Kapittel 2

Vers 1

“Så ble himmelen og jorden fullført med hele sin hær.”

1 Mosebok 2:1

Etter en detaljert beskrivelse av det som skjedde i løpet av seks dager med Guds skapende Ord, så kommer det et tillegg før en går videre med menneskenes historie før syndefallet. Dette tillegget, som går fra 2:1 til og med 2:4a, er en slags oppsummering av hva som allerede har skjedd.

Først legger vi merke til at “himlene” ble fullført. “Shamayin” er, som tidligere nevnt, et flertallsord som betyr minst tre. Gud skapte først de tre himlene; den atmosfæriske himmelen, himmelrommet, og Guds bosted. Vi så dette i 1 Mosebok 1:1 og blir påminnet dette nok en gang her i 2:1. Dette er en utrolig viktig hendelse som er større enn hva våre s,å hjerner kan forstå. Det er en del av skapelsesberetningen som viser hvor utrolig stor og mektig Gud er.

Himlene ble “fullført med hele sin hær“. Dette betyr at vår sfæriske himmel ble skapt med alle sine sfærer og fugleliv. Himmelrommet ble skapt med sol, måne og stjerner, samt alle planeter og solsystemer som ikke er spesifikt nevnt i 1 Mosebok 1. Guds himmel ble også skapt med sin hær, noe som må inkludere alle englene som finnes der. Benevningen i 1:31, om at skaperverket var “overmåte godt“, betyr at på denne tiden hadde Satan enda ikke gjort opprør mot Gud og tatt med seg en tredjedel av englene — som ble til onde ånder, eller demoner om du vil.

Jorden ble også fullført med hele sin hær. Dette betyr alt liv i havet og på landjorden. Det inkluderer alt fra de minste småkrypene til de største dinosaurene. Dette er et utrolig mesterverk som Gud har skapt. Bare husk at et spadetak i jorden vil avsløre at det finnes utrolig masse yrende liv over alt på jorden. Ordet for “hær” er det hebraiske “tsaba” som betyr “en masse”, “en hær”, og brukes oftest om stjernemassene. Det er hvor vi får “Av Saba kom de konger tre” i julesangen vår, brukt om de vise menn som studerte stjernene og kunne spå framtiden ved dem. De var både astronomer og astrologer.

Et annet moment som en kan nevne er naturlovene. Selv om det ikke fantes lidelse og død før syndefallet, så er det meget trolig at de termodynamiske lovene allerede eksisterte. Dette fordi planeter og solsystemer synes å fungere etter disse lovene. Selv om varme blir til kulde, så er det på det rene at menneskene —- og kanskje også dyrene, men dette er ren spekulasjon — var skapte for å leve evig. Det var først etter at synden kom inn i verden at menneskene begynte å gå til grunne, slik som andre ting i naturen. Dersom syndefallet skjedde kort tid etter skapelsen, så er det ikke sikkert at noe i det hele tatt hadde begynt å dø eller gå i oppløsning enda.


Vers 2

“Gud fullførte på den sjuende dag det verk han hadde gjort, og han hvilte på den sjuende dag fra alt sitt verk som han hadde gjort.”

Det står at Herren Gud fullførte skaperverket på den syvende dagen. Vi har allerede konstatert at Han brukte seks aktive dager til å skape himmelen og jorden og alt som finnes der. Det hebraiske ordet “kalah” betyr at på den syvende dagen hadde Gud allerede oppnådd det Han ønsket å skape. Alt var ferdig! Det betyr ikke at Han fremdeles jobbet på den syvende dagen. Faktisk slår resten av verset fast at Herren ikke utførte noe mer arbeide på den syvende dagen.

Det står nemlig her i Vers 2 at “han hvilte på den sjuende dag fra alt sitt verk som han hadde gjort“. Ordet “hvilte” i grunnteksten er det hebraiske “shabath” — ordet vi får “sabbat” fra. Det betyr både å hvile, ta en pause, legge bort og å feire. Herren Gud tok ikke bare en velgortjent pause, men Han feiret alt Han hadde skapt. Gud hvilte ikke fordi Han var utkjørt av alt arbeidet Han hadde gjort. Han har all makt, og intet er for vanskelig for Ham (Jeremia 32:17).

Hvorfor skapte Gud alt på seks dager og hvilte på den syvende dagen? En allmektig Gud kunne ha skapt alt på seks millisekunder eller seks minutter — eller seks timer. Det var en grunn til at Han skapte jorden på seks dager og hvilte på den syvende dagen. Det var et eksempel for oss — for at vi skulle gjøre det samme.

2 Mosebok 20:8-11 står det: “Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, hverken du selv eller din trell eller din trellkvinne, eller ditt fe eller den fremmede som er hos deg innefor dine porter. For på seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, havwt og alt som i dem er, og han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsinet Herren sabbatsdagen og helliget den.

Jødene feierer fremdeles sabbaten på den syvende dagen i uken — nemlig lørdagen. Tidligere kalendere har søndag som første dagen i uken. Det finnes fremdeles enkelte kalendere som har søndag som første dag i uken — jeg har selv hatt noen slike. Men vår kultur har søndag som den syvende dagen i uken, og vi kaller dette for vår hviledag. Jødene holder imidlertid fast på den gamle kalenderen. Siden dagen for jødene begynner ved solnedgang, så starter jødenes sabbat fredag kl 18:00 — eller ved solnedgang. De kristne begynte å tilbe Gud på den første dagen i uken —- som er vår søndag etter den gamle kalenderen (Apostlenes gjerninger 20:7).

For å klargjøre litt om ukedagene, så vet vi at i Norge starter uken med mandag. I land som USA, Canada og Brasil er søndag fremdeles første dagen i uken. Det gjør ikke det hele noe lettere at noen land i Midtøsten har lørdag som ukens første dag. Skapelsesberetningen gjør det klart at man skal jobbe seks dager før man får en dags hvile. Forskjellige kulturer praktiserer dette på forskjellig vis.


Vers 3

“Gud velsignet den sjuende dag og helliget den, for på den hvilte ham fra alt sitt verk, det Gud hadde skapt og gjort.”

1 Mosebok 2:3

Dette verset står i sammenheng med Vers 2. Det nye her i dette verset er at Herren velsinet og helliget denne dagen som markerte slutten på skapelsesuken og Guds fantastiske arbeid.

Først ser vi at Gud “velsinget den sjuende dag“. Her brukte Moses det hebraiske ordet “barak” — et ord som egentlig betyr å knele. Det blir brukt om folk som bøyer kne for en konge, og kan implisere både velsinelser og gratulasjoner eller på annen måte opphøye vedkommende. Gud bøyde ikke kne for skaperverket, men Han velsignet det og fant at det var “overmåte godt” (1:31). Det brukes i det hele tatt når en snakker godt om noen, og Gud snakket her godt om sabbaten. Den var meget viktig for Ham. Herren vet at vi trenger en pause hver uke, og at det ikke er bra for oss å kjøre på med arbeid uten søvn og hvile. Det var ikke Gud som trengte sabbaten, men oss mennesker.

Vi ser også at Herren Gud “helliget” den syvende dagen. Det hebraiske ordet “qadash” betyr å gjøre noe rent, eller å se noe som rent. Det kan brukes både seremonialt eller moralsk. Tanken her er at Gud satte denne dagen til side som en spesiell dag. Ingen annen dag ville være som sabbaten. Dette ville bli en spesiell dag hvor en kunne slappe av og tilbringe tid sammen med Herren. Slik som jødene avsluttet hver uke sammen med Gud, så starter vi hver uke med Gud. Det spiller egentlig ingen rolle hvilken dag vi gjør det på, så lenge vi passer på at vi gjør det.

Før vi forlater dette verset, la oss se på en utfordring som er involvert her. Er dette en faktisk og konkret presentasjon av det som skjedde, i riktig rekkefølge og på riktig måte. Eller er dette, som noen hevder, en billedlig fremstilling av skapelsen? La meg på ny nevne at de hellige Skriftene er klare både grammatisk og logisk så vel som historisk. Det er viktig å ha en riktig forståelse av hvordan alt i universet har blitt til. Dette danner grunnlaget for alt som kommer senere i Bibelen, og det kan ikke feies under en stol. Dersom en ved tro godtar at Herren var eneste øyenvitne til skapelsen, og at Han har åpenbart dette for Moses da han skrev Toraen (Mosebøkene), så vil alt det andre i Bibelen også falle på plass.

Paulus skriver i 1 Korinterbrev 14:33 at “Gud er ikke uordens Gud“. Alt som skjedde under skapelsen skjedde gradvis og ordentlig. Når Gud hadde skapt jorden — og himmelen — så hadde alt sin plass, sin funksjon, sitt formål. Gud gjør ingenting tilfeldig, men alt har sin spesielle årsak. Vi vet ikke med vår begrensede gjernekapasitet alltid hvorfor Gud gjør hva Han gjør, men det gjør Han. Herren har en plan med alt Han gjør!


Vers 4a

“Dette er historien om himmelen og jorden da de ble skapt.”

1 Mosebok 2:4a

Dersom du leser i Bibelen din, så vil du kunne registrere at det som står ovenfor bare er halve Vers 4. Dette er gjort med vilje ettersom Vers 4a peker tilbake mot det som allerede er skrevet. “Dette er historien om himmelen og jorden da de ble skapt” er overskriften til 1 Mosebok 1:1-2:3, bare at det står på slutten istedenfor på begynnelsen. Dette er hva vi nettopp har lest, skapelsesberetningen. Etter dette følger menneskehetens historie.

Da Bibelen ble skrevet hadde den verken kapittel eller vers. Noen av bøkene var også forskjellige, for eksempel var 1 Samuel og 2 Samuel en bok, 1 Kongebok og 2 Kongebok var en bok, og det samme gjalt også 1 og 2 Krønikebok. Først på 1200-tallet ble Bibelen inndelt i kapittel og vers. Den engelske Bibelen har til og med på noen steder en annen versinndeling enn den norske Bibelen, og det finnes noen kapitler som har forskjellig lengde i den engelske kontra den norske versjonen. Det er imidlertid viktig å vite at disse forskjellene er ikke så mange, og at inndelingen ikke var en del av de inspirerte orginalskriftene likevel.

Grunnen til at jeg personlig ville ha delt inn 2:4 i to vers, eventuelt startet Vers 5 med Vers 4b, er på grunn av det hebraiske ordet “toledoth” (eller “toladah“, avhengig av hvilken transliterasjon man bruker – det gamle hebraiske språket hadde som kjent ingen vokaler). Dette ordet brukes flere ganger i 1 Mosebok; 2:4, 5:1, 6:9, 10:1, 11:10, 11:27, 25:12, 25:19, 36:1, 36:9 og til slutt i 37:2. I den norske Bibelen blir ordet oversatt som “hisorien”, “boken”, “slekter”, “ettetavle” eller “ett“. I den engelske Bibelen (King James Version) blir det alltif oversatt “generations”. Ordet betyr “familiehistorie” eller “opphav”, med andre ord “historie om opphav” dersom en setter alt sammen.

Mange tror at “toledoth” eller “toladah” markerer betynnelsen av en historie, og vi skal se nærmere på dette etter hvert. Dette har fått enkelte til å uttale seg om at det finnes to skapelseshistorier i Bibelen, en i 1 Mosebok 1:1-2:3, og en i 1 Mosebok 2:4-25. Noen hevder også at de er skrevet at to forskjellige forfattere, selv om de fleste tradisjonelle kristne gir Moses æren av å ha skrevet alle Mosebøkene, og derfor har de fått de navnene de har i den norske Bibelen. Dersom en gir “toladah” en “tilbakevirkende kraft”, så kan man si at 1 Mosebok 2:4 sier at det som står skrevet tidligere er historien om universets opphav, og at 1 Mosebok 5:1 — neste gang ordet brukes — markerer det som ble skrevet tidligere som historien om Adams families opphav. Denne historien dekker så Adams historie fra 1 Mosebok 2:4b opp til 1 Mosebok 5:1. Dette er Adams historie, og berører bare skapelseshistorien indirekte. Den skal ikke erstatte den eller forandre den. Den omhandler ikke hele skapelsesprosessen, men bare det som er relevant for Adam og hans etterkommere.

Til slutt kan det nevnes at enkelte tror at “toladah” refererer til nedskrevne bøker, som i 1 Mosebok 5:1 hvor det står:”Dette er boken om Adams ett“. De som tror på evolusjon mener at språket har utviklet seg langsom, og at menneskene i urtiden ikke hadde lært seg å skrive. En tror at det først har skjedd i Mesopotamia rundt år 3000 f. Kr. Man tror også at det første skriftspråket var mye somboler og tegninger som forklarte forskjellige konsepter. Dette ville i så fall passe med de gamle ideene om at Bibelens historier ble verbalt fortalt videre fra generasjon til generasjon, ofte over et leirbål inne i en hule.

Denne forklaringen tar ikke hensyn til loven om at alt går fra orden til kaos, arme blir til kulde, og ting går etter hvert til grunne eller blir ubrukelige. Tenk at Gud hadde nettopp skapt menneskene, og de var i begynnelsen feilfrie. Tenk at de kanskje var mer intelligente enn oss, og kunne bruke mer av hjernen enn hva vi kan i dag. Tenk på at Adams etterkommere, som levde før syndefloden, kunne bygge byer (4:17), spilte harpe og fløyte (4:22), og lagde redskaper av kopper og jern (4:22). Tar man i betraktning menneskenes lange levetid på denne tiden, så kan vi se at Adam fikk oppleve alt dette. Vet vi så skråsikkert at de ikke hadde lært seg skrivekunsten?

En teori går ut på at Adam skrev ned noe av 1 Mosebok, og etterkommerne hans skrev ned andre manuskripter. Dersom de gjorde dette, og oberleverte dem til sine etterkommere, så kan Moses ha hatt noen grove manuskripter å jobbe ut ifra. Det er selvsagt ikke noe vi kan bevise per i dag, men det er en artig teori. Det viktigste er at Moses skrev ned omtrent alt vi leser i Mosebøkene — åpenbart med unntak av beskrivelsen av hans egen død. Dette kan Josva enkelt ha lagt til før han startet på sin egen bok. Mosen hadde nær kontakt med Herren Gud, og vi går ut ifra at Moses har blitt inspirert av Gud til å skrive akkurat det han skrev, ja han dikterte av og til Gud ordrett, og de ti bud skrev jo Israels Gud med sin egen finger.


Vers 4b-5

På den tiden da Herren Gud gjorde jord og himmel, fantes det ennå ingen markens busk på jorden, og ingen plante på marken var ennå grodd fram, for Gud Herren hadde ikke latt det regne på jorden, og det var ikke et menneske til å dyrke marken.”

1 Mosebok 4b-5

For å se grunnen til at jeg har delt 2:4 i to deler, henviser jeg til det som står skrevet om “toledoth” eller “toladah” under Vers 4a. Slutten av Vers 4 vil bli forbigått i stillhet, ettersom dette bare er en bisetning som er innledelsen til Vers 5. Skapelseshistorien — med alle sine stadier — er nå tilbakelagt. Ettersom vi fortsetter med menneskehetens historie finner vi inidlertid flere interessante elementer som hjelper å kaste lys over den antediluviske verden (verden før den store vannflommen).

Denne nye historien starter før det var busker og planter på jorden. Det minner om den tomme og øde jorden vi så i 1 Mosebok 1:2. Dette er en totalt forskjellig verden fra det vi kan observere i dag. Vi ser at det ikke hadde regnet på jorden på denne tiden. Trolig har den hydrologiske sirkelen ikke oppstått til etter syndefloden ettersom jorden var beskyttet av en vannbaldakin, et lag med vann rundt jorden som beskyttet jorden mot ultrafiolette stråler. Trolig har dette —- med en preflom drivhuseffekt som vi ikke har i dag — både gitt et jevnt klima jorden rundt uten meteorologiske sirkler og værsystemer som vi har i dag. Et av resultatene var at det ikke regnet på jorden før syndefloden fant sted.

Vi legger også merke til at Adam og Eva ikke var skapt enda. Skapelsen av dem blir gitt i noen av de følgende versene, med mer detaljer enn hva vi fikk i 1 Mosebok 1. Dette betyr ikke at de motsier skapelseshistorien, men ganske enkelt forteller hvordan Gud formet menneskene. Fremdele vet vi ikke absolutt alt om dette, men vi vet nok til å tro på at Gud skapte det hele.

Vers 5 gir oss også den velkjente ordlyden “Herren Gud” — noe som følger oss når vi leser, særlig Gamle Testamentet. På hebraisk er dette “Jehova Elohim”, eller “Jahve Elohim” om du foretrekker det. Jehova betyr den selv-eksisterende eller evige Gud, det nasjonale navnet til Gud, vanligvis kalt “Herren” på norsk. Elohim, som vi har sett flere ganger, er et vanlig ord for “gud” og kan brukes om andre guder også. Det skrives som “Gud” på norsk, og er en påminnelse om at Gud er tre i ett, en treenig Gud —- Far, Sønn og Hellige Ånd.

Igjen er denne tomheten et bilde på hvor tomme vi er før Gud får mulighet til å gjøre noe med oss. Når vi slipper Gud inn i livene våre, så vokser det frem alle mulige slags vekster. Faderen gir oss Ordet, som er Kristus, og den Hellige Ånd gjør oss til levende åndelige skapninger som er Guds barn. Vi var åndelig døde før vi tok imot Kristus, så ble vi levende. Gud ønsker å gjøre oss alle levende i Ham, men vi må velge det selv.


Vers 6

“Men en tåke steg opp av jorden og vannet hele jordens overflate.”

1 Mosebok 2:6

Dette verset henger sammen med Vers 5 som sier at det ikke hadde regnet på jorden enda. Det er helt på det rene at dette er en vidt forskjellig verden fra det vi ser i dag. På norsk binder ordet “men” sammen disse to versene, og logikken tilsier at de hører sammen ettersom de omhandler samme tema. Det står at “en tåke steg opp av jorden og vannet hele jordens overflate“. Dette er bare et kort vers, men hva betyr det egentlig.

Noen kommentatorer hevder at Moses her ganske enkelt beskriver det hydrologiske sirkelen; vannet fordamper fra havet når solen varmer det opp, det stiger opp i hydrosfæren hvor vannet kjøles ned og blir til skyer, før skyene kommer innn over land og slipper vannet ned igjen på jorden, til det på ny renner ut i havet, og sirkelen gjennopptas. Denne prosessen er nøye beskrevet i Job 36:27-28, boken som kanskje er den eldste i Bibelen, skrevet før Moses ble født. Mennesker som eksempelvis Aristoteles hadde ikke forstått denne fantastiske sannheten. Faktum er at selv om ideen om at regnet fylte opp vannet i havet går tilbake til år 1580, så ble ikke den hydrologiske sikelen en dokumentert vitenskapelig hypotese før Bernard Palissy kom med den i det 16. århundre. Det at Bibelen beksriver dette er intet mer enn fantastisk.

Men hva med verset ovenfor? Er dette en beskrivelse av den hydrologiske sirkelen? Isåfall er den meget mangelfull. Det hebraiske ordet for “tåke” er “ed“, og det betyr riktignok “tåke” eller “dis”. Trolig har forandringen av temperatur mellom dag og natt vært nok til å lage en tåke eller dis fra vannet som fantes på denne tiden via kondensering. Det antas at dette skjedde etter at Herren hadde delt havet fra det tørre land, og at dette var en jordklode som på dette tidspunkt ennå ikke hadde planter, busker og trær. Som tidligere antatt var det på denne en jevn, behagelig temperatur over hele jorden — også de stedene vi i dag kaller Nordpolen og Sørpolen. Dette er noe som kreasjonistiske vitenskapsmenn antar kom på slutten av vannflommen, det vil si syndefloden.

Selv om det ikke hadde regnet på jorden på dette tidspunkt, så er det åpenbart at denne “disen” eller “tåken” som steg opp fra jorden var nok til å vanne jordens overflate og gjøre den fuktig. Dette har gjort jorden klar til at den kunne bringe frem vekster av alle slag. Rekkefølgen av skapelsesprosessen ser ut til å være andreledes her enn i 1 Mosebok 1, men det er bare fordi fokuset her var på menneskenes historie og ikke på skapelsen sådann. Skapelsen er allerede forklart. Her får vi menneskets historie, fortalt fra et menneskes synspunkt. Mennesket var skapt på den sjette dagen, etter alt det grønne som innebar vekster av alle slag. Dette har allerede blitt fastslått! Nå ser det ut som om menneskene ble skapt før de grønne vekstene, men dette er ikke tilfelle. Vi ser at jordoverflaten var blitt frodig og næringsrik før Adam og Eva kom på banen.


Vers 7

“Gud Herren formet mennesket av jordens støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel.”

1 Mosebok 2:7

1 Mosebok 1 står det ikke forklart hvordan Gud laget mennesket, bare at Han skapte det. Det står imidlertid at Han skapte både mann og kvinne. I dette verset får vi litt mere informasjon, og det er både nyttige og interessante ord vi leser.

Verset åpner med tittelen “Jehova Elohim”, en mektig og beskrivende tittel for Gud. En allmektige Gud er hovedpersonen i hele Bibelen, ikke bare her under skapelsen. Gud er evig og har alltid vært tilstede. Men da Han skapte universet, så skapte Han også rom og materie, og selve tiden ble skapt da Herren begynte å skape.

Gud “formet mennesket av jordens støv“, leser vi her. “Formet” er det hebraiske ordet “yatsar“. Det betyr å klemme til en form, og brukes for eksempel om en pottemaker som former sitt verk. Dette er forskjellig fra ordet “bara” som er oversatt “skape“. Herren bruker her universets byggeklosser, som Han allerede har skapt, og former det til hva Han ønsker å lage. Gud kan lage hva som helst dersom Han ønsker det. Her brukte Han jordens kjemikaliske sammensetning; nitrogen, oksygen, kalsium o.s.v. Det første mennesket på jorden var virkelig “av jorden”.

Gud formet mennesket, og ordet her for “mennesket” er “adam“. Det kan synes rart, men navnet som Adam fikk var også det samme ordet som betyr menneske generelt sett, og det brukes av og til om menneskeheten sådann. Adam ble formet “av jordens støv“, og det hebraiske ordet “aphar” kan bety både støv, jord, leire, gjørme, mørtel eller pulver. Hva enn som er det spesifikke ordet, så er på det rene at Gud Herren tok en neve med det som lå på jordoverflaten for å lage Adam. Dette vil bety at Adam ikke ble født, og derfor ikke hadde noen navle. Eva ville heller ikke ha hatt noen navle.

Dette kan vi også gjøre i laboratorier —- vi kan samle sammen alle universets byggeklosser, men vi kan ikke skape liv på kunstig måte. Gud kunne lage liv! Han “blåste livets ånde” i nesen til Adam. Adam var bare en livløs skikkelse til Herren blåste liv i ham. Gud pustet, og selv om vi ikke vet akkurat hvordan dette foregikk, så vet vi at Adam ble levende! Vi vet ikke hvor hardt Gud blåste eller hvor lenge, men mrakelet Adam skjedde akkurat slik som Gud planla det. Når vi ved livets slutt sir opp ånden, så sier Herren: “Støv er du, og til støv skal du vende tilbake” (1 Mosebok 3:19).

Til slutt i verset ser vi at Adam ble til en levende sjel. Ordet for “sjel” er ordet “nephesh”. Som tidligere kommentert, betyr dette en pustende skapning. Det kan brukes både bokstavelig og abstrakt, og det brukes ofte om mye mer en bare en levende skapning. Det brukes også om sjelen, noe som er mer inviklet å forstå. Dette brukes ofte om personlighet og individualitet, og dette har både mennesker og dyr. Det er imidlertid den åndelige delen av mennesket som gjør at vi kan ha fellesskap med med Gud, den tredje delen av vår menneskeige treenighet.

Noen sammenlikner Guds pusting på Adam med Guds pusting på oss. Når vi blir kristne, kommer den Hellige Ånd inn i oss, og dette kan sees som at Gud puster Ånden inn i oss. Før Gud kom inn i oss, var vi åndelig døde skapninger. Da Gud blåste liv i oss, ble vi til levende sjeler åndelig sett, og vårt nye liv i Kristus kunne begynne. Vi er her, ved Guds nåde, blitt født på nytt.


Vers 8

“Så plantet Gud Herren en hage i Eden, i Østen. Der satte han mennesket som han hadde formet”

1 Mosebok 2:8

Nok en gang starter verset med “Gud Herren“, eller “Jehova Elohim“. Det kan se ut som om Gud plantet hagen for Adam etter Han hadde skapt ham. Dette betyr ike at Herren ikke på denne tiden hadde skapt blomster og trær generelt på jorden før dette. Husk på at 1 Mosebok 2 ikke nødvendigvis er kronologisk, men er sett fra menneskenes synspunkt, og det er meget trolig at Gud skapte Eden etter at Han hadde skapt mennesket. Om Herren hadde skapt hagen før Han skapte menneskene, så ville ikke dette være noe problem. Det viktige er at Herren Gud plantet Edens hage for menneskene.

Stedet Gud laget for Adam var ikke noe palass eller noe elfenbenshus, men en hage. Det hebraiske ordet for “hage” er “gan” som betyr en inngjerdet hage. Det vites ikke hvor stor dennew hagen var, men det var åpenbart at Adam skulle være hages gartner (2:15). Vi er ofte imponert av gamle og fantastiske byggverk, men Adams tak var selve himmelen. Gulvet hans var den frodige jorden som Herren hadde skapt, og alt var fullt av liv. Han hvilte trolig under trærne i hagen, og dette var også trolig hans spisestue og soverom. Vi kan si hva vi vil om naturen rundt oss, men vi må være enige om at den er fantastisk og forbausende. I en verden uten regn ville det ikke ha vært noe problem å sove under stjernehimmelen.

Denne hagen som Herren hadde plantet, hadde alt Adam og Eva trengte. Den var et vitnesbyrd av Guds visdom og kraft. Det er, som tidligere sagt, mulig at Gud plantet hagen på skapelsens tredje dag, da Han skapte planter, trær og busker. Det må ha vært et vakkert sted for Adam og Eva å bo i. I menneskets urtid var de troskyldige, uten feil eller lyte. De levde i fredelig samfunn med alle jordens skapelser — til og med dinosaurene, elefantene og mammutene. Tigre og løver var også fredelige på denne tiden. Menneskene var lykkelige, og de levde i nært fellesskap med Herren selv.

Ordet “Eden” impliserer en fantastisk lyst og glede som blir tilfredsstilt. I Septuaginten — den greske oversettelsen av Gamle Testamentet — står det Gud plantet et “paradis” i Eden. Dette er meget interessant ettersom den uskyldige perfektheten vi finner i Edens hage er identisk med den perfektheten vi finner i Paradiset som kommer etter at denne tidshusholdningen er over. Når Gud har dømt alle mennesker, så skal løven og lammet spise gress sammen, akkurat som i Edens hage. Evigheten som vi troende venter på er identisk med hvordan det var i Edens hage, og derfor er det viktig å studere de versene som omtaler dette fantastiske stedet.

Allerede her blir scenen for 1 Mosebok 3 satt opp. Alt som blir skrevet opp av Moses om hagen fører oss til å forstå Guds aktivitet som Skaper og Guddom. Denne “innhengningen” av en hage stemmer forbløffende med den orientalske ideen av en hage. Dette paradiset er et begrep som har blitt lånt av perserne av de greske oversetterne. Det har et bilde av en kongelig park, et sted med utsøkt skjønnhet som reflekterer Guds omtanke for sine skapninger — menneskene.

Dette verset er på en måte et sammendrag av det som vi ser ytterligere beskrevet i de følgende versene. Mange har lurt på hvor Edens hage har vært lokalisert. Noen har registrert ordet “qedem” som ofte blir oversatt som “østover” eller “i Østen“. Ordet kan imidlertid oversettes på mange flere måter i tillegg til det som har med “øst” å gjøre, eksempelvis “foran”, “før”, “i antikken” og “evig”. Andre har festet seg ved navnene på de fire elvene som renner gjennom Eden (2:10-14). Ettersom to av disse elvene er kalt “Eufrat” og “Tigris”, så tror mange at Eden var lokalisert i Mesopotamia — sivilisasjonens vugge.

Det er imidlertid to problemer med denne teorien. For det første finner vi ikke noe spor av de andre to elvene på dagens kart. For det andre vil den store vannflommen i Noahs dager ha forandret jordens utseende så mye at verden etter syndefloden var vidt forsjellig fra den verden som var før vannflommen. Det at vi i dag fremdeles har to elver som heter “Eufrat” og “Tigris” bare betyr at de har brukt om igjen to av de tidligere navnene — kanskje fordi de elvene har minnet om de gamle elvene med samme navn.

Faktum er at vi vet ikke i dag hvor Edens hage har befunnet seg. Vi ser fra dette verset et bevis på Guds store kjærlighet for skapelsene Sine, og at Han skapte et paradis for menneskene på Adams tid, og Han vil igjen skape et paradis for oss i framtiden.


Vers 9

“Og Gud Herren lot alle slags trær vokse opp av jorden, prektige å se på og gode til å ete av, også livets tre midt i hagen, og treet med kunnskap om godt og ondt.”

1 Mosebok 2:9

Selv om ordlyden i vår norske Bibel er litt anderledes enn den hebraiske grunnteksten, så er dette bare fordi man har byttet om på rekkerølgen av de hebraiske ordene slik at setningene skal høres bedre ut. Det er også vanlig å legge til enkelte ord for å få en bedre flyt i teksten. I den engelske King James versjonen er de ordene som er lagt til i kursiv slik at de skal være lette å se. Dette har nan ikke gjort på norsk.

Vi har allerede sett at Gud plantet en hage i Eden (Vers 8). I dette verset får vi fortalt at “Herren lot alle slags trær vokse opp av jorden”. På hebraisk står det noe slik som “ut av jorden formet Gud Herren å vokse hvert tre”. “Ut av” betyr at noe er en del av noe. Trærne var en del av jorden hvor røttene var, slik at trærne vokste ut av jorden. Røtter er viktige både for trær og mennesker. Et tre kan ikke leve uten at røttene er godt festet og finner næring. Vi kristne kan ikke fungere uten at vi har røtter som er festet til Herren, og Han gir oss den åndelige maten vi trenger for å leve.

Trærne vokste opp “av jorden“, eller av “adamah“. Adams navn var en translitterering av ordet for “jord” ettersom han var kommet fra jorden — eller støvet . Ordet her kan bety både land, jord og grunn, men siden det på denne tiden ikke var noen nasjoner på jorden, så er nok dette bare en benevning for jordsmonnet hvor alle levende trær vokste ut fra. Disse trærne “vokste” ut av jorden. Ordet som betyr “å vokse” her kan også oversettes som “å blomstre”. Det er ingen tvil om at dette var vakre trær. Alt som Gud skaper er vakkert. Når Herren skaper noe i oss, så er det også vakkert.

I den norske Bibelen står det at Gud lot “alle slags trær” vokse opp. Ordet “ets” betyr et sterkt og solid tre. H.C- Leupold sier at den habraiske grunnteksten her bruker “kol ‘ets“, noe som kan brukes om trær som en helhet, mye sterkere enn bare ett sterkt tre. Det kan brukes om “alle typer trær”, og når Gud skaper Sitt mesterverk, så skaper Han stor variasjon. tenk hvor stor variasjon Gud har skapt når Han lagde menneskene. Herren er et mangfoldets Gud.

Disse trærne var “prektige å se på og gode å ete av”. Trær er vakre å se på, særlig når de er i full blomst og har frukt på trærne. Trærne Gud plantet i dens hage var både vakre og delikate, og frukten på dem var både velsmakende og næringsrike. Hvor avhengige Adam og Eva var av disse fruktene for å overleve er ikke helt klart, men ettersom de første menneskene ikke var ment å dø, så er det absolutt mulig at denne frukten bare eksisterte for Adam og Evas nytelse. Dette er imidlertid ikke slått fast bastant i Skriften, men er en teori som kan passe sammen med de andre elementene vi ser i 1 Mosebok.

Midt i hagen stod også “livets tre“. Det er på det rene at denne frukten ville ha vært i stand til å få til og med vanlige, kjødelige, døende mennesker til å leve evig (3:22), særlig dersom den ble spist jenlig. Det er en kuriositet at Adam og Eva ble ikke forbudt å sete av dette treet mens de var i Edens hage.Vi vet ikke akkurat hvordan denne frukten var istand til å gi mennesker evig liv, men vi vet at dette treet vil finnes på ny i Nye Jerusalem (Johannes åpenbaring 22:2). Forskerne har ingen forklaring på hvilke kjemikalier som eventuelt kan stoppe aldringsprosessen, men siden det er Gud som skaper alt liv, så er Han absolutt i stand til å påvirke livene våre enten direkte eller indirekte — alt etter hva Han selv ønsker. Det er intet i Bibelen som tilsier at dette bare er et symbol. Om det hadde vært det, ville det neppe ha vært noen grunn til å jage Adam og Eva ut av Edens hage. Vi, som har en bokstavelig metode når det gjelder å fortolke Bibelen. må anta at dette var et virkelig tre, og at vi vil se det igjen etter Jesu andre komme.

Noen har fortolket “livets tre” til å bety et tre som har medisinske egenskaper som har som formål å forhindre at kroppen skulle dø og bli til støv igjen. “Livet” det her var snakk om kan her neppe ha vært evig liv, slik som en får inntrykk av i 1 Mosebok 3:22 og Johannes åpenbaring 22:2. Jorden har flere vekster, både planter, busker og trær som produserer urter og frukt som har en helbredende effekt, men at det bare var snakk om et tre med medisin vil være å forringe Guds Ord og betydningen av treets tilstedeværelse både i Edens hage og i Nye Jerusalem.

Mye av det samme som er sagt om “livets tre” kan sies når det gjelder “treet til kunnskap om godt og ondt”. Ifølge verset ovenfor var dette treet også plantet i Edens hage. Vi vet fra 1 Mosebok 3:6 at frukten på dette treet så fristende ut nok til at Eva ønsket å spise av det. Det vites ikke om frukten på dette treet hadde en slags gift eller kjemikalie som ville forandre hjernen på en skadelig måte. Noen hevder at dette treet har en allegorisk betydning, noe som er en unnskyldning til å få Skriften til å bety hva som helst som en ønsker at den skal si. Vi vil senere se på effekten av at Adam og Eva spiste av dette treet. Vi vet at Satan, “den gamle slangen” (Johannes åpenbaring 20:2), fortalte flere løgner om resultatet av å spise denne frukten. Og — bare for å ha nevnt det — det står ikke noe sted i Bibelen at dette var et eple! Vi vet ikke hvordan denne frukten så ut, og vi vil heller aldri få se den.


Vers 10

“En elv rant ut fra Eden for å vanne hagen, og siden delte den seg i fire hovedstrømmer.”

1 Mosebok 2:10

For å vanne Eden hadde Herren laget en elv der. Selv om det hebraiske “nahar” kan bety alt fra en bekk til en stor elv eller en flod, så er det helt på det rene at dette må ha vært en elv av betydelig størrelse dersom den skulle bli til fire andre elver. Det var altså ikke bare damp eller tåke som vannet jorden på denne tiden, men Gud brukte også elver for irrigasjon.

Siden elven er det viktigste i dette verset, så er den nevnt først. Grammatikken forteller oss at elven rant kontinuerlig og har derfor den betydning at den simpelt henn “rant ut” tidligere, men fortsatte å gjøre dette. Noen mener at dette betyr at denne elven fortsatt eksisterer i dag, men dette gjalt på den tiden Adam og Eva var i hagen. Vi finner ingen elv i dag som passer med denne beskrivelsen i 1 Mosebok 2.

Dette med at elven rant ut “fra Eden” betyr at denne elven oppstod i dette området. Det var en kilde hvor elven startet, og denne kilden var i Eden. Når det på norsk står “siden” står det mer korrekt i den engelske Bibelen “leaving there” – altså når den forlot Eden, så ble den til “fire hovedstrømmer” – bokstavelig talt “fire hoder”. Dette indikerte at disse fire elvene, som senere blir nevnt ved navn, alle hadde sitt utspring i den første elven. De som har forsøkt å finne Edens hage og dens elver i dag, peker til fire elver som kommer fra samme fjellkjede; en fjellkjede som strekker seg fra Armenia og ned til Midtøsten. Men disse fire elvene har ikke sitt utspring fra samme elv, så det passer ikke med hva dette verset sier.

Det er viktig å henvise tilbake til Vers 5 hvor det står at det ikke hadde regnet på jorden opp til dette tidspunktet. Det var alstå ikke regn som var kilden til denne elven som senere ble til fire elver. Dette må ha krevd masser av vann. Dersom Tigris og Eufrates per i dag skulle likne elvene med samme navn i Eden, så må det ha vært en stor vannkilde. Mest trolig kom dette vannet opp fra bakken i form av en underjordisk vannkilde som kan ha liknet en stor fontene. Gud, som skapte hele universet, ville ikke ha noen som helst problemer med å forsørge en stor vannkilde til disse elvene. Dette må ha vært en vannkilde som forsynte elvene kontinuerlig med vann.


Vers 11

“Navnet på den første er Pison. Det er den som renner omkring hele landet Havila, der det er gull.”

1 Mosebok 2:11

Kjennemerket til den første av disse fire elvene bar navnet “Pison” – eller “Piyshown” translitterert. Vi får vite at denne elven “omringer” en del av landet som blir kalt “Havila” – “Chaiylah” translitterert. Selve ordet “Havila” betyr, i følge enkelte kommentatorer, “sand-land”. Dette landet har tydeligvis en type metall som har en gulaktig farge – mest trolig ekte gull, men i alle fall noe som var gullfarget. Det hevdes – av eksperter på emnet – at gull ofte finnes i områder hvor det finnes mye sand.

Noen hveder at “Pison” er identisk med “Phasis -” eller “Rioni-elva” som er den største elven i vestre delen av Georgia. Den har sin opprinnelse i Kaukasus og renner renner vestover mot Svartehavet. Grekerne klate elva “Phasis”, mens ordet “Rioni” først ble  brukt av Hesiod i år 1340. Hesiod var den greske forfatteren som også brakte oss sagnet om Pandoras boks. Elva er 327 km lang, og kan ikke sammenliknes f.eks. Eufrat elva som er 2.800 km lang eller Tigris som er 1.850 km lang. Detr er imidlertid ingen gramatiske eller logiske grunner til at “Pison” skulle være identisk med “Rioni”. Dette er en teori som er ytterst hypotetisk og helt umulig å bevis. Det er mye mer trolig at elva “Pison” eksisterte før vannflommen som fant sted i Noahs dager. Dette var en verdenskatastrofe som forandret jordens utseende katastrofalt, og denne vannflommen medførte at geografiske kjennemerker fra før flommen fant sted ville være totalt forsvunnet, begravet eller utvisket da folmmen var ferdig. For mer om syndefloden, les kommentarer som kommer under 1 Mosebok 6-9.

Det samme som er sagt om elva “Pison” overfor kan også sies om landet “Havila“. Disse landene vi leser om før syndefloden eksiaterer ikke i dag, og kan ikke finnes arkeologisk. En kan imidlertid vise til at jorden tidligere var for det meste dekket med grønn vegetasjon. Det er derfor vi finner mammuter med gress i magen fanget i isen oppe nær Nordpolen. En mammut var “hurtigfrosset” med gress fremdeles i munnen. Dette betyr at temperaturen ved Nordpolen forandret seg hurtig – katastrofalt hurtig. Kreasjonistiske vitenskapsmenn mener at den kataklysmiske vannflommen dramatisk og hurtig forandret jordens temperatur slik at polene frøs hurtig til – under vannflommen i Noahs dager. Som sagt, mer om dette senere.

Dersom det er riktig at “Havila” betyr “sand-land”, så er det mulig at ikke hele jorden var grønn. Elva “Pison” kan da ikke ha vært i selve Edens hage som var grønn og frodig. “Chaiylah” er imidlertid et ord som bygger på et annet ord som betyr “sirkulær”. Det passer med at elven “omringet” landskapet der den rant. Ettersom vi ikke vet hvor dette var, kan vi ikke uttale oss bombastisk om dette stedet eller denne elva i dag.


Vers 12

“Gullet i dette landet er godt. Der er bdellium og onyks-sten.”

1 Mosebok 2:12

Dette verset åpner opp med det habraiske ordet “zahab” som også var i Vers 11. Det blir vanligvis oversatt som “gull” men betyr bokstavelig “noe som skinner”. Det brukes altså om gullets gule farge, og kan også brukes om noe som skinner som om det er gull. Vi går ut ifra her at det snakker om virkelig gull, ettersom det ikke hadde vært nødvendig for Moses å skrive at det var noen form for falsk gull i dette området. Moses brukte mye gull i hans tid, særlig til byggingen av tabernaklet, og han ville nok selv ikke ha godtatt noe som ikke var ekte gull. Det blir da også understreket at “gullet i dette landet” var “godt” slik at det må ha gitt glede til dem som bodde i dette området. Befolkningseksplosjonen som skjedde før den store vannflommen indikerer at dette området sikkert har vært bebodd, selv om det skulle ha vært et område med mye sand (se Vers 11).

Videre leser vi at der fantes “badolach” eller “bedolach” i Havila. Ordet bygger på “badal” som betyr “i biter”. Vanligste oversettelse er “bdellium” eller “amber”. Bdellium er et semi-transparent balsam-gummi harpiks ekstrahert Commiphora wightii fra India (også kalt falsk myrra), og fra Commiphora africana trær som vokser i Etiopia, Eritrea  og sub- Sahara Afrika. Ifølge Plinius kom den beste kvaliteten fra Bactria (i dag Afghanistan). Andre navngitte kilder for harpiksen er India, Arabia, Media og Babylon. Amber er fossilert treharpiks som har blitt verdsatt for sin farge og naturlige skjønnhet siden neolittisk tid.  Mye verdsatt fra antikken til i dag som edelsten, rav er laget til en rekke dekorative gjenstander.  Amber brukes i smykker . Det har også blitt brukt som et helbredende middel i folkemedisin. Det er fra disse forklaringene lite trolig at det her er snakk om amber, men bdellium – slik som den norske Bibelen sier. De første menneskene på jorden var ikke uintelligente neandertalere, men smarte mennesker som blandt annet kunne bygge byer (1 Mosebok 4:17) og dette verset indikerer at de kunne utvikle gull og bdellium. Hvorfor nevne disse vakre tingene som gull, bdellium og onyks dersom de ikke visste hva de skulle gjøre med dem? Selv om det er en myte at menneskene bare bruker 10% av hjernen, så er det helt på det rene at vi ikke utnytter den nok. Tenk om Adam og de første menneskene – like etter skapelsen – var i stand til å bruke mer av hjernen enn det vi gjør? Det er absolutt en brukbar teori. Kroppen vår blir dårligere når vi blir gamle, vi er ikke like fruktbare som vi var før – ting går i oppløsning og blir til kaos. Dette er bare registrering av naturens lover – spesielt de termodynamiske lovene.

Til slutt nevner Moses “shoham” steinen i Havila. Dette ordet stammer trolig fra et verb som betyr “å forvelle” eller “å blanche”. Det er når man gjør noe lysere i fargen. Ordet brukes om edelstener, trolig beryl eller onyks. “Onyks” (fra gresk  ὄνυξ, onyx, opprinnelig betydning «klo, fingernegl») er en type halvedelsten.  Den er en variant av mineralet kalsedon og kjennetegnes ved at den består av lag som er varierende farget, alt fra elfenbenshvit til brunt. Ofte ser vi for oss en lysegrønn stein når vi tenker onyks, men de har altså mange forskjellige farger. “Shaoam” handler sikkert mer om selve bearbeidingen av steinene enn hvordan de faktisk så ut.

Det kan nevnes som en kuriosietet at Moses sammenliknet mannaen i ødemarken med bdellium (4 Mosebok 11:7). Han var altså personlig kjent med dette materialet – sikkert både fra sin tid i palasset, og når de samlet inn edelstener og verdisaker til tabernaklet. Det er interessant å merke seg dette lille verset. Det antyder at de som levde før syndefloden ikke bare visste hvordan å lage smykker og elde metaller, men de likte sikkert å pynte seg med dem også. Dersom de ikke gjorde det, ville det ikke være noen grunn til å ta med dette verset i Bibelen. Menneskene har alltid vært forfengelige, både i dagens samfunn og før vannflommen kom over jorden.


 

(DENNE SIDEN ER FREMDELES UNDER KONSTRUKSJON)

%d bloggers like this: