Multi-dimensjonalt univers i hjernenettverk
Blue Brain Project, ett sveitsisk forskningsinitiativ, har til syvende og sist som mål å bygge en supercomputerbasert digital rekonstruksjon av den menneskelige hjerne. Ved rekonstrueringen og simuleringen av kretsene i en rottes hjernebark, har de så langt gjort dette i omtrent 8 millioner forbindelser mellom cirka 31,000 nevroner (nerveceller). Dette er mye mindre enn de cirka 100 milliarder nevroner i menneskehjernen, og bare representerer en lite del av de mye mindre rottehjernene som har omtrent 13 millioner nevroner.
Forfatterne (Reitmann og andre) i studien formoder at når hjernene produserer ett stimuli, så assosierer de dem aktivt med gruppenevroner tilkoblet av synapser til det de kaller “funksjonelle klikker” (grupper av tett tilkoblede nevroner) og “hull” (tomme rom mellom dem) og så går videre “i stereotypiske sekvenser mot toppen av kompleksitet”. Forskningsleder Henry Markram er sitert å si: ” Der er titalls av millioner av disse objektene til og med i de minste flekkene av hjernen, opp gjennom syv dimensjoner. I noen nettverk har vi til og med funnet strukturer med inntil 11 dimensjoner”.
Disse er ikke rom-tid dimensjoner, men ett matematisk dimensjonskonsept som kan bli forstått som geometriske objekter hvor hvert nevron tilkobler seg alle endre i klikket, og danner ett geometrisk objekt. Dess flere nevroner i klikket, dess høyere er objektets dimensjoner.
Dersom denne hjernemodellen er rimelig korrekt, så vil denne simuleringen av til og med bittesmå hjernedeler indikere ett forvirrende nivå av funksjonell kompleksitet vedrørende hvordan hjernen behandler informasjon. Enda mer uforståelig ville det være å forsøke å forklare hvordan denne kompleksiteten kunne bli konstruert inn i genomet vårt gjennom naturlig utvalgt sortering ved tilfeldige mutasjoner, eks. ved bruk av evolusjonære prosesser.
larshaukeland 