larshaukeland

En ung jordklode

Det synes som om det er allment akseptert at jorden vi bor på er milliarder av år gammel. Jeg trodde også at dette var et faktum da jeg var yngre. Både skole, fjernsyn og andre media hjernevasket meg til å tro at jorden var eldgammel. Det var først da jeg leste i et blad om et funn av to skjeletter at jeg begynte å tvile på evolusjonsteorien. De hadde funnet to skjeletter like ved siden av hverandre, i samme jordsmonn, og et var en million gammelt, mens det andre var to millioner gammelt. Jeg lurte på hvorfor disse to funnene var av så forskjellig alder. Kunne målingene være feil? En million år feil kunne tatt et av skjelettene bak til tre millioner år gammelt eller nesten null år gammelt. Jeg begynte å studere dette mer, og fant at jorden ikke kunne være så gammel. Jeg fant også at det fantes flere vitenskapsmenn som også mente at jordkloden var ung. Dersom Bibelen er korrekt, så er jorden bare ca 6000 år gammel. Kunne dette være riktig? Her skal jeg presentere noen punkter som alle tilsier at jorden ikke kan være milliarder av år gammel.

LITE SEDIMENTASJON PÅ HAVUNDERFLATEN

Dersom det har foregått sedimentering på havbunnen i tre milliarder år, så ville sjøbunnen være fylt med sedimentære lag flere kilometer dyp.

Hvert år eroderer (tæres) omtrent 20 milliarder tonn med skitt og stein avfall av vind og vann og dumper det på sjøbunnen. Mesteparten at dette materialet akkumuleres som løse sedimenter nær kontinentene. Likevel er gjennomsnittstykkelsen på dette laget bare 400m over hele havunderflaten.

Noen sedimenter ser ut til å fjernes ettersom de tektoniske platene glir langsomt under kontinentene (omtrent en tl to tommer per år). Det beregnes at en milliard tonn sedimenter fjernes på denne måten hvert år. Likevel blir det ca 19 milliarder tonn som akkumuleres per år.  Med denne hastigheten vil det akkumuleres 400m i løpet av mindre enn 12 millioner år, ikke milliarder av år.

Hvordan passer så dette med Bibelens 6000 år? Vel, det gjør det ikke, men dersom en verdensomfattende flom i Noahs dager var virkelighet, så kunne dette gitt raskere akkumulering av sedimenter. Dette skal ha skjedd ca 4300 år siden.

BØYDE FJELL-LAG

I mange fjell områder har steinlag som er flere tusen fot tykke blitt bøyd og brettet uten å brekke. Hvordan kan dette skje dersom de ble lagt ned separat over flere hundre millioner år, og allerede harde?

Herdede steinlag er sprø. Prøv å bøy en skive med betong en gang og se hva som skjer. Men dersom betongen fremdeles er våt, så kan den ganske lett formet og bøyd før sementen størkner. Det samme prinsippet gjelder sedimentære steinlag. De kan bli bøyd og brettet like etter at sedimentene har blitt deponert, før naturens sement har fått en sjanse til å binde sammen partiklene til hard, sprø stein.

Regionen rundt Grand Canyon er et ypperlig eksempel som viser hvordan mesteparten av jordens fossil-bærende lag ble hurtig lagt ned, og mange av lagene ble bøyd mens de fremdeles var våte. Omtrent 1370m av fossil-bærende lag er eksponert i veggene der, konvensjonelt beskrevet til å være fra Kambrium til Perm. De skulle visstnok ha blitt nedlagt i en periode fra 520 til 250 millioner år siden. Så skal hele sekvensen med lag ha blitt mirakuløst oppreist for omtrent 60 millioner år siden. Platået Gran Canyon går igjennom nå er ca 2150 til 3450m over sjøen.

Bare tenk på det! Tiden mellom de første forekomstene til Grand Canyon (520 millioner år siden) og til de ble bøyd (60 millioner år siden) er 460 millioner år! Det tok også 270 millioner år for å få nedlagt disse forskjellige lagene (før de ble løftet opp langt senere). En ville tro at sandsteinen på bunnen ville ha tørket ut og at sandkornene ville ha blitt sementert sammen , særlig med 1220m stein stablet på toppen av den med all sin tunge vekt. Den eneste troverdige vitenskaplige forklaringen er at hele sekvensen skjedde uhyre raskt – skapelsesmodellen sier at det tok under ett år, gjennom flommen i Noahs dager. Så de 520 millioner årene skjedde aldri, og jorden er ung.

MYKE VEV I FOSSILENE

Dersom du spør en gjennomsnitts lekmann hvordan denne vet at jorden er milliarder av år gammel, så er det godt mulig at denne personen vil nevne dinosaurene som alle “vet” døde ut for ca 65 millioner år siden. En ny undersøkelse av Dr. Mary Schweitzergir oss imidlertid grunn til å sette spørsmålstegn ved denne antakelsen.

Beinskiver fra lårbeinet av en Tyrannosaurus Rex som ble funnet i Hell Creek, Montana ble studert under mikroskopet av Schweitzer. Til hennes store overraskelse fant hun blod legemer i beinet og margen, og disse inneholdt røde blodceller med atomkjerner som er typisk for reptiler og fugler (men ikke pattedyr). Legemene så til og med ut til å være belagt med spesialiserte endoteliale celler som finnes i alle blodlegemer.

Overraskende nok inneholdt beinmargen noe som fremstod som fleksibelt vev. I utgangspunktet forslo noe skeptiske vitenskapsmenn at bakterielle biofilmer (død bakterie aggregert (samlet) i slim) hadde formet noe som bare ser ut som blodlegemer og beinceller. Nylig fant Schweitzer og teamet hennes biokjemisk bevis for intakte fragmenter av proteinet kollagen, noe som er byggesteinen for bindevev. Dette er viktig fordi kollagenet er et svært særegnet protein som ikke er laget av bakterier.

Noen evolusjonister har kritisert Schweitzers konklusjoner fordi de er forståelig nok motvillig til å innrømme eksistensen av blodlegemer, celler med atomkjerner, bevegelig vev og intakte proteinfragmenter i dinosaurbein som er datert 86 millioner år gammel. Andre evolusjonister, som finner Schweitzers bevis for overbevisende til å overse, ganske enkelt konkluderer med at det er noen tidligere ugjenkjenbare former av fossilisering som bevarer celler og proteinfragmenter i titalls av millioner av år. Det er unødvendig å poengtere at ingen evolusjonist har offentlig tatt i betraktning at dinosaurbeinene ikke er millioner av år gammel.

Et åpenbart spørsmål dukker opp i kjølvannet av Schweitzers arbeid: er det i det hele tatt mulig at blodlegemer, celler og protein fragmenter kan eksistere stort sett intakt etter 68 millioner år? Mens mange betrakter en slik lang periode med bevaring av vev og celler som meget usannsynlig, er problemet at ingen menneske- eller dyre-levninger  har blitt datert som 68 millioner gammel med absolutt sikkerhet. Men, dersom kreasjonistene har rett, så døde dinosaurene ut bare 3000-40000 år siden. Så ville vi kunne da kunne forvente bevaring av legemer, celler og komplekse molekyler av den typen som Schweitzer rapporterer for biologiske vev?

Svaret er ja. Mange studier ac egyptiske mumier og andre mennesker fra den tidsalderen (bekreftet av historiske bevis) viser alle de detaljene som Schweitzer rapporterte i sin T.Rex. I tillegg til egyptiske mumier viser den tyrolske ismannen, funnet i Alpene i 1991 og trodd å være ca 5000 år gammel, en slik utrolig bevaring av DNA og andre mikroskopiske detaljer.

Min konklusjon er at bevaringen av legemer, celler og komplekse molekyler i dinosaurer er helt konsistent med et kreasjonistisk perspektiv om en ung jordklode, mens det ytterst tvilsomt at det kan forenes med et evolusjonistisk perspektiv om at dinosaurer døde for millioner av år siden.

SVAK SOL PARADOKSET

Det finnes nå bevis som underbygger astronomenes teori om at solens kraft kommer fra fusjoner av hydrogen til helium dypt inne i solens kjerne, men der er ett stort problem. Når hydrogenet fusjonerer, så skulle det ha forandret komposisjonen av solens kjerne, og derved gradvis øke solens temperatur. Dersom dette er sant, så betyr det at jorden var kaldere før i tiden. Faktisk, så skulle jorden ha vært under frysepunktet for 3,5 milliarder år siden da livet skal ha utviklet seg.

Raten på kjernefysisk fusjon avhenger av temperatur. Når temeperaturen i solens kjerne øker, så skulle også solens energi stråling øke, noe som skulle forårsake at solen skulle bli sterkere over tid. Kalkulasjonene viser at solen ville bli 25% sterkere etter 3,5 milliarder år. Dette betyr at en tidlig sol ville ha vært svakere og varmet jorden 17 grader Cecius mindre enn den gjør i dag. Det er under frysepunktet!

Men evolusjonister annerkjenner at det ikke finnes noe bevis for dette i de geologiske funnene. De kaller til og med dette problemet med en svak sol for et paradoks. Selv om dette ikke er noe problem over noeb tusen år, så er det et problem dersom verden er milliarder av år gammel.

HURTIG NEDBRYTNING AV MAGNETISKE FELT

Jorden er omringet av et magnetisk felt som beskytter levende ting fra solstråling. Uten dette kunne det ikke eksistere liv på jorden. Det er grunnen til at vitenskapsmenn ble overrasket over å oppdage at dette feltet brytes raskt ned. Med den nåværende farten kan feltet og jorden ikke være mer enn 20 000 år gammelt.

Flere målinger bekrefter dette forfallet. Siden målingene startet i 1845 har den totale energien som finnes i jordens magnetiske felt skrumpet inn med 5% per århundre. Arkeologiske målinger viser at feltet var 40% sterkere i AD 1000. Nye opplysninger fra International Geometric Reference Field, som er de mest presise målingene som noensinne er tatt, viser et netto energi tap på 1,4% bare på fra 1970-2000. Dette betyr at feltets energi har halvert seg selv hver 1465 år eller deromkring.

Kreasjonister har foreslått at jordens magnetiske felt er laget av en fritt avtakende elektrisk strømning i jordens kjerne. Dette betyr at elektriske strømninger naturlig mister energi eller “forfaller” når den strømmer gjennom den metalliske kjernen. Selv om det avviker fra den mest aksepterte konvensjonelle modellen, så er den konsistent med vår viten om hva jordens kjerne er laget av. Videre er den basert på hva vi vet om de ledende egenskapene til flytende jern. Denne fritt forfallende strømningen vil ha startet når jordens ytre kjerne ble formet. Likevel, dersom kjernen var eldre enn 20 000 år gammel ville jorden ha vært for varm til å ha bli dekket med vann.

Pålitelige, presise og offentliggjorte geologiske felt data har bekreftet ung-jord modellen på en overbevisende måte: en fritt forfallende elektrisk strømning i den ytre kjernen skaper et magnetisk felt. Selv om dette feltet har snudd i retning flere ganger under flommen i Noahs dager når den ytre kjernen ble forstyrret, så har feltet raskt og kontinuerlig mistet energi helt siden skapelsen. Alt peker mot en jord og et magnetisk felt som bare er 6000 år gammelt.

HELIUM I RADIOAKTIVE STEINER

I løpet av det radioaktive forfallet av uran og thorium som finnes i stein, så produseres det masse helium. Fordi helium er det nest letteste elementet og nobel gass – d.v.s. at den ikke kombineres med andre atomer – så lekker den ut og forsvinner til slutt ut i atmosfæren. Helium lekker så hurtig at all heliumen skulle ha lekket ut i løpet av mindre enn 100 000 år. Så hvorfor eksisterer det fremdeles steiner som er full av helium atomer?

Når de boret dypt i prekambriske (før flommen) granitt steiner i Ny Mexico, så utvant geologene prøver med zirkon (zirkonium silikat) krystaller fra forskjellige dybder. Krystallene inneholdt ikke bare uran, men også store mengder av helium. Dess varmere steinene er, dess hurtigere skal heliumen slippe unna, så forskerne var overrasket over å finne at de dypeste, og derfor de  varmeste, zirkonene (ved 197 grader Celcius) inneholdt mye mer helium enn de hadde forventet. Opp til 58% av heliumet som uranen kunne noensinne ha produsert var fremdeles tilstede i krystallene.

Raten på helium lekkasje har blitt fastslått i flere eksperimenter.  Alle målingene er like. Helium lekker så hurtig i disse zirkon krystallene at all heliumen skulle ha lekket ut i løpet av mindre enn 100 000 år. Det faktum at det fremdelse var så mye helium i krystallene betyr at de kan ikke være 1,5 milliarder år gammel, slik som uran-bly datering foreslår. Dersom man bruker raten for helium lekkasje, så skulle disse pre-flom steinen ha en gjennomsnitts “lekkasje alder” på bare 6000 år (gi eller ta 2000 år).

Disse eksperimentalt bestemte og gjentakende resultater demonstrerer at disse zirkonene er bare noen få tusen år gamle. De antatt 1,5 milliarder år er basert på ubekreftbare antakelser av radiosotop datering som er radikalt feil.

Et annet bevis på en ung jordklode er det lave innholdet av helium i atmosfæren. Lekkasjen av helium gass til atmosfæren har blitt målt. Selv om litt helium ender opp helt ute i verdensrommet, så er den mengden som er igjen ikke på langt nær nok til å tilsi at jorden kunne være 4,5 milliarder år gammel. Dersom vi antar at det ikke fantes helium i den originale atmosfæren, så kunne alt heliumet i hele verden ha akkumulert påbare 1,8 millioner år. t.o.m.fra et evolusjonistisk ståsted. Men når folmmen i Noahs dager kom, så kan det ha frigitt store mengder av helium ut i atmosfæren, og det hele kan ha akkumulert i løpet av 6000 år.

KARBON-14 I FOSSILER, KULL OG DIAMANTER

Karbon-14 (eller radiokarbon) er en radioaktiv form av karbon som vitenskapsmenn bruker for å datere fossiler. Men den avtar så raskt – med en halveringstid på bare 5730 år – at ingenting er ventet å være igjen i fossilene etter bare noen få hundre år. Likevel har karbon-14 blitt oppdaget i “eldgamle” fossiler som er opp mot hundrevis av millioner år gamle.

Selv om hvert atom i hele verden var karbon-14, så ville de avta så hurtig at det ikke ville være igjen noen karbon-14 etter bare 1 million år. I strid mot forventningene, så rapporterte vitenskaplig litteratur at det var karbon-14 i 70 prøver som kom fra fossiler, olje, naturlig gass og marmor fra 1984 til 1998 alene. Disse representerte den fossil bærende delen av den geologiske registreringen som spente opp til 500 millioner år. Alt inneholdt radiokarbon. Videre viste analyser av fossilisert tre og kull prøver, som antakeligvis spenner fra 32 til 350 millioner år i alder, viste en alder på 20 000 til 50 000 år ved bruk av karbon-14 datering. Diamanter er antatt til å være 1-3 milliarder år gamle, og de ble målt av karbon-14 metoden til å være 55 000 år gamle.

Selv dette er for gammelt når du innser at disse aldrene forutsetter at jordens magnetiske felt alltid har vært konstant. Men det var sterkere i fortiden, og beskyttet atmosfæren fra solstråling og reduserte radiokarbon produksjonen. Som resultat fikk tidligere skapninger mye mindre radiokarbon i kroppene sine, og de døde mye mer nylig enn det som har blitt rapportert.

Så radiokarbon aldrene til alle fossiler og all kull burde reduseres til mindre enn 5000 år, noe som matcher tiden da de ble begravet under flommen i Noahs dager. Diamantenes alder skulle bli redusert til den omtrentlige datoen for skapelsen av hele universet – ca 6000 år siden.

KORT LEVDE KOMETER

En komet tilbringer mesteparten av livet sitt langt vekke fra solen i rommets store dypfryser. Men en gang hver runde så kommer en komet veldig nært solen, noe som får solens varme til å smelte mye av kometens is og frigi støv som danner en vakker hale. Kometer har liten masse, så hver gang de kommer nær solen reduseres kometens størrelse, og til slutt visner kometene vekk. De kan ikke overleve milliarder av år.

To andre mekanismer kan ødelegge kometer – at kometen blir slynget bort fra solsystemet eller kolliderer med planeter. Bortslynging skjer når kometene kommer for nær en av de store planetene, særlig Jupiter, slik at planetens gravitasjon sparker dem ut av solsystemet. Mens  bortslynging  har blitt observert mange ganger, så er den første observerte kollisjonen i 1994 når kometen Shoemaker-Levi IX smalt inn i Jupiter.

Gitt tapsgraden er det lett å beregne en maksimum alder til kometene. Den alderen kan ikke være mer enn noen få millioner år. Åpenbart gjør kometenes utbredelse bare fornuft dersom solsystemet bare er noen tusen år gammelt, men ikke at det oppstod milliarder av år siden.

LITE SALT I SJØEN

Dersom verdens hav har eksistert i tre milliarder år slik som evolusjonistene tror, så skulle de ha vært fylt med mye mer salt enn de inneholder i  dag.

Hvert år dumper elver, isbreer, jordisk sigevann og støv fra atmosfæren og vulkansk aktivitet store mengder salt i havet. Ta i betraktning tilstrømningen av salt, sodium klorid (vanlig bordsalt). 458 tonn sodium blir blandet inn i hav vannet hvert år, men bare 122 tonn (27%) er fjernet av andre natur prosesser.

Dersom sjøvann i begynnelsen ikke inneholdt noe sodium (salt) og dette akkumulerte til dagens rater, så ville dagens saltnivå være nådd innen 42 millioner år. – bare 1/70 av de tre milliarder årene som evolusjonen tror på. Men disse antagelsene tar ikke i betraktning den muligheten at Gud skapte saltvann i havet for de skapningene som skulle bo i havet f.o.m. dag 5. Den ett år lange flommen i Noahs dager kan også ha dumpet en uant mengde med salt i havet gjennom erosjon, sedimentasjon og vulkanske utbrudd. Så dagens saltnivå er mye lettere å forstå med en bibelsk tidsramme på ca 6000 år.

DNA I “ELDGAMLE” BAKTERIER

I år 2000 hevdet vitenskapsmenn at de hadde “gjenoppreist” en bakterie, kalt Lasarus bakterien, oppdaget i en salt krystall beleilig datert som 250 år gammel. De ble sjokkert da de fant at bakteriens DNA var veldig lik DNA til moderne bakterier. Dersom den moderne bakterien var et resultat av 250 år med evolusjon, så burde DNA’et til Lasarus bakterien være veldig annerledes (basert på kjente mutasjonsrater).

I tillegg  var vitenskapsmennene overrasket over å finne at DNA’et fremdelse var intakt etter antatte 250 millioner år. DNA brytes normalt ned ganske raskt, t.o.m. under ideelle forhold. T.o.m. evolusjonistene er enige i at DNA i bakterielle sporer (dvale tilstand) skulle ikke vare mer enn en million år. Dilemmaet deres er ganske stort.

Likevel er oppdagelsen av Lasarus bakterien ikke sjokkerende eller overraskende dersom vi baserer forventningene våre på Bibelen. F.eks. avga flommen på Noahs tid saltlagre som var yngleplass for bakterier. Dersom Lasarus bakterien var ca 4500 år gammel (omtrent tiden siden Noahs flom), så ville deres DNA sikkert være intakt og ganske likt dagens bakterier.