Salme 6: Den første botssalmen

Denne salmen er best kjent som den første bots- eller bekjennelsessalmen. Der finnes seks andre salmer med liknende tittel, nemlig Salme 32, Salme 38, Salme 51, Salme 102, Salme 130 og Salme 143. Det virker sikkert at språkbruken her passer leppene til en angrende synder, for det gir uttrykk for sorg, ydmykelse, og hat for synd, alle tre et bilde på en som har blitt overbevist om synden sin av Guds Ånd.

Vers 1 “Til korlederen. Med strengespill. Etter «Den åttende». En salme av David.

Aller først henvender David seg til “korlederen“. Den engelske King James bruker her betegnelsen “sjefsmusikeren”, det vil si den som ledet musikken. Som tidligere nevnt betyr ordet her “å glitre på avstand” og kan brukes om hvilken som helst person som har en ledende stilling. Det kunne ha vært lederen av tempelet, synagogen eller tabernaklet. Mest trolig var det en som ledet sangen under tilbedelsen, eller som ledet musikken. Problemet med de hebraiske ordene som har musikalsk betydning er veldig vanskelige å oversette presist. Igjen vil jeg nevne Lucifer, “lysbæreren”, som også var en som glitret å avstand. Han ka ha vært den peneste og viktigste engelen i Guds himmel. Du kan lese om Lucifer og hans fall i Jesaja 14:12-22 og Esekiel 28:12-19.

En av grunnene til at De engelske King James bruker “sjefsmusikker” istedenfor “korleder” er at det neste ordet, “nagiynah“, trolig er et strengeinstrument. Det kan ha vært en harpe, en lutt, eller en sitar. Ordet har også blitt oversatt som et dikt som er satt til musikk, et epigram eller en sang. Det er imidlertid mest trolig at David, som selv var musiker, ga beskjed om at denne salmen skulle ha strengespill til når den ble sunget. Det at David her nevner tallet “åtte” betyr trolig at det var snakk om et instrument med åtte strenger. Dette vil ikke favorisere en harpe, men kan meget mulig være en åtte strenget sitar eller lutt.

Det sier klart at denne “sangen” eller “salmen” var komponert av kong David selv. Det ka nevnes som en kuriositet at navnet her, “Daviyd”, bygger på et ord som betyr “kjærlighet”. Dette synes bare så absolutt riktig ettersom David ble erklært av Gud å være en mann etter Hans hjerte (1 Samuel 13:14, Apostlenes gjerninger 13:22). Selv om David ikke var et perfekt menneske, og begikk flere alvorlige synder, så kom han alltid tilbake til Gud i sorg og anger over hva han hadde gjort. Dette er et godt eksempel for oss å følge.

Vers 2 “Herre, refs meg ikke i din vrede, straff meg ikke i din harme!

Første ordet etter innledningen er “Jehova” – eller “Jahve” om du foretrekker den versjonen. Siden bokstavene “JHVH” brukes om Guds eldgamle og virkelige navn er det mange som ikke vil uttale dette navnet av frykt for å gjøre Herren Gud sinna. Ettersom det hebraiske skriftspråket bare han konsonanter, har folk puttet inn flere versjoner av Guds opprinnelige navn. Jahvey, Jahweh, Jehovah, Wahvey, Yahve, Yahveh, Yahwe og Yahweh er flere varianter som er kommet fram i debatten. På norsk er “Jehova” og “Jahve” de mest brukte formene. Den klassiske betydningen av “JHVH” – også kalt tetragrammaton – er “Han som var og er og alltid vil være”. Dette er også betydningen av ordet “hayah” som Herren brukte da Han åpenbarte seg selv for Moses i den brennende tornebusken.

Når David har ved seg mot Herre ber han først “refs meg ikke i din vrede“. Verbet her, “å refse”, betyr bokstavelig “å være rett” – det vi si; ikke bøyd. Det brukes om “rette noen” på de måten at de blir “irettesatt” eller på en eller annen måte “overbevist” om å gjøre det rette. Når Gud retter det folk gjør, så bruker Han ofte disiplinering. Vi ser dette som “straff”, men forskjellen på å disiplinere og å straffe er at straff er noe du får fordi du har gjort noe galt. Disiplinering er også ofte når du har gjort noe galt, men du gjør disiplineringen for å forandre atferden slik at en skal lære å ikke gjøre det samme igjen. Gud har rett til å straffe oss alle, men når man bruker ordet “disiplinering” (før kalte de det “tukt”), så er dette et bilde på en far som tilfører et barn noe negativt slik at de i fremtiden ikke skal gjøre det som er galt, og på den måten komme i fengsel eller komme i stor fare. Herren Gud er vår åndelige Far som ønsker å oppdra sine barn slik at vi skal slippe de negative effektene synden kan ha i våre liv. Dette gjør en far av kjærlighet, men når i står som mottagere av denne “refsingen”, ser vi ofte bare på det som straff, men det er mye mer enn dette.

Ordet som blir oversatt “vrede” fra hebraisk betyr bokstavelig talt “å puste hurtig gjennom nesen”. Dette er noe man gjør når man har meget sterke følelser overfor noe, som eksempelvis når man er veldig sinna. Du kan se for deg Disney tegnefilm om oksen Ferdinand mens han blåser sint gjennom neseborene før han angriper tyrefektere. Selvsagt er er Gud en kjærlig Gud som elsker alle menneskene. Det er grunnen til at Han sendte sin egen Sønn for å dø for oss (Johannes 3:16). Men selv om Gud elsker alle oss mennesker, så tåler Han ikke synd. Det gjør Ham faktisk så sinna at Han ser rødt! Istedenfor å beklage oss over dette faktum, så bør vi  forandre oss slik at vi også blir sinna på synden. La oss frese som en sint okse når synden kommer og forsøke å friste oss. La oss vise vår “vrede” mot det som er galt og syndig i vår verden!

Siste del av vers 2 sier: “straff meg ikke i din harme!” Ordet som blir brukt her for “straff” betyr også “å tukte”. Selv om det ikke er det samme ordet, så er det et synonym med ordet for “å refse” tidligere i verset. Ordet har en bokstavelig betydning av “å tukte – bokstavelig med slag, billedlig med ord”. Det har da også de andre betydningene som “refs“. David ber at Herren ikke skal “straffe” ham “i sin harme”. Dette ordet er også er synonym til “vrede” som står i første delen av verset. Den bokstavelige oversettelse av dette ordet er “varme”, og det brukes når folk blir så sinna at de blir røde i toppen. Vi kan igjen lett forestille oss dette dersom vi går tilbake til Disney tegnefilmer igjen. Donald Duck blir ofte så sinna at hodet hans blir knallrødt.

David er her veldig klar over at han fortjener refs fra Herren. Noen mener at han har skrevet denne salmen etter at han hadde vært utro mot Batseba (2 Samuel 11). Om dette stemmer, er vanskelig å vite med sikkerhet. Det er mye som kan stemme med denne hypotesen, mens noen få elementer ser mer ut til å være en mer generell anger på synd. David fortjente straff for det syndige han hadde gjort, men han ber om at Herren Gud ikke skal straffe ham i sinne. Dersom man sammenlikner med Jeremia 10:24 kan det se ut som om profeten her er villig til å bli straffet eller dømt av Herren, men at han er redd for at dersom Herren dømmer i vrede, så vil han bli drept av Gud. Det kan virke som om David på samme måte sier til Herren: “Straff meg for mine synder, men vær nådig å og spar livet mitt!”

Det blir sagt at Herren (Jesus i dette tilfellet) i fremtiden skal styre jorden med en jernstav (Johannes åpenbaring 2:27). Gud dømmer ofte menneskene hardt, og, sagt ovenfor, ser vi ofte dette som en straff. Dersom vi kunne se Guds tukt eller disiplinering som noe positivt istedenfor noe negativt, så ville vi ha det mye bedre. Istedenfor å tenke at Gud har straffet oss, så burde vi si til oss selv: “Gud jobber hardt for å forandre meg slik at jeg vil bli mer lik Jesus! Han har ikke gitt opp på meg, men Han jobber trofast og med kjærlighet slik at jeg skal bli et bedre menneske – en bedre kristen!” Når vi fokuserer på åndelige ting vil det også bli sjeldnere og sjeldnere at Gud vil trege å tukte oss. Og vi må heller ikke glemme at Gud ofte tester oss. Dette feiltolker vi ofte som straff istedenfor en prøvelsene tid. Vi må bare huske å fokusere på Ham!

Vers 3 “Vær meg nådig, Herre, for jeg er svak. Helbred meg, Herre, kroppen skjelver av redsel,”

Ordet som har blitt oversatt som “vær meg nådig” betyr “å bøye seg ned i vennlighet overfor en understående”. En lang frase for bare ett ord, men dette passer utrolig godt til de nåde som Gud viser oss. Det finnes to typer nåde: Når Gud ikke gir oss det vi fortjener, og når Gud gir oss det vi ikke fortjener. På engelsk skilles dette ved bruk av to ord – “mercy” og “grace”. På norsk har vi bare ett ord for disse to betydningene. Gud viser nåde til oss selv om vi ikke fortjener det.

Igjen henvender David seg til Jehova. Ha vet at det er Israels Gud, hebreeres Gud, Bibelens Gud, som er i stand til å gi ham nåde. Mennesker kan også av og til være i stand til å vise nåde overfor andre, men menneskene er ofte selvopptatte og hevngjerrige, og de ser oftest alt ut ifra sine egne behov. Vi gjør som oftest alle valgene våre i livet etter hvilken virkning det har for oss. “What’s in it for me?” spør vi ofte. “Hva kan jeg vinne på dette?” Kun når vi spør “What’s in it for God?” er vi kommet til det stedet hvor vi er i stand til å vise sann nåde overfor andre. Med Gud er det annerledes. Gud oser av nåde, og Ha ønsker å vise nåde overfor oss alle.

Så sier David at han er “svak” – eller “syk”. Dette etterfølges med et ønske om “helbredelse” fra Gud. Ordet som er oversatt som “helbred” her betyr å “ordne” eller “reparere” ved å sy igjen noe. Det er den bokstavelige betydningen. Billedlig betyr dette “å helbrede”, “å hele” eller “å gjøre helt”. Det har ideen om at noe som er i stykker skal festes sammen igjen. Dette er et godt bilde på hva synden gjør for oss. Når vi synder, blir vi ødelagte. Gud kan imidlertid reparere oss igjen. Han syr våre syndige hjerter sammen igjen og helbreder oss.

De som tror at denne salme ble skrevet av David da han var utro med Batseba mener at han her fikk en sykdom som straff for hans syndige omgang med en gift kvinne. Om dette i så fall har vært en vanlig sykdom eller en kjønnssykdom er bare spekulasjoner. Dersom dette var sant, så ville det absolutt være trolig at Davids synd hadde helsemessige konsekvenser. Av og til begår vi synd som får konsekvenser for oss. Av og til må vi leve med effektene av syndene vi har begått. Enkelte synder kan få konsekvenser for resten av livet. Da trenger vi Guds nåde og hjelp enda mer, og vi vil forhåpentligvis lære at vi ikke skal gjøre noe liknende i framtiden.

Til slutt i dette verset skriver David “kroppen skjelver av redsel“. Ordet for “kroppen” her er bokstavelig “beina”, men det brukes vanligvis om hele kroppen. David skrev at kroppen hans “skjelver“. Bokstavelig betyr dette “å skjelve innvendig”. Det brukes når noen blir plutselig skremt eller agitert, og brukes ofte når en skal skynde seg engstelig. Derfor er det her lagt til “av redsel” selv om dette ikke står spesifikt i grunnteksten. Det er imidlertid en mulig oversettelse. Det som er sikkert er at David var syk, og at kroppen skalv. Dette kunne være på grunn av redsel, men det kunne også ha vært på grunn av feber, noe som ofte følger med en sykdom. Det som taler for at David skalv av redsel var at denne skjelvingen kan ha vært plutselig. En plutselig skjelving vil ikke passe med en feberårsaket skjelving. Begge fortolkningene er imidlertid mulige.

Når vi er syke og svake i ånden er det bare Gud som kan hjelpe oss. Han er den store Legen som både kan hele kropp, sjel og ånd. Fastlegen vår kan hjelpe oss til en viss grad. Vi kan få medisiner som til en viss grad kan hjelpe oss både fysisk og mentalt, men ikke fullstendig. Og dersom vi har åndelige problemer, så er det bare Herren som kan hjelpe. Dette fører oss til et spørsmål som vi har sett tidligere, og som vi vil komme tilbake til senere også: Hvem går vi til med problemene våre? I vår moderne verden har vi så mage vi gå til med problemene våre. Når kommer vi til Herren med problemene våre? Herren Gud kan hjelpe oss med alt! Er vi villige til å legge livene våre i Herrens hender? Han har rike velsignelser som Han ønsker å gi oss, men ofte får vi ikke Guds velsignelser fordi vi ikke spør etter dem. La oss stole på Herren Gud!

Vers 4 “min sjel er grepet av frykt. Herre, hvor lenge?

Det første ordet i dette verset er “nephesh“. Vi kjenner det først og fremst igjen fra skapelsesberetningen hvor Gud blåste liv inn i Adam slik at han “ble til en levende sjel” (1 Mosebok 2:7, 1988 oversettelsen). Ordet kan også oversettes som “pust” og brukes når mennesker – og dyr – blir levende ved at de begynner å puste. Adam ble ikke levende før han klarte å puste på egen hånd. Ordet har imidlertid mange oversettelsesmåter, og har også blitt oversatt som “skapning”, slik som i Den norske 2011 oversettelsen. Dette betyr at når David bruker ordet her, ka det oversettes på flere måter. Han kan ha tenkt på den fysiske kroppen sin her, men “sjelen” blir oftest definert som personligheten vår – det som gjør oss til oss på et personlig plan. Det er sjelen vår som lever evig. Det er derfor noen tror på “sjelevandring” – at sjelen kan bli gjenfødt flere ganger her på jorden. Det at sjelen lider er noe helt annet enn at den fysiske kroppe lider. Men når sjelen lider kommer det ofte også smerter i den fysiske kroppen.

David sier her at “min sjel er grepet av frykt“. Den fysiske kroppen er begrenset av frykten, men vi sier ikke at kroppen er “grepet av frykt“. Det som faktisk står på hebraisk er “voldsomhet” og “skjelve voldsomt”. Denne skjelvingen er altså “voldsom”, “rask” og “høylydt”, noe som understreker hvor sterk dene opplevelsen er. “Skjelvingen” er ofte innvendig og hentyder at hjertet slår hurtig, slik som det gjør ved sterk angst. Selv om alle disse tingene har med den fysiske kroppen å gjøre, så er dette kroppslige reaksjoner på innvendig frykt.

Så sier David “Herre, hvor lenge?” – eller bare “Jehova”. Selv om originalteksten her ikke har med spørsmålet som man ser både på norsk og på engelsk, så henvender David seg her til universets Skaper og Opprettholder. Som alltid når vi lider eller frykter, så kan vi komme til Herren med problemene våre. Selv om dene setningen slutter plutselig, så er dette et bilde på at Herren Gud vet hva vi skal si før vi sier det. Han vet hva som er best for oss, for Han vet alt. Når vi kommer til Gud i bønn og ikke finner de rette ordene å si, så har vi en Talsmann som sier dem for oss. I Romerne 8:26 skriver apostelen Paulus: “På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord.

Vers 5 “Herre, vend deg hit og fri meg ut, frels meg i din miskunn!

Det første ordet i dette verset betyr “å snu seg tilbake”. Dette passer ikke med Den norske 2011 oversettelsen. 1930 oversettelsen sier imidlertid “Vend deg om, Herre“, og dette er en korrekt og bokstavelig oversettelse av grunnteksten. Den engelske King James sier da også “return” (“gå tilbake”). Ordet betyr å snu seg bort fra noe. Det brukes når noen trekker seg tilbake fra noe. Det ka også bety å komme tilbake fra noe eller å konvertere. “å konvertere” betyr å gå over til en annen trosretning. Det som ligger i ordet er en forandret retning eller en forandret tro. David spør om Herren kan forandre mening eller handling som vedrører ham, noe som indikerer at David har gjort noe feil – det vil si, syndet. Og det gjorde jo David flere ganger, men han kom alltid tilbake til Gud i bønn og med anger. David håpet at Herren ikke ville slå ham ned med sin rettferdige dom, men ba Herren om nåde.

Etter at David har nevnt Gud med navnet “Jehova” (eller “Jahve”), så sier han “fri meg ut”, eller bokstavelig talt “dra av sjelen min”. Ordet som er oversatt som “fri meg ut” betyr å “dra av” eller “å kle av” eller “å dra” eller “forlate”. Selv om “fri meg ut” ikke er en bokstavelig oversettelse, så forklarer det essensen i hva ordet betyr. Tanke er å redde noe ved å fjerne det som hindrer eller låser det fast. Det som skal “fries” er igjen “nephesh“, ordet som oftest blir oversatt som “sjel”. Igjen kan jeg nevne at dette ordet betyr “en pustende skapning”, om det nå er dyr eller menneske. Igje finner vi at dette ordet ikke er tatt med i 2011 oversettelsen, men at det er tilstede i 1930 oversettelsen.

Til slutt står det “frels meg i din miskunn“. Det hebraiske ordet “yasha” betyr “å være åpen, vid eller fri”. Det impliserer å bli trygg eller fri, noe som indikerer at en har blitt reddet fra noe, eller “frelst” som vi ofte sier. Dette er derfor e adekvat oversettelse av grunnteksten. Denne “frelsningen” er på grunn av Herrens “miskunn” – bokstavelig talt “snillhet”, herunder nåde. Ofte viser Herren oss nåde istedenfor rettferdighet, og det burde vi være takknemlige for. Når Gud frelser oss, er det på grunn av Hans nåde – eller “miskunn“, om du vil. På grunn av Guds nåde kan vi motta frelse og få evig liv. Vi kan få tilhøre Guds familie og fryde oss over at Jesus Kristus er vår advokat hos Faderen. Ved Guds nåde kan vi unngå straffen som vi har fortjent, og istedenfor få belønninger i himmelen.

David ba om at Herren i sin nåde måtte frelse sjelen hans. Gang på gang henvender han seg til Jehova – den allmektige og allvitende Gud. Han ber om at Gud må tilgi ham og legger sine bønneemner fram for Herren. Når ha har vunnet innpass hos Herren, kommer han enda nærmere Ham. Som så mange ganger før finner vi at Herren Gud ikke bare viser nåde ved å holde tilbake det David visselig fortjente, men Han handlet også på Davids vegne og hjalp ham med problemene som tårnet opp foran ham. David, som en type (eller et bilde) av Kristus, blir et eksempel på hvordan vi også burde leve.

Vers 6 “Hvem av de døde kaller på deg? Ingen i dødsriket priser deg.

Det hebraiske ordet “maveth” betyr opprinnelig “død”, om de så har inntrådt naturlig eller på en voldelig måte. Det kan også brukes om “Hades“, de dødes rike. På en billedlig måte kan det også brukes om “pest”, “ødeleggelse” og “å dø”. Her er ordet imidlertid oversatt som “de døde”, noe som også er en mulig oversettelse av dette ordet. Grunnen til at det er oversatt slik er at det neste ordet betyr “å huske”. Ingen kan “huske” sin egen død, derfor er det meget trolig at dette omhandler de som har avgått med døden. Det gjelder her “å minnes de døde”. Når man snur om på ordene litt får man at “de døde minnes” noen andre, i dette tilfellet Gud. Når ma i tillegg setter inn et spørsmålstegn blir dette til hva vi finner i teksten ovenfor, “Hvem av de døde kaller på deg?”

Den neste, lille setningen, “Ingen i dødsriket priser deg“, bygger på ordene som betyr “grav” (eller “dødsriket”) og “å holde ut hånden”. Fysisk sett gjelder dette når en holder fram hånden for å kaste en stein eller liknende, enten mot noen eller fra noen. Det brukes imidlertid også, slik om her, når en løfter opp hendene for å tilbe eller lovprise. Ingen i det hebraiske “sheol” eller greske “hades” løfter opp hendene for noen i lovprisning når de er døde.

Det sies at kirkegårder er stille steder. Det gjaller ingen munter sang mellom gravstøttene som priser Gud. Fuktig jord dekker stumme stemmer. Det er mens vi fremdeles er i live at vi må prise Herren med sang og løftede hender. Når vi er døde er det for sent. Selvsagt vil vi prise Gud i evigheten, men akkurat nå er det viktig å lovprise Herren i våre liv som et vitnesbyrd og eksempel for andre. Når livene våre her på jorden er over, så er det for sent å vise vår ærbødighet overfor Herren Gud. David tenker imidlertid sikkert på de ufrelste når han nevner “de døde“. De som er ikke-troende er døde åndelig sett. De vil nok heller ikke lovprise Herren i livene sine her på jorden, men havne i en fysisk grav hvor de ikke lengre har muligheten til å prise Han som har skapt alt liv på jorden.

Vers 7 “Jeg er trett av å klage. Jeg dynker mitt leie med tårer hver natt, sengen drypper av gråt.


(DENNE SIDEN ER FREMDELES UNDER KONSTRUKSJON)

 

Advertisements
%d bloggers like this: