Valhall (2018)

Gudmund åpnet øynene langsomt. En tåke demret langsomt fra synet hans, og han stirret rett inn i øynene på den vakreste kvinnen han noensinne hadde sett. Hun hadde fremstående kinnbein og det blonde håret hennes var flettet i en vakker hale som dinglet nedover ryggen hennes. Øynene var like blå som havet. Det vakre ansiktet hennes fikk Gudmund til å stoppe og puste.

Puste? Han var jo død! Han hadde vært med i et kjempeslag på den norske vestkysten. Ja, de hadde til og med kappet av ham ene beinet. Men Gudmund hadde satt stubben sin på en stein og fortsatt å sloss med det tunge, vakre sverdet som hadde vært i familien gjennom generasjoner. Han kikket ned på venstrebenet sitt. Hva? Beinet hans var tilbake. Hadde han drømt det hele?

Den vakre kvinnen smilte til ham.

“Du har dødd en verdig død,” sa hun blidt. “Velkommen til Valhall!”

Gudmund trakk pusten. Luften var frisk og god på samme tid. Han vippet hodet på skrå mens han studerte kvinnen nøye. Hun hadde trukket seg tilbake slik at ansiktet hennes ikke lengre fylte hele synsfeltet hans. Hun var utrolig vakker, og hadde utfordrende bekledning. Han stammet.

“Hva… hva… hvem er du? Hva… hva… hva heter du?”

Kvinnen lo med den skjønneste stemmen han noen sinne hadde hørt. Bak ryggen hennes skjøt det plutselig ut et par vinger, og hun lettet fra bakken. Gudmund sperret opp øynene.

“Du… du… du… er en valkyrie, ikke sant?”

Kvinnen lo.

“Ja, jeg er en valkyrie, og jeg har nettopp fraktet deg til Valhall.”

Gudmund så valkyrien stige høyere og høyere opp på himmelen.

“Hva heter du?” gjentok Gudmund mens han reiste seg opp.

“Aldora!” svarte valkyrien. Så forsvant hun ut av syne. Gudmund børstet av seg gress og mose. Han var omkranset av høye fjell som badet seg i sollys. Langt borte så han høye vegger med en svær dør. Dersom valkyrien hadde rett, så hadde hun fraktet ham til selveste Valhall. Det var helt utrolig, for bare de største og sterkeste krigerne fikk komme til Valhall. Gudmund så sverdet sitt ligge i gresset ved siden av ham. Han plukket det opp, festet det i beltet sitt og begynte å gå mot døren til Valhall.

Gudmund hadde visst at Vahall måtte være utrolig stort dersom hallen til Odin skulle kunne romme alle vikinger som hadde falt i kamp, men nå som han stod utenfor hallen var han slått av forbløffelse. Mange vikinger ruslet inn gjennom hallens dører, 540 dører i alt. Dørene var utrolig brede, så Gudmund var absolutt ikke alene der han vandret inn til Valhall. Han så ingen han kjente, men bare fulgte etter den lange køen inn i hallen. Hallen var full av vikinger i alle størrelser og bekledning. Langt fremme kunne Gudmund skimte Odins trone. Den var tom. Odin var åpenbart opptatt med noe annet.

En svær skikkelse gikk forbi Gudmund med en gedigen hammer i beltet.

“Tor?” spurte Gudmund undrende.

“Er du Tor med hammeren?”

Skikkelsen snudde seg. Han måtte være over to meter høy. Håret var kullsort og skjegget langt.

“Hvem er du?” spurte kjempen.

Gudmund slo seg på brystet med sverdet sitt.

“Jeg er Gudmund Håkonsson fra Avaldsne, sønn  til Håkon Haraldsson – den glupe.”

Kjempen grep hammeren og smalt den til brystet.

“Gudmund Håkonsson, jeg er sannelig Tor – og dette er Mjølnir, hammeren.”

Tor slapp hammeren elegant ned i beltet sitt igjen.

“Spis fra galten Seimle og drikk dypt fra Heidruns mjød, for i morgen skal vi sloss om heder og ære.”

Gudmund smilte bredt.

“Det vil bli en god dag å dø på!”

Tor skjøt opp øyenbrynene.

“En god dag å vinne ære på,” sa han muntert.

Tor bukket kort, og Gudmund bukket tilkbake så dypt han kunne. Så gikk den digre æsen fra Gudmund mot et stort platå på den ene enden av Valhall. Der satt den enøyde æsen på sin kongetroene, Odin med spydet Gungne ved sin side. Gudmund visste at det spydet traff alt som Odin siktet på. Gullringen Draupne så han ikke noe til. Gudmund svelgte stolt og fant seg et lkangbord. En stor, rådhåret viking med lange barter og hår på slep kom bort til bordet med et svært fat med svinekjøtt.

“Dette er kjød fra Seimle,” ropte han og smalt det ned på bordet.

Praten gikk livlig, og styen fra bordene steg høyere og høyere. Den store, rødhåret vikingen kom tilbake med flere krus med mjød.

“Dette er mjød fra Heidrun,” brølte han og smalt krusene i bordet så det sprutet utover mennene.

Latteren runget. Stemningen var god. Mjøden var kald. Svinekjøttet fett og dryppende.

Gudmund pratet med flere stolte vikinger som kunne fortelle om store bragder de hadde oppnådd, fantastiske steder de hadde sett, og


(DENNE SIDEN ER FREMDELES UNDER KONSTRUKSJON)

%d bloggers like this: