Vannets kretsløp

Alle levende organismer er avhengig av vann for å overleve, og distribusjonen og bevegelsen av vannet (kjent som vannkretsløpet) blir undervist i fra barneskolen til universitetet.

Dette mønsteret av vannets bevegelse er godt forstått. Vann fordamper, kondenseres til skyer, og så returnerer det som nedbør (regn eller snø). Noe trekker ned i bakken (infiltrering) og blir lagret som jordvann og grunnvann. Derfra siver det ut tilbake til atmosfæren gjennom plantene. Noe blir elver som til slutt finner veien tilbake til vann og sjøer. En prosess som er åpenbar nok, men har vi alltid forstått den?

HISTORISK OPPFATNING

De eldgamle grekerne hadde helt andre oppfatninger av vannets kretsløp. Thales av Milet (sent 7. – tidlig 6. århundre f.Kr.) trodde at elver og bekker kom fra en stor underjordisk ferskvanns innsjø, forbundet til overflaten gjennom kløfter. Så fløt vannet ut via overflate kilder inn til verdens elver.

I det 4. århundre f.Kr. beskrev Aristoteles vannets kretsløp mer presist, men akkurat som Thales var han overbevist om at underjordisk vann var hovedkilden til elvene. Han skrev at det var absurd “om en skulle anta at elvene fikk alt vannet sitt fra kilder vi kan se (for mesteparten av elvene kommer fra kilder)”.

Med henvisning til Thales, Platon og Aristoteles skriver Dooge “En felles feil i tankegangen deres var den faste overbevisningen om at regnfall ikke var nok til å gi vann til kilder og elver.” Denne feilen vedvarte langt inn i de kommende århundrene. Leonardo da Vinci (som skrev like etter 1500 e.Kr.) lurte på hvilken undergrunns mekanisme som løftet vannet inn i fjellene. Og Galileo (rundt 1600 e.Kr.) sa at han personlig var frustrert fordi han ikke kunne forstå kilden til elvene.

En riktig forståelse av vannets kretsløp dukket ikke opp før det 17. århundre. I 1674 offentliggjorde Pierre Perrault sin forskning på vannets kretsløp. “Han presenterte en studie av en betydelig seksjon av elven Seinen, fra dens kilde nordvest for byen Dijon. Ved å bruke numeriske beregninger viste han at elvens avrenning årlig kom opp i bare en sjettedel av vannvolumet som falt ned over nedslagsfeltet som regn eller snø i løpet av et år.”

Ved å slå dette fast dukket det endelig opp en mer komplett forståelse for vannets kretsløp.

HVA BIBELEN SIER

Fordi vann er en nødvendig komponent til liv er det ikke overraskende at Bibelen har mye å si om dets distribusjon og bevegelse. Formålet av disse “vannkretsløp” versene var å illustrere Guds rike, likevel inneholder de noen kraftige hydrologiske konsepter som var langt forbi tankene til naturfilosofene og de skriftlærde i deres tid.

En av de eldste bøkene i Bibelen, Jobs bok, gir en klar beskrivelse av mange aspekter ved vannets kretsløp. Disse inkluderer fordampning, kondensering og nedbør (Job 36:27-28), og dannelsen av skyer (Job 26:8). Andre bøker gir oss flere innsyn, inkludert versene om fordampning (Salme 135:7), regn (Salme 104:13), infiltrering (Jesaja 55:10), frigjøringen av grunnvann gjennom kilder (1 Mosebok 16:7, Salme 104:10), dugg og regnvann (5 Mosebok 32:2), flommer i ørkenbekker (Jesaja 44:3-4) og bevegelsen av skyer og den pågående naturen av dem (Predikanten 1:6-7).

Men Bibelen går lengre enn en liste av vannkretsløpets komponenter. I tillegg til disse konseptene, noterer Bibelen at de er bundet sammen med lover og at de prosessene er en syklus. Dette er to konsepter som ikke ble forstått særlig bra av tidlige skriftlærde.

I Job 38:33 spør Gud Job om hans evne til å gjennomføre naturlovene. Gud er en rasjonell skapelse og her vise Han denne rasjonaliteten ved å lage lover og vedtekter for det som vi kjenner som vannkretsløpets stier. Denne troen på Guds rasjonalitet har gitt selve grunnlaget til den vitenskapelige revolusjonen.

Vinden blåser mot sør, så dreier den mot nord. Den vender og snur seg under sin gang og begynner så igjen med sitt løp. Alle bekker renner ut i havet, men havet blir ikke fullt. Til det stedet som bekkene går, dit går de alltid igjen.” (Predikanten 1:6-7) I disse versene finnet man konseptet om et kretsløp og en vannbalanse, som bygger på konservering av masse,

BIBELSK NØYAKTIGHET

Bibelen gir ingen usikkerhet, unøyaktighet eller motsigelse i beskrivelsen av den hydrologiske prosessene. Inne i Bibelen blir ikke vannkretsløpet beskrevet som underjordisk vann som suges opp til fjellet for å renne ned som bekker og elver verden rundt. Istedenfor maler Bibelen et feilfritt bilde av dynamikken og komponentene i dette systemet tusenvis av år før den første “vitenskapelige” målingen bekreftet at det var slik.

REFLEKSJONER

En korrekt vitenskapelig forståelse av vannets kretsløp har tatt lang tid, men gudommelig forklaring på det mest kritiske livs-systemet ble gitt i Bibelen. Over 2000 år med vitenskapelig debatt, observasjon og målinger har nå bekreftet det Guds åpenbarte (selv om det var i forbigående kommentarer og analogier) i Hans inspirerte Ord.


 

 

%d bloggers like this: