27. Kristi vennskap: Dets bevis

“Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere.”

Johannes 15:14

Vår Gud har sagt hva Han har gitt som bevis på Hans vennskap: Han ga Sitt liv for oss! Nå forteller Han hva vår oppgave er — å gjøre det Han ber oss om! Han ga Sitt liv for å sikre en plass for Hans kjærlighet i våre hjerter slik at Han kunne styre oss, responsen Hans kjærlighet kaller oss til, og gir oss kraft til, ved at vi gjør hva Han ber oss om. Ettersom vi kjenner til den døende kjærligheten, skal vi kjenne til kjærligheten enda fullere. Kristus hadde allerede sagt: “Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet” (15:10). Han finner det nødvendig å repetere  den sannheten på ny:det ene beviset på vår tro til Hans kjærlighet, den ene måten vi kan forbli i den, det ene kjennemerket på å være sanne greiner er — å gjøre det som Han befaler oss. Han startet med absolutt overgivelse av Hans liv for oss. Han kan ikke be om mindre fra oss. Dette alene er ett liv i Hans vennskap.

Denne sannheten om den imperative nødvendigheten av lydighet, å gjøre alt Kristus befaler oss, har ikke samme plassen i våre kristne liv som Kristus mente det skulle ha. Vi har gitt mye mer plass til privilegier enn til plikten.Vi har ikke tatt i betraktning implisitt lydighet som en betingelse på sant disippelskap. Den hemmelige tanken at det er umulig å utføre de ting Han befaler oss, og at de derfor ikke kan forventes av oss, og en subtil og ubevisst følelse av at  å synde er en nødvendighet har ofte robbet både forskriftene og løftene om deres kraft. Hele relasjonen til Kristus har blitt skyet og senket, ventingen på Hans lære, kraften å lytte og adlyde Hans stemme, og gjennom lydighet nyte Hans kjærlighet og vennskap, har blitt svekket av denne forferdelige feilen. Ikke la oss forsøke å returnere til den sanne stillingen, ta Kristi Ord som helt bokstavelig sanne, og gjøre intet mindre enn vårt livs lov: “Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere.” Sannelig ber ikke vår Herre om noe mer enn at vi hjertelig og sannferdig sier: “Ja, Herre! Hva Du har befalt, vil jeg gjøre!”

Disse befalingene skal utføres som et bevis på vennskap. Kraften til å gjøre dem hviler helt og holdent i det personlige fellesskapet med Jesus. For en venn kunne jeg gjøre hva jeg ikke ville gjøre for en annen! Jesu vennskap er så himmelsk og vindunderlig, det kommer til oss som kraften av en guddommelig kjærlighet som kommer inn og tar over eierskap, det ubrutte fellesskapet med Ham selv er så essensielt i forhold til dette, at det impliserer og gir en glede og en kjærlighet som gjør lydigheten til en fryd. Friheten i å gjøre krav på vennskapet med Jesus, kraften til å nyte det, nåden til å bevise det i all dets velsignethet — alt kommer npr vi gjør de ting Han befaler oss.

Er ikke det ene som er nødvendig for oss at vi spør vår Herre å vise Seg selv til oss i den døende kjærligheten hvor Han beviste at Han var vår venn, og så lytte til hva Han sier til oss: “Dere er mine venner.” Når vi ser hva vår Venn har gjort for oss, og for en ubeskrivelig velsignelse det er å at Han kaller oss venner, så vil det å utføre Hans befalinger bli den naturlige frukten i vårt liv i Hans kjærlighet. Vi skal ikke være redde for å si: “Ja, Herre, vi er Dine venner, og gjør hva Du befaler oss!”

Kjære Herre! Hvis dere gjør! Ja, det er i utførelsen at vi blir velsignet, at vi blir i Hans kjærlighet, at vi nyter Hans vennskap! “hvis dere gjør det jeg befaler dere!” Å, min Gud!La Ditt hellige vennskap lede meg til kjærligheten av alle Dine befalinger, og la utførelsen av Dine befalinger alltid lede meg dypere inn i Ditt vennskap!


 

%d bloggers like this: