larshaukeland

14 november: Ydmykheten

” Ydmyk dere da under Guds mektige hånd, så han kan opphøye dere når tiden kommer.”

1 Peter 5:6

På vårtid blir en oppmuntret til å gi seg selv oppmerksomhet, tro på seg selv, og fremme våre egne behov. Men Gud kaller oss til ydmykhet.

Gud hater de stolte og har alltid stått imot den hovmodige. Han brakte ødeleggelse til Egypt etter farao hadde sagt: “Hvem er Herren, at jeg skulle tilbe Ham?” Han tvang kong Nebukadnesar ned på alle fire og fikk ham til å spise gress som et dyr etter at han hadde skrytt over de store tingene han hadde oppnådd. Og Herodes ble spist opp av ormer da han ikke ga ære til Gud.

Når du ransaker hjertet ditt for å se om der finnes stolthet som trenger å lukes ut, ta i betraktning at ydmykhet er en anerkjennelse av uverdighet. Jakob erklærte at han ikke var Guds nåde verdig. Tolleren ropte ut: “Vær barmhjertig for meg, en synder!”

Ydmykhet er å underkaste seg Gud. Du forstår kanskje ikke forsynet som bretter seg ut foran deg i livet ditt, men du bøyer deg i underkastelse og vet at Gud utfører sin egen vilje og oppnår sine egne formål. Det betyr at vi stoler på hva Gud sier, og aksepterer  det som står i Guds Ord uten å forsøke å bortforklare det.

Ydmykhet innser behovet for nåde. Den  ydmyke har en større forståelse for sin egen svakhet og nådens trone for å finne nåde som kan hjelpe ham eller henne når de trenger det. De trenger å finne nåde til å be, nåde til å overvinne verden, samt nåde til å tjene andre.

Hvordan er det med deg? Er du ikledd ydmykhet?