Vers 9

“Da kalte Herren på Adam og sa til ham: Hvor er du?”

1 Mosebok 3:9

De første ordene i dette verset er “Jehova Elohim“, titlene på Gud som vi har sett på i begynnelsen av Kapittel 1 samt 2:15. Mange av versene begynner slik i den hebraiske grunnteksten, og her ser vi det fine eksempelet av å sette Gud først. Det er en applikask\jon av Ordet som ikke sies direkte, men passer godt sammen med rådene om å “søke Gud tidlig“, som i Salme 63:2 – og vi blir fotalt at vi skal oppdra barna våre med Guds Ord. Salomos ordspråk 22:6 sier: “Lær den unge den vei han skal gå! Så viker han ikke fra den når han bli gammel.” Til slutt kan vi minne oss selv om at vi skal søke Gud først i livene våre – før vi søker om råd fra andre steder. I Bergprekene sier Jesus: “Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg!” (Matteus 6:33). Dersom vi setter Gud først, vil Han velsigne oss med alt vi trenger, og dena mere i tillegg til dette.

Verbene i dette verset beskriver begge hva Gud gjorde. For det første “kalte Herren på Adam” – dette betyr “å rope ut”, gjerne ved å bruke personens navn. Selv om enkelte Bibel-oversettelser har sagt – i 1 Mosebok 1:27 – så ser jeg ikke dette i grunnteksten eller i noen av de norske oversettelsene jeg har tilgang til. “Adam” er det hebraiske navnet for “menneske“, og vi finner at det hebraiske ordet “adam” er brukt vekselvis som “menneske” eller “Adam”. Dette har ingen praktisk betydning i begynnelsen av 1 Mosebok ettersom Adam var det første mennesket, og Eva blir alltid i begynnelsen omtalt som “kvinnen” eller “mannens hustru”. Eva får sitt navn av Adam først i 1 Mosebok 3:20, men det har også i begynnelsen vært klart hvem en snakker om, derfor har jeg brukt navnet hennes her i kommentarene til de første hendelsene i denne Bibelens første bok.

Vi finner også ut at Gud “sa” noe til Adam. Det hebraiske ordet, som betyr “å snakke” samt mange andre synonymer, er satt der som en inledning til hva Herren faktisk sa – rent verbalt. Det eneste ordet jeg finner på hebraisk her er ordet “ay“. Dette kan bety “hva”, “hvor”, “hvordan” og “hvorfor”. Det kan virke rart at de hebraiske ordene er så få og så sparsomme, men sammenhengen her gjør det åpenbart at Gud spurte Adam hvor han var. Som todligere nevnt (Vers 8), så spurte ikke HGud om dette fordi Han ikke visste hvor Adam – og Eva – var. Gud er all-vitende, som vi slo fast under det forrige verset. Nei, Gud ville åpenbart at Adam skulle høre Ham rope etter menneskene som var så lite intelligente at de trodde de kunne gjemme seg fra Herren. 

Dette verset burde være aktuelt for oss i dag også. Gud går og leter etter oss fordi vi har gått fortapt i vår synd. Gud vet hvor vi er og hva vi gjør, men Han roper ut til oss med det håpet at vi vil svare Ham. Jesus sa: “For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt” (Lukas 19:10). Til og med i Gamle Testamentet leser vi at Gud søker etter oss. “For så sier Herren Herren: Se, jeg kommer og vil spørre etter min hjord og se til den. Som en hyrde ser til sin hkord på den dagen han er iblandt sine spredte får, slik vil jeg se til mine får of redde dem fra alle steder hvor de blir spredt den dagen det var skyer og skodde” (Esekiel 34:11-12). Selv om dette siste skriftstedet åpenbart var om nasjonen Israel, så er det også åpenbart for oss at vi er alle bortkomne får, og Jesus – den gode hyrden (Johannes 10:14) – er kommet for å redde oss fra evig fortapelse. Vi vil gjøre lurt i å svare Herren når Han kaller på oss.


 

%d bloggers like this: