8. Hva har vi sagt oss imellom?

“Deres ord har vært sterke mot meg, sier Herren. Men dere sier: Hva har vi sagt oss imellom?”

Malakias 3:13

Etter en lang liste over hvor mye Herren Gud vil velsigne jødene dersom de vil bære tienden inn i forrådshuset — det vil si Guds hus — så begynner en ny seksjon her i 3:13. Gud sier her at jødenes orde til Ham har vært sterke, sta, bindende eller erobrende. Dette er ikke den rette innstillingen vi skal ha overfor Herren. Det er Han som bestemmer, ikke oss. Når jødene har sagt sterke eller harde ord mot Herren viser dette at de er stolte og blasfemiske overfor Gud. Når menneskene setter seg selv opp mot Gud, så bærer det galt hen. Det minner meg om hva Lucifer sa i Jesaja 14 og Esekiel 28 da han komme med sterke og harde ord mot Faderen på tronen. I Jesaja 14 sa djevelen “jeg vil” ditt og “jeg vil” datt. Fokuset var på ham selv, og jeg føler at jødene i Malakias 3 også hadde seg selv som viktigst. Her snakket de sterke ord mot Gud – de hevet stemmen sin mot Gud, og brydde seg ikke om hvem som hørte på dem.

Den samme typen skepsis som ble vist av de gudløse prestene i Malakias 2:17 har nå spredd seg til resten av nasjonen. Ordene deres har vært sta og uutholdelig mot Herren, men ufølsomheten i deres innbilske og ignorerende hjerter fikk dem til å spørre hva de hadde sagt galt mot deres Gud. Faktisk sa de at det var nytteløst å forsøke å tjene Herren. De hevdet at de hadde holdt Hans bud og vandret sorgfulle foran Ham, alt til ingen nytte eller vinning. De var fullstendig feilaktig når det gjaldt Guds arbeid, for de så på det som en slags “leiesoldat-innstilling”, som om det å vinne materielle goder var deres høyeste mål i livet. Gud ser imidlertid på motivene våre, ikke på vår egen interesse. De trodde at en utvendig utseende ville være nok istedenfor ekte ydmykelse, så de vandret rundt i aske og filler mens de lot som om de angret syndene sine.

I Jesaja 58:3-8 står det: “Hvorfor faster vi, og du ser det ikke? Hvorfor plager vi vår sjel, og du akter ikke på det? – Se, på den dag dere faster, gjør dere som dere lyster og utbytter deres arbeidsfolk. Se, for å trette og stride faster dere, for å slå med ugudelighets neve. Dere faster ikke slik nå at deres røst kan bli hørt i det høye. Er dette den faste jeg finner behag i, en dag når et menneske plager sin sjel? At en bøyer sitt hode som et siv og rer sin seng i sekk og aske – kaller du det en faste og en dag som behager Herren? Er ikke dette den faste jeg finner behag i, at dere løser ugudelighets lenker, sprenger åkets bånd, slipper undertrykte fri og bryter hvert et åk? Er det ikke dette at du bryter ditt brød til den som sulter, og lar hjemløse stakkarer komme i hus – når du ser en naken, at du kler ham, og at du ikke drar deg bort fra dem som er av ditt eget kjøtt og blod? Da skal ditt lys bryte fram som morgenrøden, og din legedom snart spire fram. Din rettferdighet skal gå fram for ditt åsyn, og Herrens herlighet skal danne din baktropp.” I disse versene finner vi meningen med sann tilbedelse.

Misfornøyd med klagingen over deres magre utbytte, kalte de dem som var stolte for lykkelige. Ettersom de ikke hadde lykkes med deres halvhjertede tilbedelse av Herren, så uttalte de at de stolte hadde blitt favorisert av Herren. De fleste tror at de stolte er de gudløse hedningene utenfor Israel, men der er noen som tror at de snakker om de som er ugudelige i Israel. Dette ville i så fall kunne gjelde dem som Malakias snakker til her, så det er nok ikke en veldig funksjonell  teori. Men intet av synene utelukker det andre, og der finnes ingen grunner for at ikke begge kunne være sanne. Det må imidlertid nevnes at Herren Gud som oftest handlet med nasjonen Israel som helhet, og ikke brakte straff over halvparten av nasjonen, men enten straffet eller belønnet nasjonen Israel som helhet.

Dette er det siste spørsmålet vi ser begynne med: “Men dere sier“. Hele boken Malakias er en irettesettelse for jødene og, særlig, presteskapet. De blir forklart at de gjør feil og trenger å forbedre seg. Likevel avslutter boken med noe positivt. Selv om de urettferdige har mye dom i vente – og dette kommer også frem i avslutningen av boken – så blir de trofaste jødene lovet at “rettferdighetens sol vil gå opp med legedom under sine vinger” (Malakias 4:2), et ordbilde som antakelig representerer Gud selv, spesielt sett som Jesus Kristus, Messias. Det får oss til å tenke på Matteus 17 hvor Jesu herlighet blir åpenbart for Peter, Jakob og Johannes. Sannheten er at vi, Jesu Kristi menighet, ser på Jesus som “Morgenstjernen” (jfr. 2 Peter 1:19, Johannes åpenbaring 22:16), mens jødene ser på Messias som “Rettferdighetens sol”. Les gjerne Salme 84:12, 2 Samuel 23:4, Jesaja 9:2, 49:6, alle vers som indirekte snakker om hvordan Gud gjennom Messias vil være et sterkt lys for jødene. Når Jeremias forteller om Messias i Jeremias 23:5-6 blir Han kalt “vår rettferdighet“. Dette er noen av skriftstedene som tilsier at Jesus er “rettferdighetens sol” i Malakias 4:2.

Helt til slutt sier Gud at han vil sende Elias, profeten til Israel (Malakias 4:5-6). Dette har jødene ventet lenge på, og noen trodde at Jesus var denne Elias som skulle komme (les Markus 16:13-16). Vi vet at dette handler om døperen Johannes som skulle “rydde vei” for Herrens utvalgte – det vil si Messias. Se ellers Matteus 3:3, 11:14, Johannes 1:23, Jesaja 40:3 om døperen Johannes.

Hva betyr så Malakias bok for oss i dag? Det er en oppfordring til oss om å holde oss til Gud og ha riktig motivasjon. La oss ikke være opptatt med materielle ting, men med åndelige verdier. La oss gi til herren med et glad hjerte – være takknemlige for at Herren ønsker å bruke oss til noe positivt. La oss la Gud gripe fatt i hjertene våre og være oss nær når vi skal ta alle våre valg i dagliglivet. La oss ikke være frekke når vi ber til universets Herre, men ydmykt komme framfor Hans trone og be om ting som vil glede Herren Gud. La oss ikke være egoistiske og tenke på oss selv, men tenke på hva som ville glede Herren. La oss konsentrere oss om hvor fokuset vårt skal være i livene våre, og ha en riktig prioritering hvor vi setter Gud først, andre som nummer to, og oss selv sist. Med denne innstillingen skulle vi kunne glede både Gud og andre mennesker.


 

 

%d bloggers like this: