Vers 22

“Og Gud Herren sa: Se, mennesket er blitt som en av oss til å kjenne godt og ondt. Bare han nå ikke strekker ut sin hånd og tar av livets tre, og eter og lever evig!”

1 Mosebok 3:22

Verset som nå ligger foran oss er vers som reiser flere problemstillinger og utfordringer. Verset starter med “Jehova Elohim“, og når Herren snakker, er det alltid viktig å lytte til hva Han sier. Herrens Ord er lov og visdom til oppbyggelse og åndelig vekst. Ingen av ordene vi leser – som er fra Gud – er like inspiurerte, men alle er ikke like essensielle. Noe av det som er uvanlig her, er at Gud snakker med seg selv. Det betyr ikke at Han er blitt gammel og forvirret, men at en av Gids personligheter snakker til en annen. Gud er tross alt “en i tre” – det vi kaller en treenig Gud. Vi så litt av dette i 1 Mosebok 1:26 da Gus snakket om seg selv som “oss“. Vi så at selve navnet “Elohim” er et fletallsord som betyr minst tre, og vi så at Gud er tre personer samtidig som Han bare er en Gud. Likevel kan det være utfordrende å vite hva Herren mener når Han sier at “mennesket (adam) er blitt som en av oss“.

Det er blitt foreslått at en nærmere titt på den hebraiske ordlyden her vil være litt tl hjelp. Adam Clarke foreslår at ordet “hayah” ikke skal oversettes som “er blitt“, men “var”. Han nevner at den samaritanske teksten, den syriske versjonen, så vel som Septaginta (den greske oversetteldsen av Gamle Testamentet) har oversatt teksten med denne tiden. Clarke foreslår derfor her at Gud egentlig sa: “Se, mennesket VAR som en av oss”, i renhet og i visdom, og har nå fallt fra og blitt frastjålet sin elleganse, og at dette har ledet til “å kjenne godt og ondt”. En mer klassisk versjon er at mennesket – etter å ha spist av frukten – er lik Gud på den måten at det vet forskjellen mellom godt og ondt. Dette synes å passe historien i 1 Mosebok bedre. Jamieson, Fousset og Brown mener på sin side at Herren er ironisk når Han sier at mennesket er blitt som den treenige Gud, men at det likevel er utalt med dyp medfølelse. De synes teksten skulle være slik: “Se, hva som har skjedd (på grunn av synd) med mennesket som var som en av oss.” Her synes dette trekløveret innen Bibel-kommentstorer å være enige med Clark. Matthew Henry mener at dette ble sagt for å vekke opp Adam og Eva, og å ydmyke dem. Håpet skulle ifølge Henry være å få de første menneskene til å innse feilen sin og be om tilgivelse. Dette er en metode som Gud av og til bruker. Asaf sa: “La skam dekke deres ansikt, Herre, så de søker ditt navn” (Salme 83:17). Paulus sitt spørsmål i Romerne 6:20-21 dukker her frem i erindringen: “For da dere var syndens tjenere, var dere fri fra rettferdigheten. Hva slags frukt høstet dere så den gang? Slikt som dere skammer dere over, for det ender med død.”

Når Leupold ser Den hellige Treenighet utveksle råd seg imellom om menneskenes handlinger, ser han tristhet. Mennesket, sier Leupold, har oppnådd en slags parodi på gudlikhet. Dette resulterer i en guddommelig og hellig ironi. Intet i disse bemerkningene kunne på noe tidspunkt få det til å se ut som om Herren hadde funner det frafallne mennesket som et objekt for å lufte Hans fornøyelse. Siden menneskelig terminologi er utilstrekkelig for å beksrive guddommen, så vil kanske slike ord som sarkasme og ironi – over den relative anstendighet over en livlig debatt som fremdeles utkjempes om dette skriftstedet – i beste interesse bli unngått slik at vi unngår konflikt med ren medfølelse som uten tvil stempler nåden som virkelig guddommelig, mener Leupold. Han lanserer heller ordet “tristhet” som et beskruvende alternativ når en diskuterer dette verset. Når en sammenlikner “dere vil bli slik som Gud” (Vers 5) med “mennesket er blitt som en av oss” så kan det virke som om dette faktisk har skjedd, men menneskets “guddommelighet” er en trist og billig imitasjon av Gud. 

Uttrykket “en som oss” kan ikke inkludere engler. Englene er ikke på samme nivå som Herren, men de er høyere oppe i hierarkiet en  oss. Forfatteren av Hebreerne skrev. “Hva er et menneske, at du kommer ham i hu? Eller et menneskes sønn, at du ser til ham? For en kort tid stilte du ham lavere enn englene. Men med ære og herlighet kronte du ham” (Hebreerne 2:7). Gud og englene tilhører en høyere klasse av vesener. For det første er en slik planeringsprosess som putter Gud og skapte vesener i samme klasse prekær, og for det andre står uttrykket i 1:26 som en referanse til personene i Treenigheten i en helt annen klasse. Det hevdes imidletid av enkelte at avslørelsen i Skriften opp til dette punktet er for tynt til å la oss forstå dette verset klart, og vi innrømmer at de tidlugere trinnene i åpenbaringen ikke kan bli fullt ut forstått. Men ettersom Skriftsted forklarer Skriftsted kan vi selvsagt komme med flere teorier – og av og til bekrefte eller avkrefte teoriene våre. Det finnes ingen andre skriftsteder i Bibelen som tilsier at vi er guddommelige. Riktignok sier Asaf i Salme 82:6: “Dere er guder, dere er alle Den høyestes sønner.” I denne forbindelsen betyr “guder” – “å være lik Gud”, samme som ordet “kristen” betyr “å være lik Kristus”. Vi ER ikke guder, men vi likner Gud på den måten at vi følger Hans lov og Hans vilje. Det første budet lyder: “Du skal ikke ha andre guder foruten meg” (2 Mosebok 20:3, 5 Mosebok 5:6). 

Til slutt i verset finner vi at Gud er bekymret for at Adam og Eva skal ete av livets tre og leve evig. Noen tror at å hindre dette var en handling av nåde – for å hindre en ny fristelse. Før hadde de lyttet til Satans fristende ord om treet med kunnskap om godt og ondt, og det er ikke helt utenkelig at han også kunne ha fristet dem til å lure døden ved å spise av livets tre. Andre, igjen, tenker at ordene har blitt uttalt ironisk, en spydighet fra Den høyeste, for å bryte opp den stakkars synderen for hans overtredelse, fordi det guddommelige forbudet om forventningen av å bli lik Gud og kjenne godt og ondt, og nå som han hadde mistet alt det gode Gud hadde planlagt for ham og bare får ondhet i dets sted, så kommer Herren med spydige ord om det mislykkede prosjektet hans. Men Gud er alltid den samme, og det kan være vanskelig å se at en elskende Gud som bryr seg om sine skapninger ville bruke sarkasme eller ironi når det omhandlet en forferdelig katasrofe – som syndefallet tross alt var – noe som ville resulterer i at Jesus måtte dø på korset for oss syndige mennesker.

Livets tre er også et symbol på det uendelige livet som ville bli belønnet menneskene på grunnn av deres lydighet. Nå som menneskene hadde feilet, og falt i synd, så hadde de forspilt sine rettigheter til å spise av dette treet. Kanskje ville de ha tenkt at å spise av dette treet ville gjenopprette det som de hadde mistet. De kan ha følt en skam soim de også følte et behov for å rette på. Salme 83:17 sier: “La skam dekke deres ansikt, Herre, så de søker ditt navn.” Vi vet at Adam og Eva følte skam, men det er usikkert i hvilken grad de har søkt Herren igjen for å gjøre opp for sin synd. Bibelen er rett og slett stille på dette området. Et annet bilde vi får her – hvor Gud og de første menneskene “skiller seg” – er at Adam og Eva går fra å være i Guds beskyttede hage til å være utenfor Guds beskyttende gjerder. Men mer om dette senere.

Man kan si at å hindre Adam og Eva å spise av treet var en nødvendighet før denne episoden om syndefallet kan bli ferdig behandlet. Vi lærer litt om dette treet fra dets navn og fra bemerkninger som blir gjort om det Det ser ut som om det hadde kraft til til å gi evig liv til dem som spiste av treet, ettersom de “lever evig“. Men siden intet tre, etter hva vi vet, kan ha slike egenskaper, så synes det best å anta – som Luther gjorde – at denne bemerkelsesverdige kraften var karakteristisk av treet, ikke av dets egne naturlige kvaliteter, men gjennom dyden av Guds Ords kraft, som gledet seg over å ordinere at dette skulle bli virkningen av å spise av frukten på dette treet. At mennesket i sin frafalne tilstand skulle tilegne seg kvalitetene av uforgjengelighet til sin synd herjede og synd beseirede elendighet. Han ville aldri ha vært istand til å riste av seg sin dødelige spole. Da kunne Paulus ikke ha skrevet: “Han (Jesus) skal forvandle vårt fornedringslegeme og gjøre det likt med sitt herlighetslegeme ved den kraft han har til også å legge alle ting under seg” (Filipperne 3:21).