Salme 3: Davids flukt fra Absalom

Husker du den triste historien om Davids flukt fra sitt eget slott da han krysset elven Kedron for å gjemme seg fra sin egen sønn? Når vi leser denne samen husker vi igjen på at Sammenlikninger er blitt gjort mellom denne salmen og Jesu bønn i Getsemane før Han ble tatt og korsfestet.

Vers 1 “En salme av David da han flyktet for sin sønn Absalom.

Den riktige tolkningen av ordet “salme” er en sang. Som nevnt i innledningen til Salmens Bok har flere salmer blitt brukt til religiøse sammenkomster i tempel og synagoge, samt under jødenes fester. De sang ofte disse sangene for å minne hverandre på de store undrene Gud hadde gjort i fortiden, men også for å lære folket om Herren Jehova. Ordet “salme” stammer fra et ord om betyr å kutte eller dele. Dette ble trolig brukt på grunn av at salmene var delt inn i forskjellige stavelser. Denne salmen ser ut til å være delt inn i fire forskjellige stavelser, fire forskjellige deler. Vers 1 er egentlig bare innledningen, så får vi fire stavelser med to vers i hver stavelse. Salmen var laget slik for at den skulle passe med rytmen og melodien. Flere kommentatorer har kalt denne salmen “Morgensalmen”.

David flyktet ikke bare, men han flyktet plutselig. Det kan synes rart at denne mannen som var et bilde på Kristus hadde så lite tro at han flyktet i all hast fra slottet sitt. Det er viktig å vite at David tross alt var et menneske, og mennesker begår feil. Flere av Guds utvalgte eksempelvis Job, Jona og Elias – hadde tunge stunder med mørk depresjon. Gud kunne likevel bruke dem – ikke på grunn av den de var, men til tross for hem de var. Ikke på grunn av hvem de var, men på grunn av hvem Herren var – og er. Davids flukt fra Jerusalem var nok ikke hans stolteste øyeblikk, men når han først flyktet, så vendte han seg tross alt til Gud, og skrev denne salmen.

Det var spesielt at David flyktet fra sønnen sin. Navnet “Absalom” betyr “fredens far”. Absaloms liv gjenspeilet nok ikke dette. Han samlet seg først 50 mann og stilte seg opp ved byporten og drev lobbyvirksomhet for å vinne flere etterfølgere (2 Samuel 15). Absalom hadde masse penger og en fantastisk vogn som gjorde ham bemerket. Han var farens øyensten, og manglet ingen jordiske ting. Da Absaloms søster, Tamar, ble voldtatt, ventet han to år før han drepte Amnon, Davids eldste sønn. Fire år etter at Absalom begynte sin lobbyvirksomhet, utropte han seg til konge. David flyktet fra Jerusalem, og Absalom flyttet inn. Absalom døde litt senere i Efraimskogen da det praktfulle håret hans satt fast i et tre, og han ble hengende der om et slaktoffer.

Vers 2 “Herre, hvor tallrike mine fiender er! Mange reiser seg mot meg.”

David henvender seg til Jehova, eller Jahve – den selv-eksisterende, evige Gud. Jahve er den nasjonale Gud for Israel og Judea. Gud sees her som en “hellig kriger” som fører den himmelske hæren mot Israels fiender. Fra tempelet i Jerusalem ble Jahve presentert som Gud for hele kosmoset – ettersom Han hadde skapt det. Herren Jehova, som Han ofte ble kalt, stod i sterk kontrast til gudene som ble tilbedt i andre land. De hadde oftest et mangfold av guder, men Israels Gud var monoteistisk. Det fantes bare en Gud, og jødene skulle ikke tilbe noen andre guder enn Ham. Dette blir slått fast i De ti bud (2 Mosebok 20).

Når David så på fiendene sine, så han hvor de vokste i antall. Absaloms 50 menn vokste hurtig til et stort nummer på forholdsvis kort tid. David må ha sett på Absaloms etterfølgere og konkludert med at Absalom hadde flere menn enn hva kong David hadde. I en slik situasjon var det lett for David å tenke at Absaloms hær var for stor for ham. Ofte begår vi samme feil i våre liv. Vi ser at vi som kristne er i mindretall, og de ufrelste er som en stor horde rundt oss. Det verste er at det er sant! Vi som tror på Gud er i mindretall i verden, og vi står overfor en stor og viktig åndelig kamp. Det er da at vi må huske at de som er med oss er flere enn de som er mot oss. I 2 Kongebok 6 leser vi hvordan Elisas tjener fikk øynene åpnet slik at han kunne se den usynlige hæren i den åndelige dimensjonen som stod klar for å forsvare dem. Selv om vi rent fysisk ser ut til å være i mindretall, er det viktig å vite at Gud alltid er med oss, og Han vil alltid beskytte oss-

Absaloms tilhengere hadde vokst som en rullende snøball, og når den blir stor kan den bli vanskelig å stoppe. Jeg får assosiasjoner med Jesu historie den siste uken før Han ble korsfestet. Da Jesus entret Jerusalem på Palmesøndag ble Han hyllet som en kommende konge. Det tok imidlertid ikke lang tid før nesten alle menneskene snudde seg mot Ham og ropte “Korsfest Ham!” Bare noen få disipler var trofaste mot Ham – ja, til og med Peter fornektet Ham. Da Jesus på korset ropte “Min Gud, min Gud! Hvorfor har du forlatt meg?” så må Han ha følt at fiendene som reiste seg mot Ham var tallrike.

Spørsmålet til oss som kristne er om vi er villige til å stå stødig på Guds Ord og sloss for hva vi tror på. Vi står overfor en åndelig kamp (Efeserne 6:12), og Gud vil utstyre oss til denne kampen dersom vi stoler på Ham. Det kan være tøft å stå frem som en kristen på jobb eller på skole, blant venner eller i familien, men det er ikke umulig. Vi kan gjøre alt gjennom Kristus Jesus (Filipperne 4:13).

Vers 3 “De sier om meg: Hos Gud er det ingen frelse for ham.” 

Det myldrer av kritikere der ute, samme som det gjorde på Davids tid. Det er mange som kritiserer hva vi tror på, hva vi mener, hva vi gjør og hva vi sier. Det kan ofte være tøft å stå opp for det vi tror på. Av og til lar vi kritikken gå inn på oss og få oss deprimerte. Det er viktig å møte kritikken med et åpent sinn. Er kritikken riktig, eller er den feilaktig? Har vi gjort eller sagt noe galt? Da må vi ordne opp i det. Men har vi blitt kritisert for et standpunkt vi har tatt fordi at Guds Ord har sagt at noe er feil eller syndig, så må vi fortsette å stå fast på det. Det er imidlertid viktig at vi forsøker ikke å såre noen, men Guds Ord er av og til vanskelig å svelge for ikke-troende. Forsøk å skille mellom person og handling.

Ordet for “meg” i dette verset betyr “sjel“. Det brukes i Skapelsesberetningen om  da Gud skapte Adam fra støvet på jorden og blåste ånde i ham, slik at han ble “en levende sjel” (1 Mosebok 2:7, 1930 oversettelsen). Det hebraiske ordet “nephesh” betyr også vind. Betydningen er at menneskene er pustende skapninger som Gud har skapt. Bibelen beskriver oss mennesker som treenige skapelser med kropp, sjel og ånd (1 Tessalonikerbrev 5:23). Vi beskriver kroppen som vårt fysiske legeme, og sjelen som vår personlighet – det som gjør oss til oss. Den åndelige delen av menneskene er den som gjør at vi kan kommunisere med Gud. Denne delen er ødelagt på grunn av synd, men blir “fikset” når vi tar imot Jesus som Frelser og lar den Hellige Ånd ta bolig i oss.

Davids fiender sa “Hos Gud er det ingen frelse for ham.” Dette er veldig likt det som ble sagt til Jesus da Han hang på korset: “Er du jødenes konge, så frels deg selv!” (Lukas 23:37). David kunne imidlertid ikke frelse seg selv. Det kan ikke vi heller. Vi er avhengige av at Jesus, Frelseren, skal frelse oss! Det Davids fiender sa var ren løgn! Hos Gud finnes det frelse for alle som vil ta imot Kristus – på grunn av det som skjedde på korset, og tre dager senere. Bibelen sier at den som tror på Jesus skal bli frelst (Romerne 10:9-13). Men her var det nok heller snakk om å bli reddet – eller frelst – fra de opprørske fiendene. Men vet du hva? Gud er sterk nok til å gjøre det også. Det finnes utrolig mange vitnesbyrd om folk som har bedt til Gud om å bli reddet når de har vært i vanskeligheter, og så har Gud svart bønnen deres. David var en mann som var kjent for sin store kjærlighet til Herren, og han ble utallige ganger frelst ut fra fiendens klør.

I 2011 oversettelse har man fjernet ordet “sela” fra salmene. Dette er sikkert fordi at sela er et musikalsk uttrykk som betyr pause. Selv om man ikke vet presist hva “sela” betyr, så er det sikkert en pause i musikken på en uant lengde tid. Ordet er ikke viktig, men det står nå en gang i den hebraiske grunnteksten, så det kan være bra å ha den med.

Får kritikken fra motstanderne våre oss til å stagnere eller gi opp? Det er hardt å svømme mot strømmen, men der er stor styrke tilgjengelig for den som tror. Det er ikke meningen at vi skal kjempe den åndelige striden i vår egen kraft, men ikledd Guds rustning (Efeserne 6) kan vi stå imot den ondes angrep mot oss. Ikke bare det, men Gud har gitt oss seieren! La oss være streke og støtte oss på Ham som har all makt i himmel og på jord!

Vers 4 “Men du, Herre, er et skjold for meg, du er min ære, du løfter mitt hode.”

Nå sier David at Jehova – eller Jahve – er hans “skjold“. Dette ordet som betyr “skjold” eller “beskyttelse” brukes også om skjellene til en krokodille, og derfor også til en dinosaur. Det brukes om  skjellene til Leviatan, den dinosaur som levde i havet. Antagelsene om at dette var en krokodille eller en sjøorm passer ikke med beskrivelsene i Job 41. Dette var helt klart en skapning som ikke eksisterer lengre, og den kunne puste ild. Skjellet til Leviatan var umulig å spidde med et spyd. Denne mektige skapningen – som levde på Jobs tid – var omtrent umulig å drepe. På samme måte sa David at Gud var en beskyttelse for ham. David kan ha brukt dette ordet med vilje, ettersom Jobs bok ble skrevet på Abrahams tid – lenge før Moses skrev ned Toraen.

David sier så at Herren er hans ære. Ordet “ære” betyr faktisk “vekt”, men brukes i en billedlig forstand til å bety “ære” eller “stolthet”. Det er med andre ord det som får en person til å bli viktig i forhold til andre. For å bruke en terminologi som er i samsvar med det bokstavelige oversettelsen, kan en si at det er det som er den tunga på skålen som får en person til å veie mer enn andre. I andre kulturer er høy vekt eller fedme et tegn på at en er velstående og velsignet av gudene. De som var overvektige ble derfor sett opp til med stor beundring og misunnelse. For David var det ingen skam i å være en som fulgte hebreernes Gud. Han var faktisk stolt av det! Han var stolt over at Gud hadde velsignet ham utallige ganger og beskyttet ham når han var i fare. Dersom du har lest om David og Goliat vet du hvor sterk Davids tro på Herren var allerede da han var ung. Selv om David var forfulgt av Absalom da han skrev denne salmen, så vendte han øynene sine med stolthet mot Herren da han ankom Oljeberget med gråt. David var ikke stolt over seg selv, men over Herren og hva Han hadde gjort i livet hans.

Det at Herren “løfter mitt hode” kan bety flere ting. Selv om fiendene til David hadde fått ham nedstemt, så visste han at Gud kunne få ham oppstemt igjen. David hang med hodet på grunn av sorg, men Herren ville trøste ham slik at han på ny kunne løfte hodet sitt opp igjen med glede og takknemlighet. Når vi føler oss nedfor vil vi snart kunne løfte hodene våre igjen – så lenge vi holder oss nær til Ham! Akkurat som da Josef var langt nede og kunne ha gitt opp da han ble urettferdig fengslet, så må vi også holde ut gjennom livets prøvelser. La oss huske på Gud reiste Josef opp til en opphøyet stilling hvor bare farao var større enn ham i hele Egypt. Herren løftet opp Josefs hode høyere enn Josef noen sinne hadde forventet.

I dette verset ser vi Guds trefoldige velsignelse til David: Hans beskyttelse, Hans ære og Hans glede. Setter vi pris på Guds beskyttelse når vi overlever vanskeligheter i livene våre? Takker vi Ham for alle velsignelsene? Er vår stolthet i oss selv, eller i Herren? Gi vi Ham æren for det vi oppnår i livene våre, eller tar vi æren selv? Dersom vi ikke gjør dette vil vi neppe oppleve at Gud løfter opp hodene våre. Han gir oss ære dersom vi gir Ham ære! Han belønner vår trofasthet, akkurat som Han gjorde utallige ganger for kong David.

Vers 5 “Jeg ropte høyt til Herren, og han svarte meg fra sitt hellige fjell.

David “ropte høyt til Herren“. Ettersom han var i fare, ropte han høyt. Han visste at Herren ville høre ham. Gud hører alltid når vi roper til Ham, og Han vet hva vi tenker på eller trues av. Herren Gud er allvitende! I grunnteksten står det at David ropte til Herren “med min stemme“. David fremhevet at han brukte stemmen sin og ba høyt istedenfor å be stille inni seg. Dette er nok en indikasjon på hvor truet David følte seg. Når ting går bra, kan vi be til Gud med den såkalte “Herrens bønn”, eller planlegge bønnen vår med prising av Gud, takksigelse og forskjellige bønneemner. Vi kan lage oss en liste slik at vi ikke glemmer alle vi skal be for, og tenke ut fine og fjonge fraser som vi tror vil gjøre bønnen vår bedre i Guds ører. Jeg ser ikke noe feil i dette, så lenge vi ikke bare bruker pene fraser uten å virkelig mene dem. Men det er når alt går bra. Når ting ikke går bra, og vi står overfor store problemer eller fare, så forsvinner alle de fine frasene og vi roper “HJELP!” til Gud så høyt vi kan. Vi roper høyt til Gud når vi trenger umiddelbar hjelp. Dersom vi bare kommer til Gud når vi trenger hjelp, så er dette ikke et godt vennskap. Dersom vi kommer regelmessig til Ham i bønn kan det øke sjansene for at Gud redder oss dramatisk.

Vi har en liten utfordring når vi ser på uttrykket “han svarte meg“. Den engelske Bibelen sier her at Herren “hørte” David. Hva sier så den hebraiske grunnteksten? “Anah” betyr bokstavelig “å se med øyet” eller “å akte”. Å akte betyr å vise respekt for noen. Dette ordet har blitt oversatt både “høre” og “svare”, men dersom man ser på en grunnleggende oversettelse av det hebraiske ordet, så står det her at Gud aktet – det vil si viste respekt – overfor Davis bønn og så ham og knipen han var i. Gud vil alltid høre bønnene vi har, men for at Gud skal handle på dem, må vi ha et riktig forhold til Gud. Det kan ikke være noen uoppgjort synd som hindrer vår forbindelse til Ham, og vi må be i samsvar med Hans vilje. Bønn kan bli misbrukt, og dersom du lurer på noe om bønn, så bør du studere dette emnet videre.

Det står at Herren svarte David “fra sitt hellige fjell“. Dette er en beskrivelse av Sion, fjellet der paktens ark var på dette tidspunktet. Der pleide Herren å gi svar til kong David når han ba til ham. David hadde bedte Sadok å bære arken tilbake til byen da han flyktet fra Absalom (2 Samuel 15:25), velviende om at Gud ikke var bundet til et sted, men at ha – kong David – kunne motta bønnesvar fra det hellige fjellet ved tro. Bare ved tro kan vi oppnå riktig og nødvendig kommunikasjon mellom oss og Gud. Noen tror at dette hellige fjellet e snakk om himmelen, og begge disse påstandene ka sies å være riktige. Stedet er uviktig, men forholdet mellom mennesket og Gud er hva som er viktig.

På ny kommer det et “sela” på slutten av verset. På nytt er det tid for leseren å ta en pause og reflektere på hva han har lest. Er vi av og til så desperate at vi roper ut høylytt til Herren, eller bryr vi oss ikke? Opplever vi at Herren svarer bønnene våre? Mange blir opprømt når de fører en bønnebok og faktisk ser hvor ofte Gud svarer bønnene deres. Gud ønsker å gi oss mang velsignelser og svare bønnene våre. Ofte får vi ikke bønnesvar fordi vi ikke gidder å be om det. Og ofte får vi ikke bønnesvar fordi vi ikke ber i tro. Tror du at troen din kan flytte fjell? Nei vel, det er ingen grunn til å flytte fjellene rundt omkring likevel. Men tror at Gud vil svare bønnen din om å frelse noen? Dersom du ikke tror, så vil det antakelig ikke skje. Sørg for at bønnene dine kommer fem til Gud, og at ditt forhold med Ham er godt slik at intet annet enn Guds vilje og allvitenhet kan gi et negativt bønnesvar. Dette fordi Herren Gud vet hva som er best for alle, noe vi med vår begrensede kunnskap ikke vet.

Vers 6 “Jeg la meg ned og sovnet, jeg våknet, for Herren holder meg oppe.”

Det kan virke rart at David la seg ned for å sove. David var så sterk i troen at han klarte å slappe av midt oppi stormen han befant seg i. Fra den hebraiske grunnteksten vet vi ikke sikkert at han sov, men slappet av slik at han ble slapp, og det er meget trolig at han sov. Han hadde hatt en tøff dag, og han trengte absolutt hvile og søvn. En som er troende har ikke færre problemer og utfordringer en de som er ikke-troende. Faktum er at vi gjerne har flere problemstillinger som vi ikke hadde som ufrelste. Men vi er aldri alene med problemene våre. Gud er med oss hver eneste dag, og dersom vi ikke føler oss nær til Gud en dag, så er det ikke fordi at Gud har sviktet oss, men vi har distansert oss fra Gud på grunn av synd eller at vi ikke har holdt oss nær til Ham i bønn og ved å lese i Bibelen. Når vi holder oss nær til Herren kan Han gi oss ro midt i stormen. Vi kan for eksempel lese Salme 23 og vite at Han er med oss og tar vare på oss, så frykter vi ikke for noe ondt, selv om vi vandrer gjennom dødsskyggens dal.

Etter at David hadde slappet av, så våknet han opp, forfrisket. Det er en tid for alt, en tid for å sove, og en tid for å være våken (se Forkynneren 3:1-8). Det er stunder hvor vi trenger å slappe av og hvile oss – lade opp batteriene våre. Dersom du har det travelt i livet ditt, så er det viktig at du innser dette. Om du ikke har energi og overskudd, så vil du ikke være i stand til å hjelpe andre mennesker. Men for mye hvile er ikke bra heller. Etter vi har sovet er det tid for oss å gjøre noe – de er tid for handling. Mange sier at de venter på Herren, og bruker det som en unnskyldning til å ikke gjøre noe som helst. Sannheten er nok heller oftest at det er Gud som venter på oss. Ved store livsendrende beslutninger er det viktig å vente på Gud og meditere på hva Guds vilje er, men i de fleste tilfellene har Gud allerede sagt sitt, og vi kan lese det i Hans hellige Ord.

Grunnen til at David kunne slappe av for så å reise seg igjen var at Gu holdt ham oppe. Gud matet ham. Gud ga ham styrke. Gud sørget for at David hadde det han trengte for å komme videre i livet sitt. Noen sammenlikner denne sist frasen i vers 6 med Jesu oppstandelse fra graven på Påskemorgen. Jesu stod opp igjen etter å ha blitt “holdt oppe” eller “sørget for” av Faderen. Jesus stod opp fra graven med enda mer styrke og herlighet enn før Han ble korsfestet. På samme måte var kong David blitt styrket av Herren etter sin hvile.

Vi kan kjenne på denne roen som David hadde dersom vi tilhører Guds familie. Når vi har blitt adoptert inn i Guds familie ved gjenfødelse på grunn av vår tro på Jesus Kristus, så vil Herren alltid være med oss – dersom vi ikke forsøker å stenge Ham ute. Den Hellige Ånd flytter inn og bor inne i oss – Han trøster oss, lærer oss og beskytter oss når stormen angriper oss. Vi kan legge oss ned og sove, slik som Jesus gjorde på Genesaretsjøen da det var storm der. Når vi vandrer med Gud, så vil han holde oss oppe, akkurat som Han holdt David oppe for mange år siden.

Vers 7 “Jeg er ikke redd for titusener som samler seg mot meg på alle kanter.

Etter at David har fått en viktig dose med hvile, og blitt styrket av Herren til å stå opp igjen uthvilt og klar for å møte problemene sine, så sier han at han ikke er “redd for titusener“. Det ordet som er brukt på hebraisk betyr “overflod i antall” og har blitt oversatt med “mange”, “titusener” og millionvis”. Poenget her er at selv hvor mange fiender David møtte, så var han ikke redd – fordi Herren var med ham. Etter å ha ropt ut til Israels Gud i fortvilelse har David blitt bønnhørt og klargjort til konflikten som ligger foran ham. Det spilte ikke lenge noen rolle for David hvor mange fienden var!

David så at fiendene hans samlet seg mot ham “på alle kanter“. Det er lett å føle seg totalt omringet slik som David gjorde. Mange kjente personer har følt det samme opp igjennom tidene. Forestill deg hvordan eksempelvis Martin Luther må ha følt seg da han stod imot den katolske kirken og kom med sine 95 teser. Han følte sikkert at fiendene hans omringet ham og ønsket ham vondt. Luther er bare et eksempel, tenk også på Jesu disipler som led martyrdøden for det de trodde på. Tenk på de tidlige kirkefedrene som ble forfulgt og ofte drept. De kunne alle få styrke fra Herren til å gå igjennom sine vanskelige dager, og ofte ble de reddet fra situasjonen de stod oppi. Og når de døde var dette sterke vitnesbyrd til ikke-troende om at ingen kan true troen ut av en som er troende.

Ikke alle er sterke i troen og står støtt i dødsskyggens dal. Ikke alle reiser seg styrket av Herren til å gjøre det som er rett. Dersom vi ikke holder oss nær til Gud vil vi ikke kunne føle Guds nærhet, trøst og styrke! Kan vi alle si at vi ikke er redd for å møte problemene våre? Når vi står overfor kjempene vi møter i livene våre – slik som David møtte Goliat – har vi da tro på at vi kan overvinne disse med Guds kraft? Styrken i å være troende er at Gud Herren er med oss, og vi er ikke alene med problemene våre. Han kjemper med oss dersom vi lar Ham slippe inn til oss. Selv om vi er omringet av farer eller problemer på alle kanter trenger vi ikke å frykte – når Gud er med oss!

Vers 8 “Reis deg, Herre! Frels meg, min Gud! Du slår alle mine fiender på kjeven og knuser tennene til de lovløse.

Nå ber David om at Herren må “reise seg” eller “stå opp”. Det hebraiske ordet her kan oversettes på mange forskjellige måter, men essensen her er at dette er et verb som indikerer handling. Herren Gud har allerede styrket David og gitt ham tid for å hvile når det var nødvendig, men nå ber David om at Herren må handle aktivt for ham. Gud er ikke bare vår forsvarer, men Han er også vår styrke når vi går ut for aktivt å bekjempe fiendene våre. Vi går ikke ut i krig i dag på samme måte som David gjorde, men prinsippet er det samme. Vår styrke er i Herren, ikke oss selv! Gud slutter aldri å hjelpe oss når vi trenger det! Den eneste grunnen vi har for å frykte fiendene våre, er dersom vi ikke stoler på Herren og ber til Ham om hjelp.

Når David ber Gud om at Han må frelse ham, så kan det virke som en gjentagelse av Davids bønn i vers 5 der han ropte til Herren. Vi blir imidlertid ikke fortalt hva David ropte i sin fortvilelse. David har allerede registrert on nevnt at Herren er hans skjold – det vil si beskyttelse – men her verbaliserer han bønnen til Gud om at Han må “redde” eller “frelse” David. Det at vi vet hva Gud kan gjøre er ingen unnskyldning for ikke å be om det. Akkurat som det å tro at Gud og Jesus er virkelige ikke er nok – man må handle på det! Jakob, Jesu halvbror, skrev “Du tror at Gud er én? Det gjør du rett i. Også de onde åndene tror det – og skjelver!” (Jakob 2:19). På samme måte er det ikke nok å bare tro at Gud kan redde deg. Du må be om frelse, og Gud vil høre din bønn!

David registrer nok en gang at han er klar over hva Gud kan gjøre med fiendene hans. Herren kan “slå” alle fiendene hans. Ordet “slår” kan også oversettes som “såre”, “drepe”, “slakte” eller “drepe”. Herren Gud har all makt og kan utrydde fiendene våre på den måten han ønsker. Dette verbet kan oversettes som at Gud vil slå – i fremtiden. Det kan også oversettes har slått – i fortiden. Guds kraft er konstant i fortid, nåtid og fremtid.

En kan spørre seg hvorfor David gjør et poeng av at  Herren slår fienden på kjeven. Dette er et bilde fra dyreverdenen hvor å knuse kjeven og tennene gjør et vilt dyr ute av stand til å angripe på ny. Et dyr som ikke kan bite deg er ingen trussel for deg. På samme måte vil Herren kunne ta vekk din fiendes angrepsvåpen og gjøre dem ufarlige. Når Gud angriper de ugudelige vil Han angripe dem slik at de vil føle Herrens vrede og kraft i hvert slag. Når Han legger all sin kraft inn på å straffe de onde, så er det en forferdelig ting. De ugudelige burde lytte på Herre og omvende seg til Ham før det er for sent. Å tilbringe evigheten i en brennende ildsjø er ikke noe fristende scenario for noen som helst.

Vers 9 “Frelsen er hos Herren. La din velsignelse hvile over ditt folk!

Frelsen er hos Herren.” Det er bare Gud som kan redde oss fra evig fortapelse og fri oss fra syndens lenker. Han er selve kilden som frelsen kommer fra, og de frelste gir all sin lovprisning til Ham. Herren velsigner sine etterfølgere, de som tro på Jesus Kristus og følger Guds lover og lever etter Jesu lære. De som blir frelst – eller reddet – fra ondskapens makt og syndens skyldfølelse tilhører Guds familie. Det er Hans nåde som har reddet oss, og Guds velsignelse hviler alltid over oss. David tilføyde nok et “sela” her etter det siste verset, et bilde på at dem som er frelst av Herren kan hvile seg i Ham.

Dette er noe vi ofte krangler om. Motstanderne våre sier at frelsen tilhører menneskets frie vilje, men vi sier at frelsen tilhører først og fremst Herren Gud. Det er Gud som velger sine etterfølgere, ikke vi som velger Ham. Efeserne 1:4 sier: ” I Kristus utvalgte han oss før verdens grunnvoll ble lagt, til å stå for hans ansikt, hellige og uten feil.” Gud har utvalgt oss alle til og med før -han skapte himmelen og jorden i 1 Mosebok 1:1. Og da Herren Gud utvalgte sitt eget folk var det ikke på grunn av dets storhet eller visdom eller fine kultur. De ble valgt fordi de var det minste av alle folkene (5 Mosebok 7:6-8). De var fullstendig avhengige av Guds hjelp til å frelse dem fra Egypts fangenskap og slaveri.

Gud kaller folkene hans med nåde! Han gjør dem levende med sin Ånd! Han opprettholder dem ved sin makt! Det er ikke ved mennesker, ikke ved noe som et menneske gjør, men det er bare ved Guds nåde som Han gir til dem som er villige til å ta imot Jesu gave av evig liv. Dette er noe vi ofte lærer av erfaring, for stoltheten i kjødet og blodet vårt vil aldri ha latt oss lære det på noen annen måte. Dette blir fremhevet i siste setningen av dette verset: “La din velsignelse hvile over ditt folk!” Verken Egypt, Hellas, Romerriket eller Babylon fikk kjenne den velsignelsen det er å være Guds utvalgte folk.

Det er artig å notere seg utviklingen i denne salmen. Først er David fortvilet over at fiende hans har omringet ham og virker å være en kjempestor hær – kanskje så stor at han ikke kan telle dem. Så går han i bønn til Herren, og han for svar. David blir da så rolig at han får hvilt seg og gjort seg klar til kamp. Fortvilelsen i begynnelsen av salmen er snudd til skråsikkerhet om at Herren vil være med ham og styrke ham i kampen hans. Vi kan lære av dette! La oss, når angsten griper oss og vi tror vi er mutters alene i verden, gå til Herren i bønn. Herren kan da styrke oss slik som Han gjorde med David slik at vi står faste sammen med Gud i livets stormer!


 

%d bloggers like this: