Takknemlig tro (Lukas 17:11-19)


Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt frisk. Han lovpriste Gud med høy røst,”

Lukas 17:15


HØRE ET BEHOV (Luka 17:11-14)

Møte med ti spedalske (17:11-12)

På den tiden da Jesus ventet på at Han skulle gjøre Sin siste opptreden i Jerusalem, så dro Han langs grensen mellom Samaria og Galilea. Han holdt seg borte fra Galilea hvor Herodes ønsket å drepe Ham, og fra Judea hvor Sanhedrin rådslo on å drepe Ham.

Da Jesus entret en landsby, så ble Han møtt av ti spedalske. De stod på god avstand fra mengdene slik som loven krevde.

Disse spedalske stod på god avstand på grunn av de levittiske reglene of på grunn av den fariseiske tradisjonen som krevde at de gjorde dette. De var antakelig like utenfor landsbyen som Jesus entret, siden de ble også forventet å holde seg utenfor byer og tettsteder.

Instruksjonen til de spedalske (17:13-14)

Der var vanligvis en folkemengde rundt Jesus, så de spedalske måtte ha ropt ut med høy stemme på grunn av avstanden de måtte holde og for å bli hørt over bråket til folkemengden. De spurte om nåde fra Jesus. De trengte Hans empati og helbredelsen Han kunne gi dem.

De ti spedalske gjenkjente Jesus og adresserte Ham med navn. De innså også at Han hadde spesielle helbredende krefter.

Til svar sa Jesus ganske enkelt hva de skulle gjøre: gå og vise seg for prestene. Han ga ingen indikasjon om at de var helbredet eller ville bli helbredet.

Helbredelsen skjedde mens de var på vei for å vise seg til prestene, ikke før. Hvordan kunne dette skje? Hadde en av dem snakket ut og uttalt hans følelse om at de skulle gå? Lydigheten deres var et bilde på troen deres.

Når Jesus sa de skulle gå og vise seg for prestene, så var der en klar indikasjon om at helbredelsen deres allerede var en realitet. De hadde handlet i tro!

MOTTA TAKKNEMLIGHET (Lukas 17:15-19

Takk fra en samaritaner (17:15-16)

Helbredelsen sendte ni av de spedalske løpende til prestene i hurtig tempo. Men en av prestene snudde; han dro tilbake for å takke Jesus. Denne personen var ikke bare en uren spedalsk, men han var også en uren samaritaner.

To sannheter fremheves i disse versene. For det første så hadde Jesus medfølelse for alle, samme hva deres åndelige tilstand var, deres fysiske tilstand var, religiøse tilstand eller nasjonal tilhørighet.

For det andre så svarer Gud dem som er trengende og ydmyke, ikke selvgode og stolte. Ordspråkene snakker om dette. “Å frykte Herren er å hate det onde. Jeg hater hovmod og stolthet, den onde vei og all svikefull tale.” (Salomos ordspråk 8:13).

Det er ingen tvil om at denne hendelsen var en leksjon for jødene, for de ville ha betraktet en samaritaner i et negativt lys og uverdig for Guds oppmerksomhet.

Spørsmål om de andre (17:17-18)

Jesus stilte spørsmål Han allerede visste svaret på. Det forundret Ham ikke at bare en  av de helbredede kom tilbake, men det var viktig at Han påpekte viktigheten  av å gjenkjenne Guds arbeid og være takknemlig for det til dem så bevitnet dette. Så Han spurte: «Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni?” Ni av de ti som ble helbredet kom ikke tilbake for å si takk! En viktig holdning manglet.

Samaritaneren som kom tilbake viste en dyp forståelse for hvem Jesus var. Om han forstod at Jesus var Messias eller ikke skal være usagt, men han visste at Han var Guds representant på jorden som arbeidet blant menneskene. I lys av helbredelsen hann nettopp hadde opplevd, så returnerte han for å gi takk til Gud.

Jesus sørget for å forklare situasjonen. Nan nevnte hvor mange det var som hadde bedt om helbredelse. Han nevnte at ni av dem ikke hadde kommet tilbake for å si takk. Han refererte til det faktum at siden de ikke hadde gjort dette, så hadde de ikke gitt æren til Gud som hadde gjort dette for dem. Og Han påpekte at den som kom tilbake var en utlending. Han uttrykket disse tingene mens den helbredede spedalske tilba ved føttene Hans.

Forsikring om helbredelse (17:19)

Denne mannen fikk det privilegium å lære at det var troen hans som hadde brakt ham helbredelse da Jesus sa til ham «Reis deg og gå! Din tro har frelst deg.» Hans enkle tro ble bevist da han gikk mot prestene, en tro som ble delt av alle de andre ni.

Responsen hans kombinert med resulterende interaksjonen med Jesus antyder at han også fikk frelse. Det er derfor antakelig at de andre ni ble helbredet av deres lydighet til Jesu befaling om å vise seg til prestene, men at de ikke mottok den livsendrende, evige frelsen.


ORD TIL AVSLUTNING

Folkene i dagens tekst viser oss kontrasten mellom takknemlighet og å ta ting for gitt.

Disse ti mennene hadde spedalskhet, en sykdom som påvirket hvert eneste aspekt av livene deres. Det var få ting som var verre i det jødiske samfunnet enn å ha spedalskhet.

Når Jesus møtte  dem på veien og tilbød dem helbredelse, så ville en anta at de ville bli takknemlige. Gjennom mirakuløs invensjon ble disse menneskene gjeninnsatt til livet.

Legg merke til hva som skjedde. Av ti menn, så var det bare en som returnerte for å takke Jesus (Lukas 17:16-17). Når vi studerer dette nøyere, så innser vi at denne var en samaritaner, ikke en jøde. Selv Jesus kommenterte dette (Lukas 17:18).

Takknemlighet er viktig i livet til en troende. Det spiller ingen rolle om du er en ny troende eller du har vært det i årevis.

Hvorfor skulle vi ha takknemlighet i hjertene våre? For det første, så er Han Gud. Vi er Hans folk (Salme 100:3). Han er god, ikke en tyrann (Salme 100:5). Han hører oss når vi kaller på Ham (Salme 116:1). Han har frigjort oss fra graven (Salme 116:8). Noe som er enda viktigere er at ved Hans Sønns oppofrelse, så er vi frelst fra en evighet av pine (Matteus 25:46).

En troende som ikke uttrykker takknemlighet tar Guds velsignelser for gitt. Gud er ikke påkrevd å gi oss noe som helst.

Det gjelder ikke bare å gi tilfeldig lovprisning når livet går bra for oss. Det handler om å kultivere en evig takksigelse i hjertene våre.


 

Advertisements
%d bloggers like this: