommerne. Han var helt klart intellektuelt i stand til å gi navn til alle fuglene og dyrene her i Vers 20.

Noen har stilt seg spørsmålet om hvordan Adam var i stand til å gi alle dyrene et navn. Hvorfor heter en katt en katt? Hvorfor heter en løve en løve? Dette er en fruktløs diskusjon! Det vi må slå fast er at Adam var intelligent nok til å utføre denne oppgaven. Jeg har tidligere spøkt fra talerstolen om at Gud stilte Adam spørsmålet “Hvorfor ga du dette dyret navnet kenguru?” Adam svar var “Fordi han ser ut som en kenguru!” Å finne årsaker til hvorfor dyrene heter det de heter er fruktløst og nytteløst! Adam ga navn til dyrene! Dette er hva Bibelen sier, og vi godtar dette i tro når vi leser Guds fantastiske og feilfrie Ord!

Til slutt i verset stod det at “for seg selv fant mennesket ingen medhjelp som var hans like.” Adam hadde sett alle dyrene og gitt dem navn. Ingen av disse dyrene ble funnet verdige til å være menneskets “hjelper”. Vi sier ofte at hunden er “menneskets beste venn”, men vår “like” er det ingen dyr som er. Alle dyrene må ha vært minst to av hver art, ellers kunne de ikke ha reprodusert seg videre. Dette må Adam ha lagt merke til, og han har her kanskje følt savnet av en “make” som kunne hjelpe ham og gjøre ham komplett.

Herren hadde sikkert spesifikke grunner for å få Adam til å gi navn til dyrene. For det første ser Adam selv behovet for en hjelper – en like som kan være til støtte og hjelp og selskap, samt produsere avkom når den tiden ville komme. For det andre måtte Adam lære å bruke stemmen sin når han ga dyrene navn. Dette ville hjelpe ham til å bli et sosislt vesen som ville kunne samhandle med den nye partneren hans. Som mange menn vet, så er kommunikasjon essensielt for å ha et godt forhold til konene deres.

Vi kan forestille oss at dyrene gikk forbi Adam mens han ga dem sine respektive navn. Vi vet ikke hvilket språk han brukte eller hvilken grunn som lå til rette for navnene som han ga, men det er et faktum at han ga dem sine navn. Ham hadde nylig blitt skapt en perfekt skapning av en perfekt Gud, og Adam må ha vært en meget intelligent mann. Han må ha lagt merke til sin “ensomhet” når han betraktet alle dyrene. Det er tindrende klart Adam ikke hadde blitt utviklet fra disse dyrene, men at dyrene var meget forskjellige fra ham selv. Bibelens skapelseshistorie og menneskelige historie gir intet grunnlag for utviklingslæren. Det er også tindrende klart at dette fant sted før Herren så at alt var “overmåte godt” i 1 Mosebok 1:31. Faktisk sier Bibelen i 1 Mosebok 1:27 at Gud hadde skapt både “mann og kvinne“, så det overforstående verset skjedde klart før skapelsesuken var ferdig. Hva vi leser nå, er hvordan denne skapelsen skjedde.