Jonas – Del 3: Den sukessfulle profeten

Velkommen til den tredje delen av i alt fire leksjoner om profeten Jonas — profeten som ble svelgt av en stor fisk, og overlevde i fiskens buk i tre dager og tre netter. Denne korte boken står fram på grunn av at Jesus nevnte den før Han ble korsfestet. Han sa “slik profeten Jona var i buken på den store fisken i tre dager og tre netter, slik skal Menneskesønnen være i jordens dyp i tre dager og tre netter“. Du kan lese sammenhangen i Matteus 12:38-41. Det synes klart at Jesus refererte til en virkelig person som virkelig hadde levd, og virkelig var tre dagen of tre dager og tre netter i fiskens buk. Vi har sett Jonas flykte fra Herren og bli kastet overbord av mannskapet på båten han var på. Vi har sett ham synke til bunnen hvor han var fanget og nesten døde. I dag skal vi se på kapittel 3. Det starter slik:

“1 Herrens ord kom til Jona for andre gang: 2 «Stå opp og gå til storbyen Ninive! Det budskapet jeg gir deg, skal du rope ut over byen.» 3 Jona sto opp og gikk til Ninive, slik Herren hadde sagt. Men Ninive var en stor by for Gud, tre dagsreiser lang.  4 Jona begynte å gå innover i byen, og da han hadde gått en dagsreise, ropte han: «Ennå førti dager, og så skal Ninive bli ødelagt!» 5 Da trodde folket i Ninive på Gud. De ropte ut en faste og kledde seg i sekkestrie, både store og små. 6 Da kongen av Ninive hørte om dette, reiste han seg fra tronstolen og tok av seg kongekappen. Han kledde seg i sekkestrie og satte seg i aske.”

Jonas 3:1-6

INTRO:

I Del 1 så vi Ordren som Gud ga Jonas. Vi så under Protesten at Jonas nektet å dra til Ninive, og dette resulterte i Prøvelsene som endte opp med at mannskapet på båten Jonas flyktet i, kastet ham overbord slik at han ble slukt av en stor fisk. Så, i Del 2, så vi Jonas fortvilelse hvor han sank til bunnen, og sjøgresset kveilte seg rundt hodet hans. Dette førte til Jonas dedikasjon hvor profeten angret sine synder og omvendte seg til Herren. Det siste vi så var Jonas frelse hvor Gud reddet livet hans, og fisken spydde ham opp på landjorden igjen. Dette bringer oss til kapittel 3 av Jonas og Del 3 av leksjonene om Jonas. La oss repetere noen av hovedpunktene i Jonas bok:

  • Navnet “Jonas” betyr “due” Dette er i flere kulturer et bilde på fred. Gud ønsker at vi alle skal oppnå fred — fred med Ham, Skaperen av universet.
  • Temaet i Jonas bok er Guds kjærlighet for alle nasjoner
  • Kapittel 1 handler om den ulydige profeten
  • Kapittel 2 handler om den irettesatte profeten
  • Kapittel 3 handler om den suksessfulle profeten
  • Kapittel 4 handler om den instruerte profeten
  • Jonas bok inneholder 10 mirakler som Gud har utført

Jeg vil inndele Jonas 3 inn i tre hoveddeler:

  1. Jonas oppdrag (3:1-4)
  2. Ninives forvirring (3:5-9)
  3. Guds medfølelse (3:10)

I. JONAS OPPDRAG (vers 1-4)

Det vi leser i Jonas 3 beviser overfor oss at Gud gir flere sjanser. Det finnes riktignok valg i livet som vi bare får en mulighet til å ta, og disse valgene kan påvirke resten av livene våre. Men andre ganger ser vi at Gud tar seg til til å kalle på noen som ikke er så fulle av seg selv at de tror de kan gjøre noen forskjell for Herren. Ett eksempel på dette var Gideon. Da Gud kalte ham til tjeneste, svarte Gideon: “Hør, Herre! Hvordan kan jeg berge Israel? Min slekt er den svakeste i Manasse, og jeg er den yngste i min fars hus” (Dommernes bok 6:15). Gideon måtte overbevises av Herren om at han virkelig var riktig mann for jobben som skulle gjøres. På samme måte må vi gå ut ifra at Jonas var den rette mannen for jobben som Gud ville ha gjort. Dersom han ikke var det, ville Gud ganske sikkert ha valgt en annen. La oss nå se på dette oppdraget som Herren hadde for Jonas:

  1. Oppdragets natur (vers 1-2). La oss først understreke at Herren kalte Jonas på ny — en annen gang. Gud var ikke ferdig med Jonas på noen måte. Jonas fikk en ny sjanse til å utføre oppdraget som Gud Herren hadde for ham. Dette gir oss håp i dag om at når vi er sta og dumme, så gir Herren oss ofte en ny sjanse. Av og til gir Han faktisk mer enn en sjanse. Han kaller på oss til vi i vårt hjerte totalt avviser Ham. Budskapet til Jonas var at han skulle dra til den store og beyktede byen Ninive og rope ut over byen det som Gud sa at han skulle rope. Det Jonas skulle rope ut, var det hebraiske ordet “qariyah” — en proklamasjon fra Herren. En direkte oversettelse kan være at Jonas måtte “proklamere en proklamasjon fra Herren”. Selv om Gud her ikke sa direkte til Jonas hva han skulle si bokstavelig talt, så hadde Han allerede i Jonas 1:2 at “ondskapen deres har steget opp for mitt ansikt”, så Jonas visste at det ikke var noe muntert buskap han måtte overbringe. Ettersom at han trolig hadde hørt historier om denne store byens ugudelighet, så er det ikke umulig at han fryktet for sitt eget liv dersom han kom til byen med krasse ord. Det er meget mulig at det var akkurat en slik frykt som fikk ham til å forsøke å flykte fra Gud.
  2. Oppdragets nummer (vers 3-4). I de neste to versene ser vi litt av storheten til denne byen. Byen var til og med større enn Babylon, og Ninus, som bygde byen, hadde satt seg ikke bare fore å bygge verdens største by, men den største byen som menneskene noensinne hadde bygget. Det ville ta Jonas tre hele dager dersom han skulle gå rundt byen på bymuren og rope ut sitt budskap til beboerne. Denne stolte byen med sine 1500 høye tårn og sine brede murer som du kunne kjøre tre hestevogner ved siden av hverandre hadde fått 40 dager før byen skulle bli ødelagt. Tallet 40 er ett velkjent tall innen Bibelen. Det er ett tall som indikerer foreberedelse til noe. Moses ledet Israel i ødemarken i 40 år, Jesus fastet i ødemarken i 40 dager før Han ble fristet av djevelen, Jesus var på jorden 40 dager fra oppstandelsen av graven til Han dro opp til himmelen, og de som holder faste holder den i 40 dager. Det kan synes åpebart at grunnen  til at Herren ga inbyggerne i Ninive 40 dager før Han skulle ødelegge byen, var for at de skulle ha mulighet til å angre onskapen de hadde gjort.

II. NINIVES FORVIRRING (vers 5-9)

Når Jonas først dro til Ninive og ble den dommedagsprofeten som Gud hadde bedt ham om å bli, så ser vi at budskapet han brakte til Ninive hadde stor effekt. Dette kan virke ufortående i vår verden. Vi i den vestlige verden har stor sett så mye rikdom at vi ikke innser at vi trenger en Frelser, men klarer oss selv. Vi innser ikke vår åndelige fattigdom fordi vi er rike materielt. Sannheten er at vi er “elendig og ynkelig, fattig, blind og naken” (Johannes åpebaring 3:17).

  1. Herskeren agret (vers 6-9). Da kongen hørte det sterke budskapet, reiste han seg og tok av kappen sin. Kappen var et tegn på rikdom og viktighet. Han kledde seg så i sekkestrie og satt seg i aske. Dette var et velkjent tegn på sorg og anger, og brukes mange andre steder i Bibelen (1 Mosebok 37:34, 2 Samuel 3:31, Ester 4:2, Jesaja 37:1, Daniel 9:3, Johannes åpenbaring 11:3). Kongen var imidlertid ikke fornøyd med dette utvendige vitnesbyrdet av sorg og anger, men han ropte også ut en offentlig faste — at ingen skulle spise eller drikke. Dette gjaldt ikke bare menneskene, men også dyrene. I tillegg skulle alle rope ut til Gud i håp om at Herren skulle ombestemme seg og la byen og menneskene i den, få leve. Det ser ut som sann omvendelse når de til og med kledde dyrene i sekk og aske. Ordene “hvem vet” kan imidlertid indikere at kongen ikke trodde på at Gud ville forandre dommen sin over dem, men at han håpet i det lengste at Han ville. Men faktum er at han beordret folkene å vende seg om fra deres onde gjerninger. De visste hva de gjorde galt, og de omvendte seg og søkte Herren.
  2. Resten av folket angret (vers 5). De viktige ordene i dette verset er “Da trodde folket i Ninive på Gud.” De trodde at Jonas var en profet som kom fra Gud, og at Han ville ødelegge byen om 40 dager. De kledde seg alle i sekk og aske som et tegn på deres anger og omvendelse. Alle vendte seg mot Herren, “både store og små“. Hele byen var i dyp sorg og anger. Dette er bilde på hvordan vi alle skulle være når vi kommer framfor Herren for å bli frelst eller be om tilgivelse. Bare å si “unnskyld” er ikke nok, vi må vise at vi virkelig mener det vi sier.

III. GUDS MEDFØLELSE (vers 10)

Ninives anger og omvendelse redder byen fra guddommelig ødeleggelse. Gud viste sin medfølelse for menneskene som hadde kledd seg i sekk og aske. Dette verset inneholder to viktige punkter:

  1. De snudde seg bort fra onskapen (omvendelse). Deres posisjon ble forandret i livet deres og foran Gud.
  2. Gud “angret… det onde han hadde sagt han ville gjøre mot dem”. Dette betyr ikke at Gud gjør onde ting. Det var “ondt” for oss på den måte at vi ville lide på grunn av gjerningen. Gud er ikke ond, og Han gjør intet “ondt” i den forstand at Han på noen måte er “ond”. Dette uttrykket er sett fra menneskenes perspektiv, ikke Guds. En annen ting som må forklares, er dette med at Gud “angret”. Det hebraiske ordet “nacham” betyr simpelt henn å sukke eller puste tungt ut. Dette beviser ikke at Gud gjør feil, men at Han lytter til menneskene når de ber, og Han belønner folk som viser oppriktig anger. Gud forandrer seg ikke, men når vi ber eller angrer om noe, så forandrer Han handlingene sine. Dette er ett bevis på at det nytter og be, og at det nytter å omvende seg fra synden i våre liv.

KONKLUSJON:

  • Gud gir nye sjanser
  • Vi burde omvende oss fra våre feil
  • Vi burde be og faste
  • Dersom vi angrer, så vil Gud tilgi

 

%d bloggers like this: