9 februar: Herrens storhet

“Stor er Herren og verdig lov og pris, hans storhet kan ingen granske.”

Salme 145:3

Gud er stor. Faktum er; Han er så stor at Han fortjener vår lovprisning. Faktum er, Han fortjener lovprisning i forhold til Hans storhet — fordi Han er så stor, skal Han lovprises mye.

Hvor stor er Gud? Hvor mye og hvor lenge er det passelig for oss å fortsette å applaudere Ham? Fortjener Han halvhjertet overfladisk applaus, eller trampeklapp? Hvor lenge burde vi så og applaudere? Kan vi stoppe klappingen nå?

Salmisten sier: “hans storhet kan ingen granske“! Der er ingen ende på Hans storhet, så der skulle ikke være en slutt på trampeklappene våre.

Høres dette ut som en lang og kjedelig urettferdig forpliktelse, eller en gledelig og oppfyllende glede? Dersom du lener sterkt mot den første beskrivelsen, så betyr det at du har mistet synet av hvor stor Gud er.

Når du ser hvor vakker, hvor overveldende — hvor ubegripelig imponerende og elskende og rettferdig og mektig — Gud er, så vil sjelelig lovprisning bli din umiddelbare respons. Det er som å få pusten tatt fra deg når du beskuer en soloppgang ved sjøen… eller å klappe til hendene verker ved slutten av en utrolig og fantastisk opptreden.

Å lovprise Gud er slik, men, som salmisten minner oss om, bare mer og bedre. Fordi Hans storhet er uransakelig: denne solnedgangen går aldri ned, denne opptreden fortsetter i all evighet.

Uransakelig stor er Herren Gud, og så skal Han lovprises evig og stort. La den gledelige applausen begynne…


 

%d bloggers like this: