Valhall (2018)

Gudmund åpnet øynene langsomt. En tåke demret langsomt fra synet hans, og han stirret rett inn i øynene på den vakreste kvinnen han noensinne hadde sett. Hun hadde fremstående kinnbein og det blonde håret hennes var flettet i en vakker hale som dinglet nedover ryggen hennes. Øynene var like blå som havet. Det vakre ansiktet hennes fikk Gudmund til å stoppe og puste.

Puste? Han var jo død! Han hadde vært med i et kjempeslag på den norske vestkysten. Ja, de hadde til og med kappet av ham ene beinet. Men Gudmund hadde satt stubben sin på en stein og fortsatt å sloss med det tunge, vakre sverdet som hadde vært i familien gjennom generasjoner. Han kikket ned på venstrebenet sitt. Hva? Beinet hans var tilbake. Hadde han drømt det hele?

Den vakre kvinnen smilte til ham.

“Du har dødd en verdig død,” sa hun blidt. “Velkommen til Valhall!”

Gudmund trakk pusten. Luften var frisk og god på samme tid. Han vippet hodet på skrå mens han studerte kvinnen nøye. Hun hadde trukket seg tilbake slik at ansiktet hennes ikke lengre fylte hele synsfeltet hans. Hun var utrolig vakker, og hadde utfordrende bekledning. Han stammet.

“Hva… hva… hvem er du? Hva… hva… hva heter du?”

Kvinnen lo med den skjønneste stemmen han noen sinne hadde hørt. Bak ryggen hennes skjøt det plutselig ut et par vinger, og hun lettet fra bakken. Gudmund sperret opp øynene.

“Du… du… du… er en valkyrie, ikke sant?”

Kvinnen lo.

“Ja, jeg er en valkyrie, og jeg har nettopp fraktet deg til Valhall.”

Gudmund så valkyrien stige høyere og høyere opp på himmelen.

“Hva heter du?” gjentok Gudmund mens han reiste seg opp.

“Aldora!” svarte valkyrien. Så forsvant hun ut av syne. Gudmund børstet av seg gress og mose. Han var omkranset av høye fjell som badet seg i sollys. Langt borte så han høye vegger med en svær dør. Dersom valkyrien hadde rett, så hadde hun fraktet ham til selveste Valhall. Det var helt utrolig, for bare de største og sterkeste krigerne fikk komme til Valhall. Gudmund så sverdet sitt ligge i gresset ved siden av ham. Han plukket det opp, festet det i beltet sitt og begynte å gå mot døren til Valhall.

Gudmund hadde visst at Vahall måtte være utrolig stort dersom hallen til Odin skulle kunne romme alle vikinger som hadde falt i kamp, men nå som han stod utenfor hallen var han slått av forbløffelse. Mange vikinger ruslet inn gjennom hallens dører, 540 dører i alt. Dørene var utrolig brede, så Gudmund var absolutt ikke alene der han vandret inn til Valhall. Han så ingen han kjente, men bare fulgte etter den lange køen inn i hallen. Hallen var full av vikinger i alle størrelser og bekledning. Langt fremme kunne Gudmund skimte Odins trone. Den var tom. Odin var åpenbart opptatt med noe annet.

En svær skikkelse gikk forbi Gudmund med en gedigen hammer i beltet.

“Tor?” spurte Gudmund undrende.

“Er du Tor med hammeren?”

Skikkelsen snudde seg. Han måtte være over to meter høy. Håret var kullsort og skjegget langt.

“Hvem er du?” spurte kjempen.

Gudmund slo seg på brystet.

“Jeg er Gudmund Håkonsson fra


(DENNE SIDEN ER FREMDELES UNDER KONSTRUKSJON)

Advertisements
%d bloggers like this: