larshaukeland

Venus

I tusenvis av år har folk nytt synet av “kvelds stjernen” som har skint sterkt på dem vestlige himmelen like etter solnedgang. Sterkere enn alle de andre stjernene ser dette bemerkelsesverdige fyrtårnet ut å skinne til utrolig herlighet når duskmørket forandres til natt. Den står høyere og høyere natt etter natt før den stopper og begynner å synke lavere hver kveld inntil den forsvinner under horisonten. Litt senere dukker den opp igjen like før soloppgang på den øslige himmelen som den sterke “morgen stjernen”.

Hva trodde de eldgamle astronomene om dette fabelaktige objektet og dens himmelske dans? De kalte den “Venus” etter den romerske guden for kjærlighet og skjønnhet.

Fysiske egenskaper

Med moderne teknologi har vi lært mye om Venus. Det er ikke en “stjerne” i det hele tatt, men en planet – en liten steinete verden som skinner bare ved å reflektere sollys. Faktisk er Venus omtrent samme størrelse som jorden. Så når vi ser på Venus er  det morsomt å tenke på at jorden ville se like liten ut fra Venus.

Sammensetningen av Venus er også lik jorden, og banen dens er fysisk nærmest jordens av alle planetene. For disse grunnene er Venus noen ganger kalt “jordens søster” eller “jordens tvilling”. Men der er mange flere forskjeller enn likheter.

En undersøkelse av overflaten på Venus har vist seg å være ganske utfordrende fordi Venus er konstant dekket i tykke skyer av svovelaktig syre og giftig svoveldioksyd, noe som dekker alle overflatens egenskaper. Atmosfæren er hovedsaklig sammensatt av karbondioksyd og er den tykkeste atmosfæren på de fire jordiske planetene. På overflaten har Venus et knusende lufttrykk som er 92 ganger større enn jordens! Tykk atmosfære fungerer som et teppe, fanger solenergi og varmer planeten til utrolige temperaturer. Og siden Venus går i bane rundt solen 26 millioner engelske mil nærmere solen enn det jorden gjør, så opplever Venus allerede dobbelt så mye solenergi som jorden. Drivhuseffekten forårsaker at overflatetemperaturen på Venus nærmer seg 500 grader Celius – det varmeste av alle planetene i solsystemet vårt.

I 1990 kom romfartøyet Magellan inn i bane rundt Venus, og begynte systematisk å kartlegge overflaten ved bruk av radar. Siden radar ikke blir blokkert av skyer, så var Megallan i stand til å kartlegge Venus sin topografi i  enestående detalj. Det fire år lange oppdraget avslørte at Venus har mange av de samme geologiske kjennetegn som jorden, inkludert fjell, daler, vulkaner, flytende lava, kratere og sletter. Venus har også to “hovedkontinenter” – Ishtar Terra og Aphrodite Terra. Men siden det ikke er noe vann i væskeform på Venus, så er disse “kontinentene” bare gjenkjent ved deres høyde.

Venus har også geologiske kjennetegn som ikke finnes på jorden, slik som edderkopp, nova , terrasse, korona og pannekake hvelvinger og fjell. Edderkopp fjell er regioner hvor terrenget har blitt brettet og brutt opp i strukturer som likner spindelvev. Nova er “radisk brukne senter” mellom 60 og 200 engelske mil i diameter. 64 novaer har blitt oppdaget på Venus. Terrasse er kompliserte fjellrygger som finnes på platåer. “Korona” kommer fra latin og betyr “krone”. De er oval formede kjennetegn som man tror har blitt dannet av plommer av flytende magma som har forårsaket overflaten til å bule opp og så kollapse i midten som en krone liknende ring. Pannekake hvelvinger likner for det meste skjold vulkaner på jorden, slik som Mauna Loa på Hawaii. Men pannekake hvelvinger er flatere og bredere enn deres jordlige motparter. Venus ingen måner og nesten ikke noe magnetisk felt.

Så mange likheter, likevel med forskjeller, er samsvarende med Guds natur. Gud er kreativitetens kilde, og Han har skapt en mengde forskjellige objekter i universet, og likevel er der likheter siden hele universet var skapt og er opprettholdt av samme Gud. Forskjellene og likhetene er sett i den biologiske verden, en verden av partikkel fysikk, og i solsystemet også. Men hvordan kan vi forstå dette i et verdslig syn? Jorden og Venus er neste identiske både i størrelse og sammensetning og har liknende baner. I det verdslige synet har de en liknende historie også. Så hvorfor skulle jordens “søster” være så radisk forskjellig fra jorden? Der er verdslige spekulasjoner for slike ting – men en slik forskjell er forventet i et kristent verdenssyn.

En dag på Venus

Venus har den mest sirkulære banen av alle planetene i solsystemet. Aksen vipper bare tre grader, så der er ingen årstider på Venus. Siden den går i bane nærmere enn jorden, så går Venus fortere og fullfører en runde på 7,4 måneder. Men dagen på Venus er lengre enn på jorden. Venus roterer en gang hver åttende måned, så en dag er faktisk lengre enn et år. Dette er en sideral dag – rotasjonen av Venus sammenliknet med stjernene. Noe som er enda mer overraskende er at Venus roterer baklengs. Alle de åtte planetene går i bane rundt solen mot klokken, sett fra solsystemets nordpol. Mesteparten av planetene roterer også mot klokken, men Venus er unntaket. På Venus vil solen stå opp i vest og gå ned i øst – selv om det ville være vanskelig å se solen med så tykke skyer.

Verdslige vitenskapsmenn har ingen god forklaring for Venus sin baklengs rotasjon. I det verdslige scenarioet skal solsystemet ha blitt dannet fra kollapsen av en roterende nebula. Den naturlige forventningen av dette ville være at alle planetene ville rotere samme vei i noenlunde samme fart, og de ville ha veldig liten vipp på aksen sin. Venus er den verste lovbryteren til dette konseptet siden den roterer motsatt av hva evolusjonsteoriens modell krever. Men vi forventer slik forskjell etter det bibelske synet.

Baklengs rotasjonen til Venus forårsaker at soldagen er mye kortere enn den siderale dagen – et unikt fenomen i solsystemet. Husk at soldagen er gjennomsnittstiden fra en soloppgang til den neste som sett fra planetens overflate (eks. 24 timer på jorden). Dette er forskjellig (og vanligvis litt lengre) fra den siderale dagen fordi planeter går i bane rundt solen, ikke stjernene. Siden Venus roterer i motsatt retning, er soldagen redusert til 3,8 måneder. Merkelig nok er dette kortere enn Merkurs soldag, selv om Venus fysisk roterer langsommere enn Merkur.

Solsystemets faser og natur

Venus er et stort mål for nye teleskop fans. Styrken den skinner med gjør at den er lett å lokalisere, og størrelsen og nærheten til jorden tillater de som ser på å skjelne formen dens gjennom et lite, billig teleskop. Selv om skyene på Venus hindrer observasjoner av kjennemerker på overflaten, så vill observatørene kunne se at Venus har faser; den er ikke helt illuminert, men fremstår lys på en side og mørk på den andre. Folk som titter på planeten beskriver den av og til som en liten, kraterløs “måne”, siden månen er det eneste andre objektet vi lett kan gjenkjenne til å gå igjennom faser. Akkurat som månen, så går Venus gjennom ny-, halv-, kvart- og fulle faser. Og akkurat som månen, så er det åpenbart  at Venus, akkurat som månen, er sfærisk, og ikke en flat disk. Men Venus har tre forskjellige faser sammenliknet med månen.

For det første tar månen cirka en måned å gå gjennom sine faser, mens Venus tar 19 måneder. Siden Venus går i bane rundt solen fortere enn det jorden gjør, går den forbi jorden hver 19. måned. Dette kalles den synodiske perioden på Venus. Siden Venus sin fase er avhengig av den relative posisjonen til jorden, og solen, så korreseponderer fasene med den synodiske perioden.

For det andre, mens månen forblir omtrent samme størrelse mens den går gjennom fasene sine, så gjør ikke Venus dette. Venus ser veldig liten ut når den er nesten full, og ser veldig stor ut når den er i halvmåne fase. Dette er fordi Venus går i bane rundt solen, ikke jorden. Derfor, siden Venus er nesten mellom solen og jorden, og vi ser bare en tynn bit av den illuminerte siden, så er Venus omtrent så nær jorden som den noensinne kommer til å være. I motsatt fall, når Venus er på bortsiden av solen, ser vi den nesten fullstendig illuminert. Gallileo var den første personen til å observere og dokumentere denne effekten. Hans teleskop observasjoner av Venus fikk ham til å innse at planeten gikk i bane rundt solen – ikke jorden. Dette stod i kontrast til tidens rådende vitenskaplige syn. Det geosentriske synet på solsystemet (at jorden var universets midtpunkt) spådde at Venus bare ville fremstå som en halvmåne. Det heliosentriske synet (at solen var universets midtpunkt) kan forstå Venus sine faser og deres sammenheng med planetens åpenbare størrelse.

For det tredje er Venus sine faser (og Merkur sine) reversert sett i forhold til månen. Med andre ord, når månen er illuminert på høyre side (mot den vestlige horisonten), så er den i en forstørrende fase og vil fremstå mer illuminert neste natt. Men når Venus er illuminert på høyere side, så er den i en krympende fase og vil fremstå mindre i de neste ukene. Både Venus og månen går i bane samme vei, så hvorfor skjer dette? Forskjellen er fordi Venus går i bane rundt solen mens månen går i bane rundt jorden. Så når månen er mellom jorden og solen, beveger den seg mot venstre (østover). Men når Venus er mellom solen og jorden, så beveger den seg mot høyre (vestover).

Fra vårt perspektiv på jorden, så står Venus frem som et rent, hvitt lys, sterkere og klarere enn andre fjerne lys på himmelen. Venus er nevnt i Skriftene som “morgen stjernen”, hvor dens lysende egenskaper er brukt som et bilde på Kristus (Johannes Åpenbaring 2:28, 22:16). Ingen andre av himmelens lys kan konkurerer med Venus, så den er et passende symbol på Herrens skjønnhet og ære.

—