Forvandlet arv (Esekiel 47:13-23)


I den stammen hvor innflytteren bor, skal dere gi ham eiendom, sier Herren Gud.

Esekiel 47:23


EN ERKLÆRING AV ISRAELS ARV (Esekiel 47:13-14)

I synet hans om et fremtidig messiansk kongerike så ble Esekiel gitt grensene til landet som israelittene skulle bebo. Ordene som begynner, “Så sier Herren Gud” (Esekiel 47:13), forsikret profeten om at Gud ville ta løftet Sitt alvorlig. Han erklærte at arven ville bli “mellom Israels tolv stammer“.

En studie av Esekiel 48 avslører at den fremtidige arven som hver stamme får ikke ville samsvare med landet de hadde i Gamle Testamentets dager. Men hver stamme ville få en like stor del i den totale arven.

LANDETS GRENSER (Esekiel 47:15-21)

Den nordlige siden (47:15-17)

Landets grenser blir gitt i klokkens retning, med starten på den nordlige siden. Denne grensen begynner fra “Storhavet” (Middelhavet), men hvilket presist punkt ved strandlinjen er ikke klart. Det ser ut til å være mellom Tyre og Sidon.

Den nordlige grensen blir oppsummert i Esekiel 47:17. Den vil gå fra havet (Middelhavet) til Hasar, som vil være ved det nordøstlige hjørnet. Den vil følge grenser nord for Damaskus som skiller Damascus fra Hamat.

Som allerede indikert er denne grensen stort sett den samme som Gud spesifiserte for landet når Israel først okkuperte det. Likevel har Israelittene gjennom mesteparten av Gamle Testamentet ikke eid dette landet.

I de hundreårene hadde Gud fortsatt å anse disse nordlige områdene som en del av Israels rettmessige arv. Men på grunn av ulydighet og mangel på tro, så inntok ikke Israel helt disse områdene. Men i den messianske tidsalderen vil et renset Israel fullt eie det som skulle ha vært deres fra begynnelsen.

Den østlige siden (47:18)

Den østlige grensen vil gå i sirkel rundt en vidstrakt, sørvestlig bue til den når Jordanelva, sør for Genesaretsjøen.

Resten av den østlige grensen vil følge Jordanelva sørover til “sjøen i øst” – det vil si, Dødehavet (Esekiel 47:18). Det vil igjen si at området Gilead som ble okkupert i gamle dager av Runen, Gad og del av Manasse vil ikke bli inkludert i fremtidens Israel.

Den sørlige siden (47:19)

Den sørlige grensen vil strekke seg “Fra Tamar til vannet ved Meribat-Kadesj og videre langs elveleiet til Storhavet.” Tamar skal være lokalisert på et sted litt sørvest for Dødehavet. Kadesj refererer til Kadesj-Barnea hvor Moses slo steinen for å få ut vann til Isreal (jfr. 3 Mosebok 20:1-13, 27:14). “Elveleiet til Storhavet” (Esekiel 47:19) er Wadi el-Arish, en sesongbasert strøm som renner nordvestover fra nær Kadesj-Barnea til Middelhavet. Dette er praktisk talt samme grensen som ble gitt til Israel via Moses i Gamle Testamentet (34:3-5).

Den vestlige siden (47:20)

Den vestlige grensen er enkel: “Storhavet danner grense til man kommer på høyde med Lebo-Hamat.” Dette passer igjen med grensen til Israel i Gamle Testamentet (jfr. 3 Mosebok 34:6).

Oppsummering (47:21)

Selv om Israel vil bli samlet til en enhet, så vil stammeinndelingen fremdeles bli gjenkjent. Konfigurasjonen av disse inndelingene vil bli betraktelig annerledes enn den i gamle dager.

FREMMEDES PLASS I LANDET (Esekiel 47:22-23)

Rettighetene deres (47:22)

Israelittene vil dele opp landet  til en arv, ikke bare for dem selv, men også for “innflytterne” som vil bo iblant dem. Under Moseloven ble denne gruppen behandlet med respekt og vennlighet, men statusen deres var vidt forskjellig fra Israelittenes.

Utenlandske innbyggere ble forventet å ha samme religiøse tro som Israelittene (3 Mosebok 20:2) og ta del i de samme festene.

Fremmede hadde også viktige sosiale rettigheter. Akkurat som fattige, enker og foreldreløse fikk de lov til å sanke i hveteåkrene, oliventrærne og vingårdene (5 Mosebok 24:19-22).

Likevel kunne ikke innflyttere ta del i påsken uten å være omskåret (2 Mosebok 12:48). Og noe som er viktig i henhold til dagens tekst, var at de ikke kunne eie noe landområde.

Men disse begrensningene vil bli fjernet i tusenårsriket. De som lever der fast nok til å ha familier vil bli behandlet på samme måte som innfødte israelitter. Innflytterne vil ha en arv blant stammene selv om de ikke er i familie med noen av dem ved fødsel.

Lokaliseringen deres (47:23)

Arven til innflytterne vil bli bestemt i henhold til stammen de bor med når de har slått seg ned. På den måten vil tusenårsriket bli en tid for oppfyllelse, ikke bare for det nyopplivede Israel men også for troende hedninger.


ORD TIL AVSLUTNING

Gud ønsket å gjøre det klart at Han bryr seg om fremmede. Hvis sant skal sies, så er ingen fremmed for Herren, for Han former alle mennesker i deres mors mage. Derfor har Gud befalt at hver fremmed – enhver person som ikke er israeler – som har sitt hjem blant israelittene vil få samme arv som ekte-fødte israelere.

Det er lett å undre på hvorfor slik informasjon er inkludert i Bibelen. Som mennesker som ikke er født jøde er det veldig viktig at vi forstår at Gud gjør oss i stand til å motta en arv fra Ham.

Når vi mottar Jesus Kristus inni våre liv gjennom tro, og tror at syndene våre er tilgitt gjennom Hans død og oppstandelse, så blir vi født inn i Guds rike. Evangeliet kom først til jøden og så til hedningen. Herren ønsket ikke å utelate hedningene fra planen Hans. Akkurat som Han vil gjøre fremmede i Israel i stand til å få en arv, så gjør Han det mulig for oss, som hedninger, å bli en del av Guds rike og leve evig med Ham.

Vårt statsborgerskap tillater oss bestemte privilegier. Sammen med kongens sikkerhet blir vi også tilbudt evig liv i Guds rike, og fortsatt tilgivelse, fornyet nåde, opprettholdende nåde og vedvarende tro bundet sammen med håp. Måtte vi alltid være takknemlige for alt som Gud har i stor nåde skjenket oss.


 

Advertisements
%d bloggers like this: