Kapittel 2

Vers 1

“Så ble himmelen og jorden fullført med hele sin hær.”

1 Mosebok 2:1

Etter en detaljert beskrivelse av det som skjedde i løpet av seks dager med Guds skapende Ord, så kommer det et tillegg før en går videre med menneskenes historie før syndefallet. Dette tillegget, som går fra 2:1 til og med 2:4a, er en slags oppsummering av hva som allerede har skjedd.

Først legger vi merke til at “himlene” ble fullført. “Shamayin” er, som tidligere nevnt, et flertallsord som betyr minst tre. Gud skapte først de tre himlene; den atmosfæriske himmelen, himmelrommet, og Guds bosted. Vi så dette i 1 Mosebok 1:1 og blir påminnet dette nok en gang her i 2:1. Dette er en utrolig viktig hendelse som er større enn hva våre s,å hjerner kan forstå. Det er en del av skapelsesberetningen som viser hvor utrolig stor og mektig Gud er.

Himlene ble “fullført med hele sin hær“. Dette betyr at vår sfæriske himmel ble skapt med alle sine sfærer og fugleliv. Himmelrommet ble skapt med sol, måne og stjerner, samt alle planeter og solsystemer som ikke er spesifikt nevnt i 1 Mosebok 1. Guds himmel ble også skapt med sin hær, noe som må inkludere alle englene som finnes der. Benevningen i 1:31, om at skaperverket var “overmåte godt“, betyr at på denne tiden hadde Satan enda ikke gjort opprør mot Gud og tatt med seg en tredjedel av englene — som ble til onde ånder, eller demoner om du vil.

Jorden ble også fullført med hele sin hær. Dette betyr alt liv i havet og på landjorden. Det inkluderer alt fra de minste småkrypene til de største dinosaurene. Dette er et utrolig mesterverk som Gud har skapt. Bare husk at et spadetak i jorden vil avsløre at det finnes utrolig masse yrende liv over alt på jorden. Ordet for “hær” er det hebraiske “tsaba” som betyr “en masse”, “en hær”, og brukes oftest om stjernemassene. Det er hvor vi får “Av Saba kom de konger tre” i julesangen vår, brukt om de vise menn som studerte stjernene og kunne spå framtiden ved dem. De var både astronomer og astrologer.

Et annet moment som en kan nevne er naturlovene. Selv om det ikke fantes lidelse og død før syndefallet, så er det meget trolig at de termodynamiske lovene allerede eksisterte. Dette fordi planeter og solsystemer synes å fungere etter disse lovene. Selv om varme blir til kulde, så er det på det rene at menneskene —- og kanskje også dyrene, men dette er ren spekulasjon — var skapte for å leve evig. Det var først etter at synden kom inn i verden at menneskene begynte å gå til grunne, slik som andre ting i naturen. Dersom syndefallet skjedde kort tid etter skapelsen, så er det ikke sikkert at noe i det hele tatt hadde begynt å dø eller gå i oppløsning enda.


Vers 2

“Gud fullførte på den sjuende dag det verk han hadde gjort, og han hvilte på den sjuende dag fra alt sitt verk som han hadde gjort.”

Det står at Herren Gud fullførte skaperverket på den syvende dagen. Vi har allerede konstatert at Han brukte seks aktive dager til å skape himmelen og jorden og alt som finnes der. Det hebraiske ordet “kalah” betyr at på den syvende dagen hadde Gud allerede oppnådd det Han ønsket å skape. Alt var ferdig! Det betyr ikke at Han fremdeles jobbet på den syvende dagen. Faktisk slår resten av verset fast at Herren ikke utførte noe mer arbeide på den syvende dagen.

Det står nemlig her i Vers 2 at “han hvilte på den sjuende dag fra alt sitt verk som han hadde gjort“. Ordet “hvilte” i grunnteksten er det hebraiske “shabath” — ordet vi får “sabbat” fra. Det betyr både å hvile, ta en pause, legge bort og å feire. Herren Gud tok ikke bare en velgortjent pause, men Han feiret alt Han hadde skapt. Gud hvilte ikke fordi Han var utkjørt av alt arbeidet Han hadde gjort. Han har all makt, og intet er for vanskelig for Ham (Jeremia 32:17).

Hvorfor skapte Gud alt på seks dager og hvilte på den syvende dagen? En allmektig Gud kunne ha skapt alt på seks millisekunder eller seks minutter — eller seks timer. Det var en grunn til at Han skapte jorden på seks dager og hvilte på den syvende dagen. Det var et eksempel for oss — for at vi skulle gjøre det samme.

2 Mosebok 20:8-11 står det: “Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, hverken du selv eller din trell eller din trellkvinne, eller ditt fe eller den fremmede som er hos deg innefor dine porter. For på seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, havwt og alt som i dem er, og han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsinet Herren sabbatsdagen og helliget den.

Jødene feierer fremdeles sabbaten på den syvende dagen i uken — nemlig lørdagen. Tidligere kalendere har søndag som første dagen i uken. Det finnes fremdeles enkelte kalendere som har søndag som første dag i uken — jeg har selv hatt noen slike. Men vår kultur har søndag som den syvende dagen i uken, og vi kaller dette for vår hviledag. Jødene holder imidlertid fast på den gamle kalenderen. Siden dagen for jødene begynner ved solnedgang, så starter jødenes sabbat fredag kl 18:00 — eller ved solnedgang. De kristne begynte å tilbe Gud på den første dagen i uken —- som er vår søndag etter den gamle kalenderen (Apostlenes gjerninger 20:7).

For å klargjøre litt om ukedagene, så vet vi at i Norge starter uken med mandag. I land som USA, Canada og Brasil er søndag fremdeles første dagen i uken. Det gjør ikke det hele noe lettere at noen land i Midtøsten har lørdag som ukens første dag. Skapelsesberetningen gjør det klart at man skal jobbe seks dager før man får en dags hvile. Forskjellige kulturer praktiserer dette på forskjellig vis.


Vers 3

“Gud velsignet den sjuende dag og helliget den, for på den hvilte ham fra alt sitt verk, det Gud hadde skapt og gjort.”

1 Mosebok 2:3

Dette verset står i sammenheng med Vers 2. Det nye her i dette verset er at Herren velsinet og helliget denne dagen som markerte slutten på skapelsesuken og Guds fantastiske arbeid.

Først ser vi at Gud “velsinget den sjuende dag“. Her brukte Moses det hebraiske ordet “barak” — et ord som egentlig betyr å knele. Det blir brukt om folk som bøyer kne for en konge, og kan implisere både velsinelser og gratulasjoner eller på annen måte opphøye vedkommende. Gud bøyde ikke kne for skaperverket, men Han velsignet det og fant at det var “overmåte godt” (1:31). Det brukes i det hele tatt når en snakker godt om noen, og Gud snakket her godt om sabbaten. Den var meget viktig for Ham. Herren vet at vi trenger en pause hver uke, og at det ikke er bra for oss å kjøre på med arbeid uten søvn og hvile. Det var ikke Gud som trengte sabbaten, men oss mennesker.

Vi ser også at Herren Gud “helliget” den syvende dagen. Det hebraiske ordet “qadash” betyr å gjøre noe rent, eller å se noe som rent. Det kan brukes både seremonialt eller moralsk. Tanken her er at Gud satte denne dagen til side som en spesiell dag. Ingen annen dag ville være som sabbaten. Dette ville bli en spesiell dag hvor en kunne slappe av og tilbringe tid sammen med Herren. Slik som jødene avsluttet hver uke sammen med Gud, så starter vi hver uke med Gud. Det spiller egentlig ingen rolle hvilken dag vi gjør det på, så lenge vi passer på at vi gjør det.

Før vi forlater dette verset, la oss se på en utfordring som er involvert her. Er dette en faktisk og konkret presentasjon av det som skjedde, i riktig rekkefølge og på riktig måte. Eller er dette, som noen hevder, en billedlig fremstilling av skapelsen? La meg på ny nevne at de hellige Skriftene er klare både grammatisk og logisk så vel som historisk. Det er viktig å ha en riktig forståelse av hvordan alt i universet har blitt til. Dette danner grunnlaget for alt som kommer senere i Bibelen, og det kan ikke feies under en stol. Dersom en ved tro godtar at Herren var eneste øyenvitne til skapelsen, og at Han har åpenbart dette for Moses da han skrev Toraen (Mosebøkene), så vil alt det andre i Bibelen også falle på plass.

Paulus skriver i 1 Korinterbrev 14:33 at “Gud er ikke uordens Gud“. Alt som skjedde under skapelsen skjedde gradvis og ordentlig. Når Gud hadde skapt jorden — og himmelen — så hadde alt sin plass, sin funksjon, sitt formål. Gud gjør ingenting tilfeldig, men alt har sin spesielle årsak. Vi vet ikke med vår begrensede gjernekapasitet alltid hvorfor Gud gjør hva Han gjør, men det gjør Han. Herren har en plan med alt Han gjør!


Vers 4a

“Dette er historien om himmelen og jorden da de ble skapt.”

1 Mosebok 2:4a

Dersom du leser i Bibelen din, så vil du kunne registrere at det som står ovenfor bare er halve Vers 4. Dette er gjort med vilje ettersom Vers 4a peker tilbake mot det som allerede er skrevet. “Dette er historien om himmelen og jorden da de ble skapt” er overskriften til 1 Mosebok 1:1-2:3, bare at det står på slutten istedenfor på begynnelsen. Dette er hva vi nettopp har lest, skapelsesberetningen. Etter dette følger menneskehetens historie.

Da Bibelen ble skrevet hadde den verken kapittel eller vers. Noen av bøkene var også forskjellige, for eksempel var 1 Samuel og 2 Samuel en bok, 1 Kongebok og 2 Kongebok var en bok, og det samme gjalt også 1 og 2 Krønikebok. Først på 1200-tallet ble Bibelen inndelt i kapittel og vers. Den engelske Bibelen har til og med på noen steder en annen versinndeling enn den norske Bibelen, og det finnes noen kapitler som har forskjellig lengde i den engelske kontra den norske versjonen. Det er imidlertid viktig å vite at disse forskjellene er ikke så mange, og at inndelingen ikke var en del av de inspirerte orginalskriftene likevel.

Grunnen til at jeg personlig ville ha delt inn 2:4 i to vers, eventuelt startet Vers 5 med Vers 4b, er på grunn av det hebraiske ordet “toledoth” (eller “toladah“, avhengig av hvilken transliterasjon man bruker – det gamle hebraiske språket hadde som kjent ingen vokaler). Dette ordet brukes flere ganger i 1 Mosebok; 2:4, 5:1, 6:9, 10:1, 11:10, 11:27, 25:12, 25:19, 36:1, 36:9 og til slutt i 37:2. I den norske Bibelen blir ordet oversatt som “hisorien”, “boken”, “slekter”, “ettetavle” eller “ett“. I den engelske Bibelen (King James Version) blir det alltif oversatt “generations”. Ordet betyr “familiehistorie” eller “opphav”, med andre ord “historie om opphav” dersom en setter alt sammen.

Mange tror at “toledoth” eller “toladah” markerer betynnelsen av en historie, og vi skal se nærmere på dette etter hvert. Dette har fått enkelte til å uttale seg om at det finnes to skapelseshistorier i Bibelen, en i 1 Mosebok 1:1-2:3, og en i 1 Mosebok 2:4-25. Noen hevder også at de er skrevet at to forskjellige forfattere, selv om de fleste tradisjonelle kristne gir Moses æren av å ha skrevet alle Mosebøkene, og derfor har de fått de navnene de har i den norske Bibelen. Dersom en gir “toladah” en “tilbakevirkende kraft”, så kan man si at 1 Mosebok 2:4 sier at det som står skrevet tidligere er historien om universets opphav, og at 1 Mosebok 5:1 — neste gang ordet brukes — markerer det som ble skrevet tidligere som historien om Adams families opphav. Denne historien dekker så Adams historie fra 1 Mosebok 2:4b opp til 1 Mosebok 5:1. Dette er Adams historie, og berører bare skapelseshistorien indirekte. Den skal ikke erstatte den eller forandre den. Den omhandler ikke hele skapelsesprosessen, men bare det som er relevant for Adam og hans etterkommere.

Til slutt kan det nevnes at enkelte tror at “toladah” refererer til nedskrevne bøker, som i 1 Mosebok 5:1 hvor det står:”Dette er boken om Adams ett“. De som tror på evolusjon mener at språket har utviklet seg langsom, og at menneskene i urtiden ikke hadde lært seg å skrive. En tror at det først har skjedd i Mesopotamia rundt år 3000 f. Kr. Man tror også at det første skriftspråket var mye somboler og tegninger som forklarte forskjellige konsepter. Dette ville i så fall passe med de gamle ideene om at Bibelens historier ble verbalt fortalt videre fra generasjon til generasjon, ofte over et leirbål inne i en hule.

Denne forklaringen tar ikke hensyn til loven om at alt går fra orden til kaos, arme blir til kulde, og ting går etter hvert til grunne eller blir ubrukelige. Tenk at Gud hadde nettopp skapt menneskene, og de var i begynnelsen feilfrie. Tenk at de kanskje var mer intelligente enn oss, og kunne bruke mer av hjernen enn hva vi kan i dag. Tenk på at Adams etterkommere, som levde før syndefloden, kunne bygge byer (4:17), spilte harpe og fløyte (4:22), og lagde redskaper av kopper og jern (4:22). Tar man i betraktning menneskenes lange levetid på denne tiden, så kan vi se at Adam fikk oppleve alt dette. Vet vi så skråsikkert at de ikke hadde lært seg skrivekunsten?

En teori går ut på at Adam skrev ned noe av 1 Mosebok, og etterkommerne hans skrev ned andre manuskripter. Dersom de gjorde dette, og oberleverte dem til sine etterkommere, så kan Moses ha hatt noen grove manuskripter å jobbe ut ifra. Det er selvsagt ikke noe vi kan bevise per i dag, men det er en artig teori. Det viktigste er at Moses skrev ned omtrent alt vi leser i Mosebøkene — åpenbart med unntak av beskrivelsen av hans egen død. Dette kan Josva enkelt ha lagt til før han startet på sin egen bok. Mosen hadde nær kontakt med Herren Gud, og vi går ut ifra at Moses har blitt inspirert av Gud til å skrive akkurat det han skrev, ja han dikterte av og til Gud ordrett, og de ti bud skrev jo Israels Gud med sin egen finger.


Vers 4b-5

På den tiden da Herren Gud gjorde jord og himmel, fantes det ennå ingen markens busk på jorden, og ingen plante på marken var ennå grodd fram, for Gud Herren hadde ikke latt det regne på jorden, og det var ikke et menneske til å dyrke marken.”

1 Mosebok 4b-5

For å se grunnen til at jeg har delt 2:4 i to deler, henviser jeg til det som står skrevet om “toledoth” eller “toladah” under Vers 4a. Slutten av Vers 4 vil bli forbigått i stillhet, ettersom dette bare er en bisetning som er innledelsen til Vers 5. Skapelseshistorien — med alle sine stadier — er nå tilbakelagt. Ettersom vi fortsetter med menneskehetens historie finner vi inidlertid flere interessante elementer som hjelper å kaste lys over den antediluviske verden (verden før den store vannflommen).

Denne nye historien starter før det var busker og planter på jorden. Det minner om den tomme og øde jorden vi så i 1 Mosebok 1:2. Dette er en totalt forskjellig verden fra det vi kan observere i dag. Vi ser at det ikke hadde regnet på jorden på denne tiden. Trolig har den hydrologiske sirkelen ikke oppstått til etter syndefloden ettersom jorden var beskyttet av en vannbaldakin, et lag med vann rundt jorden som beskyttet jorden mot ultrafiolette stråler. Trolig har dette —- med en preflom drivhuseffekt som vi ikke har i dag — både gitt et jevnt klima jorden rundt uten meteorologiske sirkler og værsystemer som vi har i dag. Et av resultatene var at det ikke regnet på jorden før syndefloden fant sted.

Vi legger også merke til at Adam og Eva ikke var skapt enda. Skapelsen av dem blir gitt i noen av de følgende versene, med mer detaljer enn hva vi fikk i 1 Mosebok 1. Dette betyr ikke at de motsier skapelseshistorien, men ganske enkelt forteller hvordan Gud formet menneskene. Fremdele vet vi ikke absolutt alt om dette, men vi vet nok til å tro på at Gud skapte det hele.

Vers 5 gir oss også den velkjente ordlyden “Herren Gud” — noe som følger oss når vi leser, særlig Gamle Testamentet. På hebraisk er dette “Jehova Elohim”, eller “Jahve Elohim” om du foretrekker det. Jehova betyr den selv-eksisterende eller evige Gud, det nasjonale navnet til Gud, vanligvis kalt “Herren” på norsk. Elohim, som vi har sett flere ganger, er et vanlig ord for “gud” og kan brukes om andre guder også. Det skrives som “Gud” på norsk, og er en påminnelse om at Gud er tre i ett, en treenig Gud —- Far, Sønn og Hellige Ånd.

Igjen er denne tomheten et bilde på hvor tomme vi er før Gud får mulighet til å gjøre noe med oss. Når vi slipper Gud inn i livene våre, så vokser det frem alle mulige slags vekster. Faderen gir oss Ordet, som er Kristus, og den Hellige Ånd gjør oss til levende åndelige skapninger som er Guds barn. Vi var åndelig døde før vi tok imot Kristus, så ble vi levende. Gud ønsker å gjøre oss alle levende i Ham, men vi må velge det selv.


Vers 6

“Men en tåke steg opp av jorden og vannet hele jordens overflate.”

1 Mosebok 2:6

Dette verset henger sammen med Vers 5 som sier at det ikke hadde regnet på jorden enda. Det er helt på det rene at dette er en vidt forskjellig verden fra det vi ser i dag. På norsk binder ordet “men” sammen disse to versene, og logikken tilsier at de hører sammen ettersom de omhandler samme tema. Det står at “en tåke steg opp av jorden og vannet hele jordens overflate“. Dette er bare et kort vers, men hva betyr det egentlig.

Noen kommentatorer hevder at Moses her ganske enkelt beskriver det hydrologiske sirkelen; vannet fordamper fra havet når solen varmer det opp, det stiger opp i hydrosfæren hvor vannet kjøles ned og blir til skyer, før skyene kommer innn over land og slipper vannet ned igjen på jorden, til det på ny renner ut i havet, og sirkelen gjennopptas. Denne prosessen er nøye beskrevet i Job 36:27-28, boken som kanskje er den eldste i Bibelen, skrevet før Moses ble født. Mennesker som eksempelvis Aristoteles hadde ikke forstått denne fantastiske sannheten. Faktum er at selv om ideen om at regnet fylte opp vannet i havet går tilbake til år 1580, så ble ikke den hydrologiske sikelen en dokumentert vitenskapelig hypotese før Bernard Palissy kom med den i det 16. århundre. Det at Bibelen beksriver dette er intet mer enn fantastisk.

Men hva med verset ovenfor? Er dette en beskrivelse av den hydrologiske sirkelen? Isåfall er den meget mangelfull. Det hebraiske ordet for “tåke” er “ed“, og det betyr riktignok “tåke” eller “dis”. Trolig har forandringen av temperatur mellom dag og natt vært nok til å lage en tåke eller dis fra vannet som fantes på denne tiden via kondensering. Det antas at dette skjedde etter at Herren hadde delt havet fra det tørre land, og at dette var en jordklode som på dette tidspunkt ennå ikke hadde planter, busker og trær. Som tidligere antatt var det på denne en jevn, behagelig temperatur over hele jorden — også de stedene vi i dag kaller Nordpolen og Sørpolen. Dette er noe som kreasjonistiske vitenskapsmenn antar kom på slutten av vannflommen, det vil si syndefloden.

Selv om det ikke hadde regnet på jorden på dette tidspunkt, så er det åpenbart at denne “disen” eller “tåken” som steg opp fra jorden var nok til å vanne jordens overflate og gjøre den fuktig. Dette har gjort jorden klar til at den kunne bringe frem vekster av alle slag. Rekkefølgen av skapelsesprosessen ser ut til å være andreledes her enn i 1 Mosebok 1, men det er bare fordi fokuset her var på menneskenes historie og ikke på skapelsen sådann. Skapelsen er allerede forklart. Her får vi menneskets historie, fortalt fra et menneskes synspunkt. Mennesket var skapt på den sjette dagen, etter alt det grønne som innebar vekster av alle slag. Dette har allerede blitt fastslått! Nå ser det ut som om menneskene ble skapt før de grønne vekstene, men dette er ikke tilfelle. Vi ser at jordoverflaten var blitt frodig og næringsrik før Adam og Eva kom på banen.


Vers 7

“Gud Herren formet mennesket av jordens støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel.”

1 Mosebok 2:7

1 Mosebok 1 står det ikke forklart hvordan Gud laget mennesket, bare at Han skapte det. Det står imidlertid at Han skapte både mann og kvinne. I dette verset får vi litt mere informasjon, og det er både nyttige og interessante ord vi leser.

Verset åpner med tittelen “Jehova Elohim”, en mektig og beskrivende tittel for Gud. En allmektige Gud er hovedpersonen i hele Bibelen, ikke bare her under skapelsen. Gud er evig og har alltid vært tilstede. Men da Han skapte universet, så skapte Han også rom og materie, og selve tiden ble skapt da Herren begynte å skape.

Gud “formet mennesket av jordens støv“, leser vi her. “Formet” er det hebraiske ordet “yatsar“. Det betyr å klemme til en form, og brukes for eksempel om en pottemaker som former sitt verk. Dette er forskjellig fra ordet “bara” som er oversatt “skape“. Herren bruker her universets byggeklosser, som Han allerede har skapt, og former det til hva Han ønsker å lage. Gud kan lage hva som helst dersom Han ønsker det. Her brukte Han jordens kjemikaliske sammensetning; nitrogen, oksygen, kalsium o.s.v. Det første mennesket på jorden var virkelig “av jorden”.

Gud formet mennesket, og ordet her for “mennesket” er “adam“. Det kan synes rart, men navnet som Adam fikk var også det samme ordet som betyr menneske generelt sett, og det brukes av og til om menneskeheten sådann. Adam ble formet “av jordens støv“, og det hebraiske ordet “aphar” kan bety både støv, jord, leire, gjørme, mørtel eller pulver. Hva enn som er det spesifikke ordet, så er på det rene at Gud Herren tok en neve med det som lå på jordoverflaten for å lage Adam. Dette vil bety at Adam ikke ble født, og derfor ikke hadde noen navle. Eva ville heller ikke ha hatt noen navle.

Dette kan vi også gjøre i laboratorier —- vi kan samle sammen alle universets byggeklosser, men vi kan ikke skape liv på kunstig måte. Gud kunne lage liv! Han “blåste livets ånde” i nesen til Adam. Adam var bare en livløs skikkelse til Herren blåste liv i ham. Gud pustet, og selv om vi ikke vet akkurat hvordan dette foregikk, så vet vi at Adam ble levende! Vi vet ikke hvor hardt Gud blåste eller hvor lenge, men mrakelet Adam skjedde akkurat slik som Gud planla det. Når vi ved livets slutt sir opp ånden, så sier Herren: “Støv er du, og til støv skal du vende tilbake” (1 Mosebok 3:19).

Til slutt i verset ser vi at Adam ble til en levende sjel. Ordet for “sjel” er ordet “nephesh”. Som tidligere kommentert, betyr dette en pustende skapning. Det kan brukes både bokstavelig og abstrakt, og det brukes ofte om mye mer en bare en levende skapning. Det brukes også om sjelen, noe som er mer inviklet å forstå. Dette brukes ofte om personlighet og individualitet, og dette har både mennesker og dyr. Det er imidlertid den åndelige delen av mennesket som gjør at vi kan ha fellesskap med med Gud, den tredje delen av vår menneskeige treenighet.

Noen sammenlikner Guds pusting på Adam med Guds pusting på oss. Når vi blir kristne, kommer den Hellige Ånd inn i oss, og dette kan sees som at Gud puster Ånden inn i oss. Før Gud kom inn i oss, var vi åndelig døde skapninger. Da Gud blåste liv i oss, ble vi til levende sjeler åndelig sett, og vårt nye liv i Kristus kunne begynne. Vi er her, ved Guds nåde, blitt født på nytt.


Vers 8

“Så plantet Gud Herren en hage i Eden, i Østen. Der satte han mennesket som han hadde formet”

1 Mosebok 2:8

Nok en gang starter verset med “Gud Herren“, eller “Jehova Elohim“. Det kan se ut som om Gud plantet hagen for Adam etter Han hadde skapt ham. Dette betyr ike at Herren ikke på denne tiden hadde skapt blomster og trær generelt på jorden før dette. Husk på at 1 Mosebok 2 ikke nødvendigvis er kronologisk, men er sett fra menneskenes synspunkt, og det er meget trolig at Gud skapte Eden etter at Han hadde skapt mennesket. Om Herren hadde skapt hagen før Han skapte menneskene, så ville ikke dette være noe problem. Det viktige er at Herren Gud plantet Edens hage for menneskene.

Stedet Gud laget for Adam var ikke noe palass eller noe elfenbenshus, men en hage. Det hebraiske ordet for “hage” er “gan” som betyr en inngjerdet hage. Det vites ikke hvor stor dennew hagen var, men det var åpenbart at Adam skulle være hages gartner (2:15). Vi er ofte imponert av gamle og fantastiske byggverk, men Adams tak var selve himmelen. Gulvet hans var den frodige jorden som Herren hadde skapt, og alt var fullt av liv. Han hvilte trolig under trærne i hagen, og dette var også trolig hans spisestue og soverom. Vi kan si hva vi vil om naturen rundt oss, men vi må være enige om at den er fantastisk og forbausende. I en verden uten regn ville det ikke ha vært noe problem å sove under stjernehimmelen.

Denne hagen som Herren hadde plantet, hadde alt Adam og Eva trengte. Den var et vitnesbyrd av Guds visdom og kraft. Det er, som tidligere sagt, mulig at Gud plantet hagen på skapelsens tredje dag, da Han skapte planter, trær og busker. Det må ha vært et vakkert sted for Adam og Eva å bo i. I menneskets urtid var de troskyldige, uten feil eller lyte. De levde i fredelig samfunn med alle jordens skapelser — til og med dinosaurene, elefantene og mammutene. Tigre og løver var også fredelige på denne tiden. Menneskene var lykkelige, og de levde i nært fellesskap med Herren selv.

Ordet “Eden” impliserer en fantastisk lyst og glede som blir tilfredsstilt. I Septuaginten — den greske oversettelsen av Gamle Testamentet — står det Gud plantet et “paradis” i Eden. Dette er meget interessant ettersom den uskyldige perfektheten vi finner i Edens hage er identisk med den perfektheten vi finner i Paradiset som kommer etter at denne tidshusholdningen er over. Når Gud har dømt alle mennesker, så skal løven og lammet spise gress sammen, akkurat som i Edens hage. Evigheten som vi troende venter på er identisk med hvordan det var i Edens hage, og derfor er det viktig å studere de versene som omtaler dette fantastiske stedet.

Allerede her blir scenen for 1 Mosebok 3 satt opp. Alt som blir skrevet opp av Moses om hagen fører oss til å forstå Guds aktivitet som Skaper og Guddom. Denne “innhengningen” av en hage stemmer forbløffende med den orientalske ideen av en hage. Dette paradiset er et begrep som har blitt lånt av perserne av de greske oversetterne. Det har et bilde av en kongelig park, et sted med utsøkt skjønnhet som reflekterer Guds omtanke for sine skapninger — menneskene.

Dette verset er på en måte et sammendrag av det som vi ser ytterligere beskrevet i de følgende versene. Mange har lurt på hvor Edens hage har vært lokalisert. Noen har registrert ordet “qedem” som ofte blir oversatt som “østover” eller “i Østen“. Ordet kan imidlertid oversettes på mange flere måter i tillegg til det som har med “øst” å gjøre, eksempelvis “foran”, “før”, “i antikken” og “evig”. Andre har festet seg ved navnene på de fire elvene som renner gjennom Eden (2:10-14). Ettersom to av disse elvene er kalt “Eufrat” og “Tigris”, så tror mange at Eden var lokalisert i Mesopotamia — sivilisasjonens vugge.

Det er imidlertid to problemer med denne teorien. For det første finner vi ikke noe spor av de andre to elvene på dagens kart. For det andre vil den store vannflommen i Noahs dager ha forandret jordens utseende så mye at verden etter syndefloden var vidt forsjellig fra den verden som var før vannflommen. Det at vi i dag fremdeles har to elver som heter “Eufrat” og “Tigris” bare betyr at de har brukt om igjen to av de tidligere navnene — kanskje fordi de elvene har minnet om de gamle elvene med samme navn.

Faktum er at vi vet ikke i dag hvor Edens hage har befunnet seg. Vi ser fra dette verset et bevis på Guds store kjærlighet for skapelsene Sine, og at Han skapte et paradis for menneskene på Adams tid, og Han vil igjen skape et paradis for oss i framtiden.


Vers 9

“Og Gud Herren lot alle slags trær vokse opp av jorden, prektige å se på og gode til å ete av, også livets tre midt i hagen, og treet med kunnskap om godt og ondt.”

1 Mosebok 2:9

Selv om ordlyden i vår norske Bibel er litt anderledes enn den hebraiske grunnteksten, så er dette bare fordi man har byttet om på rekkerølgen av de hebraiske ordene slik at setningene skal høres bedre ut. Det er også vanlig å legge til enkelte ord for å få en bedre flyt i teksten. I den engelske King James versjonen er de ordene som er lagt til i kursiv slik at de skal være lette å se. Dette har nan ikke gjort på norsk.

Vi har allerede sett at Gud plantet en hage i Eden (Vers 8). I dette verset får vi fortalt at “Herren lot alle slags trær vokse opp av jorden”. På hebraisk står det noe slik som “ut av jorden formet Gud Herren å vokse hvert tre”. “Ut av” betyr at noe er en del av noe. Trærne var en del av jorden hvor røttene var, slik at trærne vokste ut av jorden. Røtter er viktige både for trær og mennesker. Et tre kan ikke leve uten at røttene er godt festet og finner næring. Vi kristne kan ikke fungere uten at vi har røtter som er festet til Herren, og Han gir oss den åndelige maten vi trenger for å leve.

Trærne vokste opp “av jorden“, eller av “adamah“. Adams navn var en translitterering av ordet for “jord” ettersom han var kommet fra jorden — eller støvet . Ordet her kan bety både land, jord og grunn, men siden det på denne tiden ikke var noen nasjoner på jorden, så er nok dette bare en benevning for jordsmonnet hvor alle levende trær vokste ut fra. Disse trærne “vokste” ut av jorden. Ordet som betyr “å vokse” her kan også oversettes som “å blomstre”. Det er ingen tvil om at dette var vakre trær. Alt som Gud skaper er vakkert. Når Herren skaper noe i oss, så er det også vakkert.

I den norske Bibelen står det at Gud lot “alle slags trær” vokse opp. Ordet “ets” betyr et sterkt og solid tre. H.C- Leupold sier at den habraiske grunnteksten her bruker “kol ‘ets“, noe som kan brukes om trær som en helhet, mye sterkere enn bare ett sterkt tre. Det kan brukes om “alle typer trær”, og når Gud skaper Sitt mesterverk, så skaper Han stor variasjon. tenk hvor stor variasjon Gud har skapt når Han lagde menneskene. Herren er et mangfoldets Gud.

Disse trærne var “prektige å se på og gode å ete av”. Trær er vakre å se på, særlig når de er i full blomst og har frukt på trærne. Trærne Gud plantet i dens hage var både vakre og delikate, og frukten på dem var både velsmakende og næringsrike. Hvor avhengige Adam og Eva var av disse fruktene for å overleve er ikke helt klart, men ettersom de første menneskene ikke var ment å dø, så er det absolutt mulig at denne frukten bare eksisterte for Adam og Evas nytelse. Dette er imidlertid ikke slått fast bastant i Skriften, men er en teori som kan passe sammen med de andre elementene vi ser i 1 Mosebok.

Midt i hagen stod også “livets tre“. Det er på det rene at denne frukten ville ha vært i stand til å få til og med vanlige, kjødelige, døende mennesker til å leve evig (3:22), særlig dersom den ble spist jevnlig. Det er en kuriositet at Adam og Eva ble ikke forbudt å sete av dette treet mens de var i Edens hage.Vi vet ikke akkurat hvordan denne frukten var istand til å gi mennesker evig liv, men vi vet at dette treet vil finnes på ny i Nye Jerusalem (Johannes åpenbaring 22:2). Forskerne har ingen forklaring på hvilke kjemikalier som eventuelt kan stoppe aldringsprosessen, men siden det er Gud som skaper alt liv, så er Han absolutt i stand til å påvirke livene våre enten direkte eller indirekte — alt etter hva Han selv ønsker. Det er intet i Bibelen som tilsier at dette bare er et symbol. Om det hadde vært det, ville det neppe ha vært noen grunn til å jage Adam og Eva ut av Edens hage. Vi, som har en bokstavelig metode når det gjelder å fortolke Bibelen. må anta at dette var et virkelig tre, og at vi vil se det igjen etter Jesu andre komme.

Noen har fortolket “livets tre” til å bety et tre som har medisinske egenskaper som har som formål å forhindre at kroppen skulle dø og bli til støv igjen. “Livet” det her var snakk om kan her neppe ha vært evig liv, slik som en får inntrykk av i 1 Mosebok 3:22 og Johannes åpenbaring 22:2. Jorden har flere vekster, både planter, busker og trær som produserer urter og frukt som har en helbredende effekt, men at det bare var snakk om et tre med medisin vil være å forringe Guds Ord og betydningen av treets tilstedeværelse både i Edens hage og i Nye Jerusalem.

Mye av det samme som er sagt om “livets tre” kan sies når det gjelder “treet til kunnskap om godt og ondt”. Ifølge verset ovenfor var dette treet også plantet i Edens hage. Vi vet fra 1 Mosebok 3:6 at frukten på dette treet så fristende ut nok til at Eva ønsket å spise av det. Det vites ikke om frukten på dette treet hadde en slags gift eller kjemikalie som ville forandre hjernen på en skadelig måte. Noen hevder at dette treet har en allegorisk betydning, noe som er en unnskyldning til å få Skriften til å bety hva som helst som en ønsker at den skal si. Vi vil senere se på effekten av at Adam og Eva spiste av dette treet. Vi vet at Satan, “den gamle slangen” (Johannes åpenbaring 20:2), fortalte flere løgner om resultatet av å spise denne frukten. Og — bare for å ha nevnt det — det står ikke noe sted i Bibelen at dette var et eple! Vi vet ikke hvordan denne frukten så ut, og vi vil heller aldri få se den.


Vers 10

“En elv rant ut fra Eden for å vanne hagen, og siden delte den seg i fire hovedstrømmer.”

1 Mosebok 2:10

For å vanne Eden hadde Herren laget en elv der. Selv om det hebraiske “nahar” kan bety alt fra en bekk til en stor elv eller en flod, så er det helt på det rene at dette må ha vært en elv av betydelig størrelse dersom den skulle bli til fire andre elver. Det var altså ikke bare damp eller tåke som vannet jorden på denne tiden, men Gud brukte også elver for irrigasjon.

Siden elven er det viktigste i dette verset, så er den nevnt først. Grammatikken forteller oss at elven rant kontinuerlig og har derfor den betydning at den simpelt henn “rant ut” tidligere, men fortsatte å gjøre dette. Noen mener at dette betyr at denne elven fortsatt eksisterer i dag, men dette gjalt på den tiden Adam og Eva var i hagen. Vi finner ingen elv i dag som passer med denne beskrivelsen i 1 Mosebok 2.

Dette med at elven rant ut “fra Eden” betyr at denne elven oppstod i dette området. Det var en kilde hvor elven startet, og denne kilden var i Eden. Når det på norsk står “siden” står det mer korrekt i den engelske Bibelen “leaving there” – altså når den forlot Eden, så ble den til “fire hovedstrømmer” – bokstavelig talt “fire hoder”. Dette indikerte at disse fire elvene, som senere blir nevnt ved navn, alle hadde sitt utspring i den første elven. De som har forsøkt å finne Edens hage og dens elver i dag, peker til fire elver som kommer fra samme fjellkjede; en fjellkjede som strekker seg fra Armenia og ned til Midtøsten. Men disse fire elvene har ikke sitt utspring fra samme elv, så det passer ikke med hva dette verset sier.

Det er viktig å henvise tilbake til Vers 5 hvor det står at det ikke hadde regnet på jorden opp til dette tidspunktet. Det var alstå ikke regn som var kilden til denne elven som senere ble til fire elver. Dette må ha krevd masser av vann. Dersom Tigris og Eufrates per i dag skulle likne elvene med samme navn i Eden, så må det ha vært en stor vannkilde. Mest trolig kom dette vannet opp fra bakken i form av en underjordisk vannkilde som kan ha liknet en stor fontene. Gud, som skapte hele universet, ville ikke ha noen som helst problemer med å forsørge en stor vannkilde til disse elvene. Dette må ha vært en vannkilde som forsynte elvene kontinuerlig med vann.


Vers 11

“Navnet på den første er Pison. Det er den som renner omkring hele landet Havila, der det er gull.”

1 Mosebok 2:11

Kjennemerket til den første av disse fire elvene bar navnet “Pison” – eller “Piyshown” translitterert. Vi får vite at denne elven “omringer” en del av landet som blir kalt “Havila” – “Chaiylah” translitterert. Selve ordet “Havila” betyr, i følge enkelte kommentatorer, “sand-land”. Dette landet har tydeligvis en type metall som har en gulaktig farge – mest trolig ekte gull, men i alle fall noe som var gullfarget. Det hevdes – av eksperter på emnet – at gull ofte finnes i områder hvor det finnes mye sand.

Noen hveder at “Pison” er identisk med “Phasis -” eller “Rioni-elva” som er den største elven i vestre delen av Georgia. Den har sin opprinnelse i Kaukasus og renner renner vestover mot Svartehavet. Grekerne klate elva “Phasis”, mens ordet “Rioni” først ble  brukt av Hesiod i år 1340. Hesiod var den greske forfatteren som også brakte oss sagnet om Pandoras boks. Elva er 327 km lang, og kan ikke sammenliknes f.eks. Eufrat elva som er 2.800 km lang eller Tigris som er 1.850 km lang. Detr er imidlertid ingen gramatiske eller logiske grunner til at “Pison” skulle være identisk med “Rioni”. Dette er en teori som er ytterst hypotetisk og helt umulig å bevis. Det er mye mer trolig at elva “Pison” eksisterte før vannflommen som fant sted i Noahs dager. Dette var en verdenskatastrofe som forandret jordens utseende katastrofalt, og denne vannflommen medførte at geografiske kjennemerker fra før flommen fant sted ville være totalt forsvunnet, begravet eller utvisket da folmmen var ferdig. For mer om syndefloden, les kommentarer som kommer under 1 Mosebok 6-9.

Det samme som er sagt om elva “Pison” overfor kan også sies om landet “Havila“. Disse landene vi leser om før syndefloden eksiaterer ikke i dag, og kan ikke finnes arkeologisk. En kan imidlertid vise til at jorden tidligere var for det meste dekket med grønn vegetasjon. Det er derfor vi finner mammuter med gress i magen fanget i isen oppe nær Nordpolen. En mammut var “hurtigfrosset” med gress fremdeles i munnen. Dette betyr at temperaturen ved Nordpolen forandret seg hurtig – katastrofalt hurtig. Kreasjonistiske vitenskapsmenn mener at den kataklysmiske vannflommen dramatisk og hurtig forandret jordens temperatur slik at polene frøs hurtig til – under vannflommen i Noahs dager. Som sagt, mer om dette senere.

Dersom det er riktig at “Havila” betyr “sand-land”, så er det mulig at ikke hele jorden var grønn. Elva “Pison” kan da ikke ha vært i selve Edens hage som var grønn og frodig. “Chaiylah” er imidlertid et ord som bygger på et annet ord som betyr “sirkulær”. Det passer med at elven “omringet” landskapet der den rant. Ettersom vi ikke vet hvor dette var, kan vi ikke uttale oss bombastisk om dette stedet eller denne elva i dag.


Vers 12

“Gullet i dette landet er godt. Der er bdellium og onyks-sten.”

1 Mosebok 2:12

Dette verset åpner opp med det habraiske ordet “zahab” som også var i Vers 11. Det blir vanligvis oversatt som “gull” men betyr bokstavelig “noe som skinner”. Det brukes altså om gullets gule farge, og kan også brukes om noe som skinner som om det er gull. Vi går ut ifra her at det snakker om virkelig gull, ettersom det ikke hadde vært nødvendig for Moses å skrive at det var noen form for falsk gull i dette området. Moses brukte mye gull i hans tid, særlig til byggingen av tabernaklet, og han ville nok selv ikke ha godtatt noe som ikke var ekte gull. Det blir da også understreket at “gullet i dette landet” var “godt” slik at det må ha gitt glede til dem som bodde i dette området. Befolkningseksplosjonen som skjedde før den store vannflommen indikerer at dette området sikkert har vært bebodd, selv om det skulle ha vært et område med mye sand (se Vers 11).

Videre leser vi at der fantes “badolach” eller “bedolach” i Havila. Ordet bygger på “badal” som betyr “i biter”. Vanligste oversettelse er “bdellium” eller “amber”. Bdellium er et semi-transparent balsam-gummi harpiks ekstrahert Commiphora wightii fra India (også kalt falsk myrra), og fra Commiphora africana trær som vokser i Etiopia, Eritrea  og sub- Sahara Afrika. Ifølge Plinius kom den beste kvaliteten fra Bactria (i dag Afghanistan). Andre navngitte kilder for harpiksen er India, Arabia, Media og Babylon. Amber er fossilert treharpiks som har blitt verdsatt for sin farge og naturlige skjønnhet siden neolittisk tid.  Mye verdsatt fra antikken til i dag som edelsten, rav er laget til en rekke dekorative gjenstander.  Amber brukes i smykker . Det har også blitt brukt som et helbredende middel i folkemedisin. Det er fra disse forklaringene lite trolig at det her er snakk om amber, men bdellium – slik som den norske Bibelen sier. De første menneskene på jorden var ikke uintelligente neandertalere, men smarte mennesker som blandt annet kunne bygge byer (1 Mosebok 4:17) og dette verset indikerer at de kunne utvikle gull og bdellium. Hvorfor nevne disse vakre tingene som gull, bdellium og onyks dersom de ikke visste hva de skulle gjøre med dem? Selv om det er en myte at menneskene bare bruker 10% av hjernen, så er det helt på det rene at vi ikke utnytter den nok. Tenk om Adam og de første menneskene – like etter skapelsen – var i stand til å bruke mer av hjernen enn det vi gjør? Det er absolutt en brukbar teori. Kroppen vår blir dårligere når vi blir gamle, vi er ikke like fruktbare som vi var før – ting går i oppløsning og blir til kaos. Dette er bare registrering av naturens lover – spesielt de termodynamiske lovene.

Til slutt nevner Moses “shoham” steinen i Havila. Dette ordet stammer trolig fra et verb som betyr “å forvelle” eller “å blanche”. Det er når man gjør noe lysere i fargen. Ordet brukes om edelstener, trolig beryl eller onyks. “Onyks” (fra gresk  ὄνυξ, onyx, opprinnelig betydning «klo, fingernegl») er en type halvedelsten.  Den er en variant av mineralet kalsedon og kjennetegnes ved at den består av lag som er varierende farget, alt fra elfenbenshvit til brunt. Ofte ser vi for oss en lysegrønn stein når vi tenker onyks, men de har altså mange forskjellige farger. “Shaoam” handler sikkert mer om selve bearbeidingen av steinene enn hvordan de faktisk så ut.

Det kan nevnes som en kuriosietet at Moses sammenliknet mannaen i ødemarken med bdellium (4 Mosebok 11:7). Han var altså personlig kjent med dette materialet – sikkert både fra sin tid i palasset, og når de samlet inn edelstener og verdisaker til tabernaklet. Det er interessant å merke seg dette lille verset. Det antyder at de som levde før syndefloden ikke bare visste hvordan å lage smykker og elde metaller, men de likte sikkert å pynte seg med dem også. Dersom de ikke gjorde det, ville det ikke være noen grunn til å ta med dette verset i Bibelen. Menneskene har alltid vært forfengelige, både i dagens samfunn og før vannflommen kom over jorden.


Vers 13

Navnet på den andre elven er Gihon. Det er den som renner omkring hele landet Kus.”

1 Mosebok 2:13

Når vi går løs på Vers 13 blir vi tilskuere til stor forvirring blandt dem som kommenterer Bibelen. Vi finner at den andre av de tidligere nevnte fire elver heter “Gihon” – eller “Giychon“. Denne elven “omringer” ett land som kalles “Kus” på norsk – eller “Kush” på originalspråket hebraisk. I den engelske KJV Bibelen blir landet kalt “Etiopia”. Noen kommentatorer gjør dette enda mer forvirrende ved å si at dette ikke er “Etiopia” i Afrika, men i Asia, og at “Kush” var sønnen til Ham og far til Nimrod. Disse kommentatorene går imidlertid forbi i stillhet det faktum at Kus dro til Etiopia etter syndefloden fant sted, og at dette ikke nødvendigvis var identisk med landet som eksisterte før den store vannflommen. Dersom ett land het “Kus” før vannflommen, så kan landet Kus dro til ha liknet dette landet. Det er også mulig at selv om elven forsvant under Noahs flom, så er landområdet på samme sted, bare at det først fikk navn og ble befolket etter flommen.

Når det gjelder elva “Gihon” så har man to teorier om hvilken elv det kan være i dag. Noen tror at det er tale om “Araxes” (“Araks” i dagens språk) – den er stor elv i Transkaukasie og Det armeniske høylkand. Den er 1072 km lang og har et nedslagsfelt på 102 000 km².  Så utgjør den grensen mellom den aserbajdsjanske enklaven Nakhitsjevan og Iran og deretter mellom Armenia og Iran. Deretter snur Araks mot nordøst og danner grensen mellom Iran og Aserbajsdjan Ved Imisli renner den inn i Aserbajdsjan og munner til slutt ut i Kura – en annen elv i Kaukasus. Andre – deriblandt historikeren Josefus – har forsøkt å identifisere “Gihon” som elva Nilen. Nilen er ei elv i Afrika, og anses i alminnelighet som verdens lengste elv,  selv om noen hevder at Amazonas er lengre. Fra Voctoriasjøens utløp er Nilen 5 760 km. Nilens fulle lengde har vært oppgitt til mellom 6 300 og 7 200 km, avhengig av hvilket oppslagsverk som konsulteres. En ekspedisjon i 2006 målte Nilens lengde til 6 719 km, basert på det de mente var den lengste tilløpselva, Kagera, som har utspring i fjellene i Rwanda. Nilen er meget kjent fra Bibelen, særlig gjelder dette da jødene var slaver i Egyptens land, hvor elva løper ut i Middelhavet. Det er imdlertid ingen beviser på at noen av disse to elvene er identisk med “Gihon” i 1 Mosebok 2:13. Akkurat som den tidligere nevnte elva i Vers 11 – “Pioson” – har hverken Nilen eller Araks ett felles opphav sammen med Pison, Eufrat og Tigris fra en elv som renner gjennom Edens hage. Les også tidligere kommentarer og senere kommentarer om syndeflodens ødeleggende effekt på verden før flommen – noe som ville gjøre jordens overflate totalt forandret og uigjenkjennelig. Kreasjonistiske vitenskapsmenn anntar at man brukte om igjen noen av navnene før vannflommen enten fordi man likte navnene, eller fordi dagens Eufrat og Tigris liknet på elvene som eksisterte før den verdensomfattende vannflommen i Noahs dager.

Et ord som blir brukt på ny i dette verset – og som også blir brukt i Vers 11 – er ordet “cabab” på hebraisk. Det er dette ordet som betyr “å sirkle rundt”, “omringe” eller – som i den norske Bibelen her – “renne omkring”. Det er noe som går rundt i en sirkel. Dette nevbes spesielt med disse to elvene i Vers 11 og Vers 13. Det kan synes som om disse elvene går i store buer, og at Herren har dannet disse med det spesielle formål å vanne landområdene som de rant igjennom. Denne verden ble altså ødelagt, både ifølge kreasjonistiske vitenskapsmenn og Bibelen. 2 Peter 3:6 sier: “Ved dette gikk den daværende verden under, da den ble oversvømmet av vann.” Edens hage forsvant i flommen, og vi må anta at det samme gjaldt disse elvene vi leser om i 1 Mosebok 2.


Vers 14

“Navnet på den tredje elven er Hiddekel. Det er den som renner øst for Assur. Den fjerde elven er Frat.”

1 Mosebok 2:14

I dette verset blir vi fortalt navnene til de to siste elvene som er sagt å ha sitt utløp fra elven som renner gjennom Edens hage. Den tredje elven er “Hiddekel” – translitterert som “Chiddekel” – og den fjerde er “Frat” – eller “Parat” på hebraisk. I den antediluviske (før-flom) verden er det ikke nevnt at disse elvene på noe sted kom sammen, bare at de hadde samme startpunkt i Eden. Dette stemmer ikke med den geografien vi ser i verden i dag.

Hiddekel” er nevnt to ganger i Bibelen; først i verset ovenfor, så i Daniel 10:4. Den er sagt å være identisk med “Tigris” som også går til “Assur” – eller “Assyria”. På grunn av Daniels nedskrivninger kan vi si med ganske stor sikkerhet at det er snakk om den samme elva. Tigris er den østenforgående elva i Mesopotamis (betyr: “landet mellom elvene”). Den har sin opprinnelse i Det armeniske høylandet hvor den renner sørover gjennom den syriske og arabiske ørkenen, og tømmer seg i Den persiske gulf. Den måler 1.850 km, og i vår tid møter den Eufrat elva i Sør Irak, nær Al-Qurna, hvor de to elvene lager en stor flod. Dette finner vi ikke når det gjelder Tigris før vannflommen.

Frat” er en kortere versjon av “Eufrat” – eller “Euphrates” på engelsk. Eufrat er den lengste og viktigste elva i det vestlige Asia. Navnet på elven er tilpasset fra gammel-persisk (Afratu), men har mange forskjellige versjoner på forskjellige språk. Elva starter i Tyrkia, og renner nedover til den møter Tigris lengre nede. Elva er 2.800 km lang, og har også vært historisk viktig for “landet mellom elvene” – Mesopotamia. Det at elvene møtes før de renner ut i havet er ikke nevnt i 1 Mosebok, trolig fordi dette ikke var samme elvene vi leser om her. I 1 Mosebok 2 hadde elvene samme utspring, og det ser vi heller ikke i dag. Dersom elvene før den store vannflommen virkelig hadde disse navnene, så kan de ganske enkelt ha blitt brukt på ny dersom de likte navnene eller så noen elver som minnet dem om de originale elvene. For mer informasjon om hvordan jorden totalt forandret utseende etter vannflommen, se kommentarene til syndefloden i Noahs dager.

Skapelseshistorien ble skrevet som fortid – det hadde allerede skjedd. Når vi leser om alle de fire elvene her i 1 Mosebok 2, så er det i presens – nåtid. Dette er en av tingene som har fått Dr. Henry M. Morris i sin bok om 1 Mosebok til å hevde at Adam kanskje skrev ned dette før syndefloden fant sted. Det er ingen ting som tilsier at menneskene før vannflommen var uintelligente. Se kommentarene under Vers 4a for ytterligere informasjon om dette. Moses kan ha hatt korte manuskripter som han brukte til å hjelpe seg da han skrev ned Mosebøkene. Vi vil senere se at “toledoth” dukker opp igjen, og teorien om at antediluviske (før-flom) mennesker kunne skrive, er en interessant ide som vi ikke kan simpelt henn avføye. Vi kan imidlertid ikke bevise den heller – den består som det den er; en teori.


Vers 15

“Og Herren Gud tok mennesket og satte ham i Edens hage til å dyrke og vokte den.”

1 Mosebok 2:15

Dette verset starter med “Jehova Elohim” som de to først ordene på originalspråket. “Jehova” eller “Jahve” er den selveksisterende og evige Gud, og er det nasjonale navnet til Herren på hebraisk. Som tidligere nevnt, er de lærde ikke enige om hvordan dette navnet skal uttales. Det bygger på hva vi kaller “tetragrammaton” – det vil si bokstavene “JHWH”. Det finnes, som tidligere nevnt, ingen vokaler i det gamle hebraiske språket som Gamle Testamentet er skrevet på. Dette gjør at noen sier “Jehova” og andre sier “Jahve”. Noe som ytterligere har gjort denne diskusjonen vanskelig, er at jødene selv – etter det andre eller tredje århundre før Kristus, eller fra så tidlig som 2500 f.Kr.) – har betraktet det som en synd å uttale Guds nasjonale og hellige navn, og de erstattet det med “Adonai” (som betyr “min Gud”). Jødenes – og senere katolikkene – nektet å bruke tetragrammaton, og de navnene som var sett i forbindelse med disse, og oversatte eksempelvis disse fire bokstavene med “Jeg er” (2 Mosebok 3:14), et forsøk på å forklare at den allmektige Gud har alltid vært og vil alltid være – Han er uendelig og evig, både fra før tidenes opphav og til evig tid.

“Elohim” er, som tidligere nevnt, ett ord som beskriver en treenig Gud. Det kan oversettes som “den levende Gud”, og er vanlig gjennom hele Gamle Testamentet. Ordet “El” betyr “Gud” og blir brukt om både Bibelens Gud og alle de andre gudene i de andre verdensreligionene. Det er således ett generelt ord som snakker om alle typer guder. Det hebraiske ordet blir “eloah” i flertall, men i Bibelen brukes “-im” endelsen spesielt obverfor den treenige Gud i Bibelen, ettersom hebraiske ord som ender på “-im” betyr minst tre. Vi var også inne på dette under 1 Mosebok 1:1.

Yanach” betyr “å sette inn” eller “kaste ned” – på en eller annen måte tillate en person å være på akkurat det stedet. Det er nesten som om en blir “plantet” der. Vel, Herren Gud “plantet” Adam (“mennesket” her er jo da også ordet “adam“) i Edens hage. Ikke glem at dette var en hage Gud hadde plantet spesielt for menneskene – Adam og Eva. Den må ha vært full av gode frukter som de kunne spise av. Den var uten tvil perfekt for dem å bo i – her ville alle deres behov kunne bli dekket.

Men Gud skapte ikke menneskene for å bare drive dank. Adam ble satt i Edens hage for å “dyrke og vokte den“. Det første ordet som betyr “å arbeide” eller “å tjene” kan også brukes som “å dyrke” eller “plante”, noe som er helt på sin plass siden dette beskriver Adams oppgaver i en hage. Ordet for å “vokte” betyr bokstavelig talt “å bygge en hekk rundt”. Det gir assoaiasjoner med Tornerose som – da hun sov – ble beskyttet av en tornehekk som gikk rundt området. Selv om historien om Tornerose bare er et eventyr, så gir det et ganske passende bilde av hva dette ordet betyr. Det har aldri vært Guds intensjon at menneskene bare skulle late seg. Denne første arbeidsoppgaven er imidlertid helt forskjellig fra hva Herren forventet da Han straffet Adam i 1 Mosebok 3:17 etter hva vi kaller Syndefallet. Mer om dette senere. Arbeidet i dette verset var lett og ble ikke oppfattet som noen byrde. Det indikerer også at menneskene skal jobbe lett på den nye jorden som Gud vil lage etter tusenårsriket og den store trengselen som vi leser om i Johannes åpenbaring.

1 Mosebok 1:28 sa Gud til menneskene at de skulle fylle jorden og legge den under seg. Gud sa “Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden, legg den under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler og over alt levende som rører seg på jorden.” Dette var intet lite ansvar. Vi kommer i hu dette verset når vi leser at Adam har til oppgave å “vokte” hagen. Vi vil igjen bli minnet om dette når Herren etter vannflommen sier “De er gitt i deres hånd” (1 Mosebok 9:2) når menneskenes bestemmelse over jorden blir gjentatt til Noah og hans etterkommere. Adam hadde blitt skapt i Guds bilde og ble gitt oppgaven å herske over og beskytte alt som levde på jorden. Adam skulle utføre denne oppgaven fra sitt hovedkvarter i Edens hage i perfekte omstendigheter. Vi snakker ofte om Paradis på kord – Adam bodde der! Men “hver den som har fått mye betrodd, av ham skal dess mer fordres” (Lukas 12:48). Dette var intet problem så lenge Adam var perfekt både fysisk, mentalt og åndelig. 1 Mosebok 3 vil forandre denne perfekte skapningen drastisk!


Vers 16

“Og Gud Herren bød mennesket: Av hvert tre i hagen kan du fritt ete,”

1 Mosebok 2:16

Nok en gang finner vi ordlyden “Gud Herren“, som er “Jehova Elohim“. Disse navnene er diskutert flere ganger, senest i Vers 15. Vi finner i dette verset at Gud “bød mennesket“. Mennesket det er snakk om her, er Adam – etterson Eva først blir laget av Gud i Vers 21 og Vers 22 av samme kapittel som vi er i nå. Det hebraiske ordet “tsavah” betyr “å konstituere”eller “å pålegge seg”. Det betyr at Herren her kommer med et pålegg, eller et “bud” til Adam. Han hadde ikke mange å forholde seg til – faktisk er forbudet i Vers 17 det eneste forbudet vi finner i Edens hage. Men Gud starter med å si at Adam kan fritt ete av alle trærne i hagen. Setningen er, som vi vel vet, ikke ferdig i dette verset, men det har likevel en viktig begynnelse. Bare tenk på hva det innebar! Tenk hvor mange frukttrær Gud må ha skapt for at Adam – og senere Eva – skulle ha det beste av alt! Det er helt sikkert at de ikke manglet noe som helst. Slik er det når Gud tar vare på oss – vi mangler ikke noenting essensielt!

En ville tro at både Adam og Eva ville vært fornøyd med alle trærne Gud hadde skapt for dem, som de kunne spise av. Originalversjonen her kan tolkes slik at de kunne ikke bare “spise fritt” som på grunn av valg av type frukt, men spise opp all frukten. Ordet for “fritt” kan også oversettes som “å brenne opp” – det vil si å konsumere absolutt alt – i Adam og Evas tilfelle; spise opp all frukten. Selvsagt er det ingen grunntil å anta at Adam og Eva skulle spise rubbelk og bit av frukten som var i hagen, men de hadde lov til å gjøre det dersom de ønsket det eller var i stand til det. Trolig var det alt for mye frukt i haven til at de kunne gjøre dette, men de hadde lov av Herren til å forsøke.

Et tre som ikke nevnes i Vers 16 eller Vers 17 er “livets tre“. I Johannes åpenbaring 22:2 finner vi igjen “livets tre“. Det står at “livets tre, som bærer frukt tolv ganger og gir sin frukt i hver måned. Og bladene på treet tjener til helse for folkeslagene.” Selv om dette ikke er en studie av Johannes åpenbaring, så er vi opptatt av selve treet som var i Edens hage. Vi legger merke til at Adam og Eva aldri blir gitt noe forbud mot å spise av “livets tre”, så de må ha hatt lov til å spise av det. Vi vet ikke om de noensinne spiste av dette treet – men 1 Mosebok 3:22 synes å antyde at de ikke hadde spist av det. Det må ha vært et fantastisk tre, og vi må anta at det har hatt tolv typer frukt på greinene sine – slik som i Johannes åpenbaring. Noen tror at at dette treet bare bar frukt tolv ganger i året, mens andre – etter nøysomme studier av originalteksten på gresk – mener at det produserte tolv typer frukt på samme tid. Tenk deg ett tre som har tolv forskjellige frukter på det! Det må ha vært litt av et syn! Og Gud forbød dem ikke å spise av dette treet i Vers 17!


Vers 17

“men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av, for den dag du eter av det, skal du visselig dø.”

1 Mosebok 2:17

Her finner vi resten av setningen som startet i Vers 16. Vi har allerede rørt litt ved det i det foregående verset da vi så på alt som Adam – og Eva – kunne spise. Det overforstående verset er utrolig viktig å forstå, ettersom det vil kaste et forklaringens lys på det som skjedde i 1 Mosebok 3 – etter syndefallet.

Hva var “treet til kunnskap om godt og ondt“? Det er imidlertid viktig for meg å slå fast – som nevnt under innledningen til dette studiet – hvordan å fortolke Bibelen. Jeg tror at den eneste måten å forstå de hellige Skriftene, er å ta dem for hva de sier – studere ord for ord, og finne betydningen av den grammatiske og logiske forklaringen i lys av dette. 1 Mosebok 1-11 er inge allegori – vi kan ikke bare komme med alle mulige slags forklaringer på hva vi tror de skrevne ordene kan implisere, men ta Bibelens sannhet ord for ord. “Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet” (2 Timoteus 3:16), og dette gjelder også 1 Mosebok 1-11. En kan diskutere i all evighet om frukten inneholdt kunnskapen om godt og ondt, eller om det onde rett og slett var selve lysten etter frukten. Synd er, per definisjon, å bryte Guds bud. Noen hevder at så snart Eva lystet etter frukten på dette treet, så hadde hun syndet. Vi kan i alle fall si med sikkerhet at frukten i seg selv ikke kan ha vært ond, ettersom alt Gud hadde skapt var “overmåte godt“, eller “veldig godt” (1 Mosebok 1:31). Det kan imidlertid hevdes at øynene deres ble åpnet så snart de hadde spist frukten (1 Mosebok 3:7), så enten har frukten forårsaket dette, eller Gud har stått bak dette på en eller annen måte.

Det kan virke rart at Adam og Eva hadde lov til så mye, men bare hadde en liten restriksjon. Likevel var det akkurat denne restriksjonen som ville teste menneskenes lydighet. Menneskene ble skapt med fri vilje, og her åpnet Gud muligheten til at Adam og Eva enten kunne velge å adlyde Ham, eller gå imot Hans vilje. Herren hadde gitt dem et vakkert hjem i Edens hage med massevis av god mat – alt som de kunne trenge. Men Gud har alltid ønsket at vi mennesker av fri vilje skal velge å følge Ham. Han skapte ikke roboter, men mennesker med fri vilje. Herren var det nærmeste Adam og Eva hadde til en far, og de måtte velge om de skulle være lydige til Ham.

Ettersom å spise av frukten på dette treet hadde blitt spesifikt forbudt av Gud, vil dette trolig bety at å bryte dette forbudet ville resultere i synd og trolig medføre at Gud selv ville gi menneskene en reell kunnskap om det onde. Tross alt kan “synd” bli definert som avvisning av Guds vilje. Ulydighet til Guds Ord er sådann deltakelse i syndig aktivitet, og eksperimentering med det onde. Adam kjente allerede til det gode. Det ble representert gjennom Gud mens de vandret gjennom Edens hage sammen. Alt Adam kjente til før syndefallet hadde vært godhet. Adam burde nok ha adlydt Herrens Ord ganske enkelt på grunn av kjærlighet og lydighet, men slik skulle det ikke gå.

Så kommer vi til versets avslutning: “den dag du eter av det, skal du visselig dø“. Vi skal komme tilbake til dette når vi ser på selve syndefallet, men det er nødvendig å nevne hva som menes her. Ordene i Bibelen er klar: Adam blir advart om at han skal dø dersom han eter av frukten på treet til kunnskap om godt og ondt. Ordet “dø” kan ha både en bokstavelig og en billedlig betydning. Jeg vil hevde at det betyr begge deler! Vi vet at Adam ikke falt død om da han spiste av frukten, så hva mente egentlig Gud da Han sa at Adam skullec dø? For det første døde Adam åndelig på denne dagen. Som tidligere nevnt, betsår et menneske av tre deler: kropp, sjel og ånd. Da Adam ble skapt, var alle disse tre delene i perfekt tilstand. Så syndet Adam! Da døde Adam åndelig! Forbindelsen mellom Adam og Gud ble brutt, og han måtte bort fra Guds nærvær. Adam ble til et menneske som trengte frelse før han kunne komme til Gud, slik som oss, etter at han syndet. Alle mennesker blir født med en defekt åndelig del. Når vi tar imot Jesus som frelser, blir vi født på ny, og den åndelige delen av oss blir “aktivert”. Vi kan på ny ha samfunn med Herren, men uten å bli født på ny, kan vi ikke oppleve dette. Da Adam syndet, døde han åndelig – umiddelbart!

Den andre måten Adam døde på, var fysisk. Nei, han falt ikke død om, men han begynte å dø – litt etter litt. Adam ble skapt perfekt – og Guds advarsel om at dam skulle dø, må bety at det i utgangspunktet ikke var meningen at han skulle dø. Guds skapelse – mennesket – var ikke ment å dø. På samme måte tror vi at alle vi som tror på Jesus aldri skal dø. Jo, noen av oss vil nok dø før vi ser Kristus komme tilbake undser Hans andre komme, men når vi kommer til endetiden, lover Gud oss at vi skal leve evig sammen med Ham – akkurat slik som dam kunne gjort dersom han ikke hadde syndet. Adam levde et langt liv – 930 år om vi skal tro Bibelen. Dette synes utrolig lenge, men sammenliknet med evigheten er det meget kort. Bibelen forteller oss at folk levde kortere og kortere liv – både Abraham og Moses ble 120 år gamle. For mer om de lange livene vi leser om i Bibelen, så vil jeg henvise til senere kommentarer når vi kommer til folk som Metusalah (1 Mosebok 5:27).


Vers 18

“Så sa Gud Herren: Det er ikke godt for mennesket å være alene. Jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like.”

1 Mosebok 2:18

Som ofte ellers i Gamle Testamentet ser vi Guds navn som “Jehova Elohim“. Dette verset starter også med disse titlene. Se tidligere kommentarer om disse navnene, senest under Vers 15 her i dette kapittelet. Her står det, translitterert fra hebraisk, at “Jehova Elohim sa...” Når Herren Gud snakker er det lurt for oss å lytte til hva Han sier. Herrens Ord er sannhet, og hva Han sier er alltid viktig. Vi kan alltid lære noe fra ordene som Gud sier til oss, og derfor er hele Bibelen viktig for oss.

Her sier Gud: “Det er ikke godt for mennesket å være alene.” Det er ikke bra at “adam” skal være eller forbli. Faktisk står ikke ordet “alene” i grunnteksten, men det er et ord som er lagt til for at ordlyden skal bli bedre og ha bedre flyt. Ordet “hayah” kommer fra et ord som betyr “å eksistere”, og det synes åpenbart at Adam ikke var skapt for å “eksistere” på egen hånd. Menneskene er sosiale vesener som trenger å være sammewn med andre mennesker. Vitenskapelige (og filosofiske) undersøkelser viser hvor skadelig det kan være når mennesker lever alene uten samhandling med andre. Adam var ikke helt alene i begynnelsen, ettersom han før syndefallet hadde et nært samfunn med Gud. Det er også et viktig element at Adam var avhengig av en kvinne for å kunne “være fruktbar og bli mange”, slik som Gud hadde sagt i 1 Mosebok 1:28. Vi ser i dette verset Guds plan for menneskene ta form. Vi kan videre trekke den konklusjon at det ikke ser ut som at sølibat er Guds plan eller vilje for menneskene. Kristne som trekker seg tilbake i et kloster for å meditere og skjerme seg fra verde, er ikke i stand til å oppfylle Guds vilje om å “fylle jorden” og spre evangeliet til jordens ende (jfr. Matteus 28:18-20).

Gud sier videre: “Jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like.” Herren ville “gjøre“. “lage” eller “utpeke” en som kan være en medhjelper for Adam. “Ezer” betyr simpelt henn en “hjelp” eller “støtte”. De fleste menn vil kunne nikke anerkjennende til disse ordene – kvinnen er til stor hjelp for mannen. Ofte er hun hans “bedre halvdel” – hans eksterne hard-disk som hjelper ham når hukommelsen hans feiler. Det sies i spøk at bak enhver suksessfull mann, står en utkjørt kvinne. Forholdet mellom mann og kvinne er utrolig viktig, og vi kan lære om det her i Bibelen. Gud hadde flere grunner til å skape kvinnen, og hun er utrolig viktig for menneskeheten. Dette kommer bedre frem i Vers 24 hvor ekteskapet blir inviet som en institusjon. Ekteskapet er den eneste måten som menneskene kan oppleve seksuelle relasjoner med andre mennesker. Når sex foregår utenfor et ekteskap, er det ifølge Gud en synd. Hebreerne 13:4 sier: “La ekteskapet holdes i ære av alle, og ektesengen være usmittet! For Gud skal dømme dem som driver hor og bryter ekteskapet.”

Det er viktig å legge merke til at Gud sier at kvinnen skal være mannens “like“. Dette kommer fra en videre utbrodering av ordene “ezer kegegdo” som andre kommentatorer har kommet med under oversettelsen av dette ordet. Kvinnen ble ikke skapt for å være underlagt mannen, ei heller å dominere over mannen. Både mann og kvinne er hverandres “like“, og de er to jevnbyrdige – like mye verd, og like viktige. De som sier at kristendommen undetrykker kvinner har ikke forstått Bibelens lære på dette punktet. Mannen har sine plikter overfor kvinnen i ekteskapet på samme måte som kvinnen har sine plikter ovefor mannen. Dersom mannen tråkker på kvinnen, så har han brutt Herrens bud som Paulus skrev i Efeserne 5:25: “elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den“. Ingen kan elske høyere enn dette! Mer om dette under Vers 21.

Selv om Guds skaperverk var “overmåte godt“, så var mannen ikke komplett. De som tror på utviklingslæren har ingen forklaring på hvordan mann og kvinne har blitt tilfeldig utviklet over millioner av år. Alle dyrene hadde blitt skapt som hun og han (1 Mosebok 6:19), men opp til dette punkt i historien var mannen alene. Mennesket var opp til dette punktet alene, og det måtte Gud ordne. Herren hadde personlig formet mannen kropp, og nå ville Han forme kvinnens kropp. Han ville gjøre dette på en så symbolsk måte at hverken mannen eller kvinnen ville noen sinne glemme det. Ikke glem at menneskene er kronen i juvelen på Guds skaperverk, og Han tok seg spesielt av denne delen av skaperverket. Både mann og kvinne kan skryte av at Herren Gud har formet dem – og Han gjør det Han gjør meget bra! Mann og kvinne er perfekte når de er sammen!


Vers 19

“Gud Herren hadde formet av jord alle markens dyr og alle himmelens fugler. Han førte dem til mennesket for å se hva han ville kalle dem. Det navnet mennesket gav hver levende skapning, det skulle den ha.”

1 Mosebok 2:19

Jehova Elohim” er ikke det første ordet i grunnteksten, men intet er viktigere enn “Gud Herren“. Du kan lese mer om disse navnene i tidligere kommentarer om dem, senest i Vers 15. Det er Gud som snakker, skaper, former og utfører all handlingen så langt i 1 Mosebok. Dette verset starter også med Herren og Hans store gjerninger. Han tok fra jorden når Han skapte dyrene. “Adamah” på hebraisk gir et bilde av et rødt jordsmonn, jød jord som vi kan se flere steder på jorden i dag. “Formingen” er “å klemme til form”, det vil si at Herren med sine egne hender formet dyrene lik en pottemaker former sine krukker. Forskjellen er at et dyr er mye vanskeligere å forme enn en krukke. Bare den allmektige Gud kan ta jorden og lage noe levende av den. Han skapte også fuglene på samme måte. Begynnelsen av dette verset gir oss innsyn og mer detralj om hvordan Gud utførte skapelsen. Husk at hva vi leser her ikke er den kronologiske rekkefølgen av hva som skjedde – den ser vi i 1 Mosebok 1. Menneskenes historie, som starter i 1 Mosebok 2:4b. og har en annen forståelse av verdenshistorien. Se Vers 4b-5 for mer informasjon om fortåelsen av ordet “toledoth” som er seesensielt i forhold til dette.

Vi ser videre at Gud førte alle dyrene til Adam for å se hva han ville kalle dem. Ordet for “kalle” er “qara” – et ord som betyr “å rope ut” til noen. Det er ganske åpenbart at dersom du roper ut til noen, så må du vite hva du skal rope. Noen går så langt at de oversetter “qara” som “å kalle ut til ved navn”. Selv om dette er en mye mer deskriptiv oversettelse enn en generell oversettelse, så er den ganske passende her. Gud ville se hva Adam ville rope ut dersom han måtte rope til dyrene. Dette passer med det hebraiske ordets betydning, og er den mest logiske forståelsen av dette ordets bruk.

Videre står det at Adam “ropte ut” til hver “levende skapning“. “Chay” kan brukes om all type liv, samme hva det er. “Nephesh” betyr “pustende skapning”, altså snakker vi her om alle typer liv som puster luft – de samme typer skapninger som Noah skulle ha med seg på arken flere år senere. Ordet som er oversatt “den” er også ordet for “ham”, “hun” eller “det”. Det var et substantiv i tredje person, og brukes om et generelt dyr i denne sammenhengen. Det siste ordet i verset, “shem“, er oversatt som “ha” i vår norske Bibel. Det brukes om en “betegnelse”, et “merke” eller “induviualitet”. Det var akkurat det som skjedde her: dyrene fikk sine personlige navn, kjennemerker eller betegnelser. Alle disse tre oversettelsene passer bra her!

Det at Gud brakte dyrene Han hadde skapt til Adam blir kalt “en pedagogisk enhet” av H. C. Leupold, og han sier videre ar dette var Guds måte å vekke opp mennesket til bevissthet om at dam ikke hadde en like, slik som alle dyrene hadde. En slik oppmerksomhet ville ha gjort Adam mye mer takknemlig over dannelsen av Eva. Han ser imidlertid en begrensning i at Moses her snakker om “markens dyr” og ikke hele “jordens dyr” slik som i 1 Mosebok 1:24. Noen kommentatorer har også understreket at når Gud brakte dyrene til Adam var dette en form for underkastelse – dyrene møtte Adam som skulle herske over dem, og Adam skulle også gi individuelle navn til alle dyrene, utvilsomt slik at de skulle vite hvem han ropte på når han ville se dem. Adam må ha vært ganske lik en storbonde som ga navn til alle dyrene sine, bare at Adam måtte sikkert gi navn til mange flere enn en hvilken som helst bonde.

Som vi har vært innom allerede ovenfor, så finnes det dem som kritiserer 1 Mosebok 2 og mener at dette er en ny og anderledes skapelseshistorie. Legg derfor merke til at det her sier at Herren “hadde formet“, altså var dette fortid og er ikke noe problem når det gjelder skapelseshistoriens kronologi. Dette gjaldt både dyrene på landjorda og fuglene i luften. Ettersom alle dyrene på det tørre land ble skapt samme dag som Adam, så er det både trolig og logisk at Gud skapte landdyrene før han skapte mennesket – ettersom mennesket var skapt i Guds bilde og var skapelsens høydepunkt – rosinen i pølsa, om du vil. Vers 19 er ikke noe problem for den kronologiske skapelseshistorien i 1 Mosebok 1.


Vers 20

“Så gav mennesket navn til alt feet, til himmelens fugler og de ville dyr. Men for seg selv fant mennesket ingen medhjelp som var hans like.”

1 Mosebok 2:20

Som vi ser, er dette verset meget likt det foregående verset. I Vers 19 stod det at Gud førte dyrene til Adam slik at han skulle gi dem nav, og i Vers 20 leser vi nå at Adam ga dem navnene. “Mennesket” er identisk med “Adam“. Som vi har sett tidligere, er det hebraiske ordet for “menneske” “adam“. Det står i verset ovenfor, som det gjorde i det foregående verset, at Adam “ropte ut” til dyrene, da med sine nye navn. Til forskjell fra det foregående verset, skriver her Moses ordet “bahemah” et ord som er oversatt “fe” eller “storfe”. Selve ordet betyr et “stort, stumt dyr”, oftest brukt om “husdyr” som menneskene hadde hjemme hos seg selv. Disse dyrene står i kontrast til “de ville dyr” – ordet vi så på under siste verset, som betyr “levende” eller “pustende skapning”, og kan således brukes om alle dyr under solen som puster luft. Men der er ett ord til som er lagt til disse “ville dyrene” – et ord vi ikke ser spesifikt i den norske oversettelsen. Ordet “sadeh” betyr “å spre ut”, “sletter”, “land” eller “jord”. Det er vel dette som i den norske oversettelsen er oversatt som “ville dyr“, men det er intet belegg for å kalle disse dyrene “ville”. Det fantes ingen død før syndefallet, løven kunne gresse sammen med lammet, og dette er slik det vil bli på ny i endetiden etter at trengselsperioden er ferdig, slik som beskrevet blandt andre steder i Esaias 65:25. En mer riktig oversettelse ville være lik den engelske King James som bruker beskrivelsen “slettedyr” eller “markens dyr” (“beast of the field”). Det er ganske enkelt en samlebetegnelse for de dyrene som levde fritt, og ikke var “husdyr”.

Det at Gud lot mennesket (Adam) gi navn til dyrene, viser at Herren hadde gitt ham en god og velfungerende hjerne. Mange har lurt på om de første menneskene var i stand til å bruke mer av hjernen enn det vi er i stand til å gjøre i dag. Vi vet at menneskenes evne til å formere seg blir dårligere og dårligere, det blir flere og flere medfødte sykdommer ettersom tiden går. Alt går fra orden til kaos, slik som de termonynamiske lovene sier om energien i universet. Adam og Evas etterkommere kunne fritt gifte seg med hverandre, men på Moses tid kom det lover om at en ikke lengre kunne gifte seg med nære slektninger – også kalt “innavl” – fordi det på denne tiden var skadelig å gjøre dette. På Adam og Evas tid hadde de intet valg når det gjaldt “innavl” – og det var heller ikke skadelig. Dette er ett av momentene som har gjort at vitenskapsmenn har lurt på om Adam – som var skapt til å leve evig – har hatt en bedre fungerende kropp – og hjerne – enn etterkommerne. Han var helt klart intellektuelt i stand til å gi navn til alle fuglene og dyrene her i Vers 20.

Noen har stilt seg spørsmålet om hvordan Adam var i stand til å gi alle dyrene et navn. Hvorfor heter en katt en katt? Hvorfor heter en løve en løve? Dette er en fruktløs diskusjon! Det vi må slå fast er at Adam var intelligent nok til å utføre denne oppgaven. Jeg har tidligere spøkt fra talerstolen om at Gud stilte Adam spørsmålet “Hvorfor ga du dette dyret navnet kenguru?” Adam svar var “Fordi han ser ut som en kenguru!” Å finne årsaker til hvorfor dyrene heter det de heter er fruktløst og nytteløst! Adam ga navn til dyrene! Dette er hva Bibelen sier, og vi godtar dette i tro når vi leser Guds fantastiske og feilfrie Ord!

Til slutt i verset stod det at “for seg selv fant mennesket ingen medhjelp som var hans like.” Adam hadde sett alle dyrene og gitt dem navn. Ingen av disse dyrene ble funnet verdige til å være menneskets “hjelper”. Vi sier ofte at hunden er “menneskets beste venn”, men vår “like” er det ingen dyr som er. Alle dyrene må ha vært minst to av hver art, ellers kunne de ikke ha reprodusert seg videre. Dette må Adam ha lagt merke til, og han har her kanskje følt savnet av en “make” som kunne hjelpe ham og gjøre ham komplett.

Herren hadde sikkert spesifikke grunner for å få Adam til å gi navn til dyrene. For det første ser Adam selv behovet for en hjelper – en like som kan være til støtte og hjelp og selskap, samt produsere avkom når den tiden ville komme. For det andre måtte Adam lære å bruke stemmen sin når han ga dyrene navn. Dette ville hjelpe ham til å bli et sosislt vesen som ville kunne samhandle med den nye partneren hans. Som mange menn vet, så er kommunikasjon essensielt for å ha et godt forhold til konene deres.

Vi kan forestille oss at dyrene gikk forbi Adam mens han ga dem sine respektive navn. Vi vet ikke hvilket språk han brukte eller hvilken grunn som lå til rette for navnene som han ga, men det er et faktum at han ga dem sine navn. Ham hadde nylig blitt skapt en perfekt skapning av en perfekt Gud, og Adam må ha vært en meget intelligent mann. Han må ha lagt merke til sin “ensomhet” når han betraktet alle dyrene. Det er tindrende klart Adam ikke hadde blitt utviklet fra disse dyrene, men at dyrene var meget forskjellige fra ham selv. Bibelens skapelseshistorie og menneskelige historie gir intet grunnlag for utviklingslæren. Det er også tindrende klart at dette fant sted før Herren så at alt var “overmåte godt” i 1 Mosebok 1:31. Faktisk sier Bibelen i 1 Mosebok 1:27 at Gud hadde skapt både “mann og kvinne“, så det overforstående verset skjedde klart før skapelsesuken var ferdig. Hva vi leser nå, er hvordan denne skapelsen skjedde.


Vers 21

“Da lot Gud Herren en dyp søvn komme over mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt.”

1 Mosebok 2:21

Nok en gang starter et Bibel-vers med de to ordene “Jehova Elohim“. Se kommentarer for begynnelsen av 1 Mosebok 1 og Vers 15 av 1 Mosebok 2. Ettersom 1 Mosebok er “opprinnelsens bok” hvor vi ser ikke bare begynnelsen av universet og menneskenes historie, men også Gud-gitte institusjoner som ekteskap. Det er Herren Gud som har skapt alt, og i de første kapitlene av Bibelen er det naturlig at Guds navn blir ofte nevnt, ettersom det er Han som har laget alt det vakre vi ser i verden. Dette verset har gitt grobunn for misforståelser og myter, og jeg vil forsøke å diskutere noen av disse uten å miste synet av Guds sanne og ufeilbarlige Ord.

Det første vi leser, er at Gud lot en dyp søvn komme over Adam. Som tidligere sagt, er “mennesket” i 1 Mosebok det henraiske ordet “adam“. Det betyr ikke at Adam var mer verd enn Eva, eller at menn er mer verd enn kvinner. Ordet “mennesket” brukes her før kvinnen var blitt skapt, og Asam var det eneste “mennesket” på denne tiden. Selve ordet “adam” betyr “menneske” og brukes om det første mennesket på jorden. Navnet kommer fra det hebraiske ordet “adamah” som betyr “land” eller “jord”, ofte med en rød farge. Dette ordet er utgangspunktet for ordet “menneske” ettersom Adam ble laget fra jordens støv – eller “av jord”, som vi sier ved begravelser. Det vil være å gå for langt å påstå at Adam var rødhåret på grunn av disse hebraiske ordene. Rent vitenskapelig – for at Adam og Eva skulle ha mulgheter for å produsere etterkommere med helt lys til helt mørk hud – må ha hatt en mellom-farge som var brunaktig. Det er eneste måten at Adam og Evas etterkommere ville ha arvestoffer til alle variasjonene vi finner av hudfarge i dag.

Den dype søvnen vi finner i dette verset bygger på to hebraiske ord. Det første betyr “å falle” eller “å kaste ned”, men kan også ha mange andre oversettelsesmuligheter. Det andre er et ord som betyr “slapphet”, “apati”, “trense” eller som her: “dyp søvn“. Noen har foreslått at Adam konm i en trense, slik som profetene i Gamle Testamentet ofte kom i da Gud ga dem syner eller åpenbaringer. Med tanke på hva Herren Gud skulle gjøre med Adam, er det trolig at denne dype søvnen var lik en narkose før en opersjon på et sykehus. Dersom noen skulle ta ut ett av ribbena dine, ville du absolutt ha fortrukket å få full narkose. Det var trolig dette Gud ga Adam. Adam “sov” da Gud foretok denne operasjonen. Selv om ordet for “søvn” også kan bety “død”, så er det klart at Adams død vil ikke passe med hva Bibelen lærer om at det ikke fantes død i verden før syndefallet (jfr. Romerne 5:12-14).

Vi leser videre at God tok “et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt.” Dette var alså operasjonen som Adam måtte sove dypt for. Gud tok ut ett av ribbena til Adam. Ordet “tsela” beskriver buen som finnes i ribbeinet, og kan brukes både konkret om ett ribben, eller billedlig. Det er her helt klart at det er en konkret betydning ordet brukes i her. Gud skulle ikke ta noe billedlig ut av Adam, men ett konkret, fysisk ribben. Dette ribbenet skulle Han fylle med kjøtt. Selv om ordet “basar” oftest betyr “ferskt kjøtt”, så er det trrolig mer korrekt å oversette det som”kroppen”. Siste delen av Vers 21 blir da “tok han et av hans robben og lukket igjen kroppen”. Denne oversettelsen likner mer en moderne operasjon på et sykehus enn å “fylle noen med kjøtt” – ord som høres horrible ut for oss i dag. Der finnes gode grunner til å tro at “lukkingen” (“cagar” på hebraisk betyr “å lukke”, “stenge inne” eller “reparere”) ikke gjelder Eva, men avslutningen av Adams operasjon.

Dr. Henry Morris mener at “ribben” er en dårlig oversettelse, og at det istedenfor burde oversettes som “side”. Han sier at “tsela” bare blir oversatt som “ribben” her i dette verset, men ellers – i minst tyve av tilfellene – er oversatt som “side”. Dette bruker han for å si at kvinnen er ikke er tatt fra Adams bein – og kan tråkkes på – eller fra hoder – til å dominere mannen – men fra hans side, ettersom hun er hans like. Selv om implikasjonen her er viktig – og Bibelen ellers nevner at Eva sulle være Adams “like” (Vers 20) – så er det en uvant tanke at Eva er laget av Adams side, ikke bare hans “ribben“. Det kan også nevnes her at kvinner ikke har flere ribbebn enn menn – eller menn et ribben mindre enn kvinner. Det var bare Adams ribben som ble tatt ut – alle andre mennesker er født med tolv ribben.


Vers 22

“Og Gud Herren bygde av det ribben han hadde tatt av mannen, en kvinne, og førte henne til mannen.”

1 Mosebok 2:22

Som mange andre vers, starter også dette verset med navnene “Jehova Elohim“. Disse ordene er kommentert i begynnelsen av 1 Mosebok 1, og senest under 1 Mosebok 2:15. Dette verset står i forbindelse med både det foregående verset og de neste to versene. Sammen danner disse versene en helhet om forholdet mellom mann og kvinne, og hvordan kvinnen ble til. Det er viktig – igjen – å understreke at kvinnen ble skapt som mannen hjelper og like. Hverken mannen eller kvinnen var viktigere enn den andre, og de hørte sammen skulder ved skulder.

Gud sier her at Han “bygde av det ribben han hadde tatt av mannen“. Ordet for “ribben” kan også oversettes som side”, et ord som beskriver noe som er “buet” – som eksempelvi et ribben. Jeg har nevnt Dr. John Morris sitt syn på denne oversettelsen under Vers 21, men jeg velger her å benytte “ribben” som den best passende oversettelsen her i dette tilfellet. Dersom Gud hadde operert bort hele siden på Adam, må dette ha ført til mangfoldige komplikasjoner for jordens første menneske. Det virker bedre som kommentert i Vers 21 – at Gud ga Adam bedøvelse, tok ut et ribben, og lukket ham igjen. Dette har et naturlig og logisk hendelsesforløp som virker mye trolig. Adam kan lett ha levd komfetablely med bare elleve ribben, men ville hatt store problemer med å fungere uten en hel side.

Av dette ribbenet “bygde” Gud et annet menneske – kvinnen. Ordet for “bygde” er det hebraiske ordet “banah“, et ord som betyr “å bygge” eller “å lage”, til og med “å reparere”. Ordet brukes også om Kain bygget en by i 1 Mosbok 4:17. det blir også brukt om da Noah bygget et alter for Gud (1 Mosebok 8:20) og da folkene bygget tårnet i Babel (1 Mosebok 11:5). Det er helt klart at det er en presidens i Bibelen om å oversette dette ordet som “å bygge”. Gud bygget Eva ved å bruke ribbenet Han hadde tatt fra operasjonen på Adam. Resultate ble “en kvinne” – “ishshah“. Der er ingen uenighet om akkurat denne oversettelsen i Bibelen. Det er, for oss i dag, også interessant at dette hebraiske ordet også kan oversettes som “kone“, men loven om førstegangsbenevnelse – det at et ord må gies en bokstavelig og konkret betydning før den brukes billedlig eller allegorisk – støtter også oversettelsen som “kvinne” her. Man kan jo si at begge betydningene kan brukes i dette verset, selv om ekteskapet synes å bli innviet i Vers 24. Der er imidlertid rom for å si at ekteskapet ble instituert her i Vers 22 ettersom Gud “førte henne til mannen.” De var – som i et ekteskap – en mann og en kvinne, ført sammen av Gud selv.

Det som er viktig å ta med seg fra disse versene – om “byggingen” av kvinnen – er at mannen og kvinnen i Edens hage var likeverdige. Gud tok, som tidligere nevnt, et ribben fra mannen side når Han bygget kvinnen – fra mannen side, slik at hun skulle stå ved hans side. Adam ble “formet” mens Eva ble “bygget“. Dette insinuerer en mer detaljert plan over kvinnen skapelse – hun var skapt med ett bestemt formål: å væremannens hjelper og like. Mer om denne unionen under Vers 24, Når Adam våknet opp fra søvnen, og Eva var ferdig bygget, så førte Gud dem sammen. Mann og kvinne hører sammen, og de utfyller hverandre.

 


Vers 23

“Da sa mannen: Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles manninne, for av mannen er hun tatt.”

1 Mosebok 2:23

Hva var det Adam sa? “Mannen” her er ordet “adam” på hebraisk, opp til nå oversatt som “menneske“. I den engelske King James står det her “Adam” – mennneskets navn. Det er ikke ordet som ble oversatt som “mann” i 1 Mosebok 1:27. Det er imidlettid ingen tvil om at det er Adam det var snakk om her. Dette er et stort øyeblikk, for det er første gangen at et menneske sier noe i Bibelen. Alltid når noe skjer for første gang i Bibelen, er det noe viktig som skjer – og som stor betydning for hva som skjer senere. Omtrent hele verset er fylt av hva Adam sa. Det står heller ikke hvem han sa det til. Det kan ha vært til “Jehova Elohim” eller til Eva.

Men hva sa han? Hva betyr det med “denne gang“? Hadde noe liknende skjedd tidligere? Var ikke dette en ny og unik hendelse i det nye skaperverket? På engelsk sier Adam: “Dette er nå bein av mine bein…” Finnes det i det hele tatt grunnlag for den norske oversettelsen her? 2011 oversettelsen sier “Nå er det bein av mine bein…” slik som den engelske oversettelsen fra 1600-tallet, bare med ordene i forskjellig rekkefølge. Det første ordet Adam sier på hebraisk er “zo’th“. Det betyr “dette”, “herved” eller “på samme måte”. Det neste ordet er “pa’am” som betyr “nå”, med den billedlige forklaringen som når en hammer slår på ambolten. For å unngå komplikasjoner og hentydninger som ikke hører hjemme her, så er det best å gå for den enkleste oversettelsen. Dersom den enkleste og mest direkte oversettelsen virker fornuftig, så er den ganske sikkert det. Der er ikke noe behov for å finne tusen andre mulige oversettelser og vri og vende på alt når det enkleste oversettelsen virker fornuftig. Adam sier sikert: “Dette er nå ben av mine ben.” Hvorfor gjøre det vanskeligere?

Ordet for “ben” – som brukes to ganger etter hverandre her i grunnteksten – er det hebraiske ordet “etsem“. Det betyr hovedsaklig et “sterkt ben”, men kan i enkelte tilfeller bety “kropp” eller “styrke”. Dette ordet henviser til “ribbenet” i det foregående verset, og da passer “ben” best. I tillegg nevnet Adam at kvinnen var “kjøtt av mitt kjøtt“. Ordet “basar” har vi vært inne på tidligere. Det betyr både “kjød”, “person” og “kropp”, men Gud tok ikke en hel kropp fra Adam under opersjonen i Vers 21. Det blir derfor her at “basar” her brukes om både “kjøtt” og flesk som ble brukt til å lage kvinnen.

Adam gir videre et uttrykk av denne ideen – om at kvinnen er tatt fra mannen – med å gi henne ett navn av klasse som merker henne som å være høyt over andre skapninger som han – Adam – har gitt navn til allerede. Det Adam gjør her er et ordspill som vanligvis ikke kommer frem i den norske oversettelsen. Det er derfor 1988 oversettelsen her bruker ordet “manninne” – et ord sammen satt av “mann” og “-inne”. 2011 oversettelsen sier “kvinne” som er riktig oversettelse, men ikke får frem samme ordspillet som på hebraisk – eller engelsk for den saks skyld. På hebraisk er “mann” ordet “iysh”, mens ordet for kvinne er “ishshah”. Husk at dette er translitterasjoner – det vil si hvordan en forsøker å skrive et hebraisk ord med det latinske alfabetet. På engelsk står det “man” og woman” i dette verset, og det gir et bedre bilde av orspillet enn “mann” og “kvinne” på norsk. Tanken med hele ordspillet her er at forfatteren (Moses) forsøker å gi prominens til det mest intime slektsskapet til disse to skapningene, og å uttrykke dette ved et slektskap ved hjelp av lyd. Dette betyr at ordet “kvinne” er tatt fra et rot-ord som betyr “mann”.

Mange bruker dette skriftstedet for å vise at fordi kvinnen er tatt fra mannen, så er mannen viktigere og høyere, mer verdifull om du vil, enn kvinnen. Dette er et misbruk ac Bibelen som Gud har gitt oss. Dette verset handler om hvor viktig og spesiell skapelsen av kvinnen var. Eva ble tatt av Adams side, og mann og kvinne var fra starten av ment å være likeverdige, like viktige og like spesielle. Ingen ble skapt for å dominere den andre. Guds skaperverk var perfekt – og det gjaldt i særdeleshet den første mannen og kvinnen på jorden! Hvor fantastisk er Skaperen som har skapt alle ting i hele universet! For en fabelaktig jobb Han gjorde!


Vers 24

“Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru, og de skal være ett kjød.”

1 Mosebok 2:24

Vers 24 er et viktig vers for uendelig mange mennesker. Her ble ektskapet innstiftet som en institusjon – av Gud selv. Dette verset har enorm stor betydning, selv for oss som lever i vår moderne tidsalder. Jesus selv henviser til disse ordene i Matteus 19:4-6. Slik var det første ekteskapet i historien – slik burde alle ekteskap være i fremtiden: en mann og en kvinne, gjort til ett kjød gjennom ektaskap framfor Gud selv.

Mannen her i dette verset er ikke “adam”, men “iysh” – ordet vi så for “mannen” i Vers 23. Dette er for å understreke at det her ikke er snakk om et hvilket som helst menneske, men ett “hannkjønn”. Denne mannen skal “forlate sin far og sin mor“. Selvsagt kunne ikke Adam gjøre dette, men her hvor ekstekapet ble stoftet som en institusjon, så ble alle de kommene ektemenn og koner instruert om hva som er rett og riktig. “Far” her er ordet “ab” som betyr en bokstavelig og umiddelbar farsskikkelse. Den kan også brukes om en billedlig far – som en patriark eller en sjef – men før et ord kan ha en billedlig betydning, må den – ifølge loven om første benevning – ha en boksatvelig betydning før den kan bli brukt billedlig. Ettersom dette er første gang dette ordet brukes, er det her snakk om en bokstavelig og konkret “far“. Akkurat det samme kan sies om ordet “em” som betyr en bokstavelig og konkret “mor“.

Når to mennesker skal gifte seg, er det viktig at de får mulighet til å “vokse sammen” – lære seg å leve med ett annet manneske på en intim måte. Derfor er det ikke bra når nygifte bor hos en av foreldrene deres. Dette gir ofte en kilde til konflikt mellom foreldre eller svigerforeldre og barn. Dette kan også lett forplante seg til en konflikt mellom mann og kone. I en hverden hvor cirka 50% av ekteskapene går i stykker, så kan et nygig\ft par klare seg uten en slik utfordring. Selv om det kan være gode grunner for at en ønsker å bo hos foreldrene – oftest økonomiske grunner – så er dette ikke en måte som nygifte kan lære uavhengighet på eller utvikle forholdet deres på en positiv måte. Derfor står det at mannen skal “forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru“, og dette burde også gjelde konen også. Det er vanskelig å flytte ut hjemmefra og starte et liv som voksen, men det er veldig nødvendig – særlig for nygifte. Ordet for å “bli hos” her betyr “å klynge seg til” eller “fange ved å forfølge”. Ektemannen må følge etter sin kone og klynge seg til henne. Begge disse ordspillene beskriver det nære forholdet mellom mann og kone. Ordet for “hustru” er det samme som ble oversatt “kvinne” i det foregående verset. En mann og en kvinne – ført sammen av Herren selv.

Til slutt står det at “de skal være ett kjød.” De skal være “forent” som “ett kjød“. Disse ordene kan forståes på en tofoldig måte. For det første skal de bli betraktet som en kropp. I et slikt nært forhold vil begge bli såret når noe skjer med en av dem. De skal ikke ha individuelle rettigheter, privileier, ønsker eller behov, alt de gjør, gjør de sammen som om de var ett mennekse – en kropp. De deler alt, både gleder og sorger – de bygger hverandre opp og støtter hverandre. De er ett legeme – helt til en av dem dør. For det andre er de en seksuell union som resulterer i reproduksjon: det at slekt skal følge slekt. Videre studier i Bibelen vil vise at ekteskapet mellom en mann og en kvinne er eneste akspeterte form for seksuell aktivitet som Gud tillater. Til og med mange kirkesamfunn i dag har gått bort fra denne læren, og godtar at seksuell aktivitet blir utført selv når det ikke innebærer en mann og en kvinne som er gifte med hverandre – og flere prester og forstandere har blitt ansatt selv om de ikke oppfyller disse kravene.

Integriteten og varigheten av hjemmet er av så stor viktighet at Gud har gjort det hele klart fra begynnelsen av. Ekteskapet ble instiftet, og skulle vare til døden. Men det er slik med ekteskapet som med de andre aktivitetene som menneskene utfører: de finner en måte å forvrenge Guds rene Ord på! “Gud skapte mennesket som det skulle være, men de har mange underlige ting for seg” (Predikeren 7:29). Flerkoneri, medhustruer, lette skilsmisser, utroskap, promiskuitet, homofili, nekrofili, bestialsadisme… listen er utrolig lang over ting som Herren ikke godtar, men ofte kaller “vederstyggelighet“…

Det er sant at flere av Bibelens “helter” brøt noen av disse intensjonene som Gud nedla her. Abraham hadde flere koner, David hadde flere koner, og Salomo hadde 1000 koner og konkubiner (medhustruer). Gud ser ut til å ha tillatt dette – trolig fordi disse personene var påvirket av en kultur som ikke fryktet Bibelens Gud – og Herren har da fokusert på hva som har bodd inni hjertet til disse personene. Selv om ting har akselerert utrolig mye i vår levetid, så er det fremdeles troen som frelser et menneske. Vi får håpe at Herren ser noe godt i hjertene til mange av dem som hevder å være kristne uten å ville følge Bibelens lære. Det er Gud som sksl dømme, ikke oss” Vi registrerer derimot at Gud har her lagt ned en blåkopi av hvordan et ekteskap – og deriblandt også seksuelle relasjoner – skal fungere.


Vers 25

“De var nakne, både Adam og hans hustru, men skammet seg ikke.”

1 Mosebok 2:25

1 Mosebok 2 slutter med et vers som er både naturlig og unaturlig på samme tid. Det er blandt annet dette verset som har vært med å gi navn til tidsperioden mellom skapelsen og syndefallet – vi kaller denne tiden for “uskyldighetens tidsperiode”. Selv om Gud er den samme, både før, nå og til evig tid, så handler Han forskjellig med menneskene til forskjellige tider. Vi oppererer ofte med åtte tidsepoker som vi kaller “tidshusholdninger”. Disse tidsepokene har alle sin slutt når noe dramatisk og stort skjer. Den første, som tidligere nevnt, startet ved skapelsen og endte da Adam og Eva syndet og ble kastet ut av Edens hage. Den andre “tidshusholdninger” kalles “samvittighetens tidsperiode” og slutter ved syndefloden i Noahs dager. Den tredje “tidshusholdningen” kalles “menneskestyrets tidsperiode” og slutter ved tårnet i Babel. Den fjerde “tidshusholdningen”, “Løftenes tidsperiode” startet med løftene til Abraham og endte med fangenskapet i Egypt. Så kom “lovens tidsperiode” da Gud ga loven til Moses. Denne perioden gjaldt helt til Jesus døde på korset – da startet “nådens tidsperiode”, den “tidshusholdningen” vi lever i per i dag. Denne tidsperioden skal, ifølge Bibelen, vare til noe som kalles “trengselstiden” – en periode på syv år når menigheten skal rykkes bort fra jorden og jorden skal fylles med lidelse. Denne tidsperioden skal erstattes med “tusenårsriket”, og den vil ende med Guds store dom ved den hvite trone. Etter dette kommer en periode med en ny himmel og en ny jord, hvor de som tror på Gud vil kunne leve for evig – på samme måte som i Edens hage. Det er viktig å nevne, imidlertid, at det finnes forskjellige fortolkninger av de fremtidige tidshusholdningene. Noen tror at “tusenårsriket” ikke er reelt, andre tror at Krist andre komme er i midten av, eller på slutten av, trengselsperioden, men jeg har skrevet ned her hva jeg tror om fremtiden. Mine grunner for min fortolkning av fremtiden er alene basert på Bibelens tekster, men det vil bli for langt og innviklet å presentere dem her. Det måtte isåfall bli i en annen studie eller en annen bok.

La oss nå komme tilbake til teksten i verset ovenfor. Første ordet er “begge” eller “to” etterfulgt av “naken“. Det hebraiske ordet for “naken” er “arown” som kan bety helt eller delvis naken. Sammenhengen i historien gjør at total og komplett nakenhet er det eneste som virker logisk i dette verset. Adam og Eva var totalt nakne, men de hadde blitt skapt slik og reagerte derfor ikke på dette. Ordet “buwsh” betyr “å blekne” – det er ideen om “å skamme seg” eller “bli forbauset”. For oss i dag kan det synes rart at Adam og Eva ikke visste at de var nakne, men ingen av dyrene hadde klær på seg, og derfor hadde ikke de det heller. Kreasjonistiske vitenskapsmenn forteller oss at temperaturen på denne tiden har vært behagelig rundt hele jorden på denne tiden (inkludert på polene), så Adam og Eva trengte trolig ikke klær på grunn av kulde. På en annen side var Adam og Eva mann og kone og burde ikke være sjenert overfor hverandre. Historien videre forteller oss imidlertid at dette var ikke grunnen til at de ikke skammet seg.

Det er essensielt å forstå at dette var en verden av uskyldighet. Der fantes ingen synd, ingenting var skittent eller syndig, ingen hadde gjort noe galt, alt var bare fryd om gammen. Der var ingen lidelse eller død, og Adam og Eva hadde direkte adgang til Gud i Edens hage som Han hadde laget for dem. Riktignok er Bibelen sparsom med opplysninger av denne tidsperioden, men skriftsteder andre steder i Bibelen er med å kaste lys over denne tiden. Men vi vet ikke sikkert hva Herren har sagt til Adam og Eva – faktisk ser vi ikke Gud snakke til Eva før etter syndefallet. Men Eva siterte til slangen hva Gud hadde sagt i 1 Mosebok 3:2-3 om ikke å spise frukten på treet med kunnskap om godt og ondt. Vi kan ikke vite med sikkerhet om Herren bare sa dette til Adam og fikk ham til å gi budskapet videre til Eva, eller om Han sa det direkte til Eva. Vi vet heller ikke hvor lenge Adam og Eva var i Edens hage. Vi vet at uten synd kunne begge to ha samfunn med Herren i hagen. Dette var en tid så forskjellig fra vår egen at det kan være vanskelig å forstå den.

Vi kaller ofte Edens hage for “et paradis”, og med rette. Adam og Eva hadde nettopp giftet seg, de var blitt “ett kjød” – og de komplimenterte hverandre på en perfekt måte, både fysisk, psykisk og åndelig. De følte ingen skam fordi de ikke hadde gjort noe de burde skamme seg for. De var alene, og trengte ikke være sjenert overfor andre mennesker, og deres fysiske forskjeller var skapt av Gud med Guds formål om at menneskene skulle fylle jorden. Det ville, på dette tidspunktet, være unaturlig å føle skam eller sjenerthet. De var fremdeles uskyldige, uten dårlig samvittighet eller moralsk skyldfølelse. Denne uskyldigheten og rene samvittigheten ville imidlertid ikke vare evig.


 

 

%d bloggers like this: