larshaukeland

Begge hender

“De som bygde på muren, og bærerne med sine byrder, de utførte arbeidet med den ene hånden, og med den andre holdt de sitt våpen.” (Nehemja 4:17)

Det var en tid under gjenoppbyggingen av Jerusalem murer da alle Israels fiender slo seg sammen mot de få som hadde returnert til hjemlandet sitt. Cirka 50 000 jøder kom tilbake for å bygge tempelet og starte opp med skikkelig tilbedelse igjen av Gud, noe som hadde manglet gjennom alle de tiår når de hadde vært fanger i Babylon. I tillegg til å fornye tilbedelsen hadde Nehemja også returnert for å ta styring med å gjenopprette orden i byen, etter å ha funnet lederskapet i kaos og omgivelsene overkjørt av fiendene.

Både Esra og Nehemja forteller i detalj om innsatsen til Serubabel og Esra for å bringe åndelig vekkelse til byen. Profetene Haggai, Sakarias og Malakias kom alle med oppløftende og utfordrende ord i de årene, og Nehemja ble kalt av Herren til å gjenopprette murene med autorisasjon fra kong Artaxerxes. Når de lokale lederne fant ut at de ble påkrevd å hjelpe med gjenoppbyggingen av Jerusalem, ble de sinte og tenkte ut flere plott for å undergrave innsatsen og ta motet fra folkene.

Til slutt forrente Sanballat, Tobias, araberne, amonittene og asdodittene seg i en geriljakrig kampanje for “å komme og kjempe mot Jerusalem og lage forvirring der.” (Nehemja 4:8) Som forventet var den første reaksjonen blandt Guds folk å løpe vekk fra arbeidet i frykt siden fiendene var for mange og det syntes “umulig” å overvinne den kombinerte styrken. Nehemjas samilng av lederskapet samt hans fantastiske lederskap av byggingen av veggen hat vært emne i mange taler fra talerstolen.’

—

DET ER ALLTID ARBEID Å GJØRE I KONGEDØMMET

En av de tidløse prinsippene vi kan trekke ut fra denne perioden i  historien er at det vil alltid være arbeid å gjøre i kongedømmet. Prosjekter og behov vil variere med tid, kultur og omstendigheter, men vi er alle kalt til gjøre vår del av evangeliseringen av de ufrelste og lære opp nye disipler i hver generasjon. Dersom det ser ut som det er “ingenting” å gjøre, så  er det et tegn på at folkenes visjon bleknet og åndelige liv har blitt svekket. Guds bud er at vi fortsetter å gjøre Hans vilje til Han kommer tilbake, og derved tjene flere pund for Herren (Lukas 19:13).

Vi starter alle med frelsens gave og et komplett sett med instruksjoner om “alt som tjener til liv og gudsfrykt” (2 Peter 1:3). Hvordan vi bruker det evige livs velsignelse og Guds dyrebare Ord vil bestemme hvor godt vi vi bruker den korte tiden Gud har tillatt oss å leve. De som tjener fem eller ti flere pund blir gitt like stort ansvar i det evige kongedømmet, akkurat som i liknelsen. Den “dårlige tjeneren“ som ikke gjør noe med Herrens gave mister til og med sin opprinnelige gave (Lukas 19:22-24). Den oppmålte mengden gjaldt begge veier.

Gud ga også forskjellige mengder “talenter… hver av dem etter som de hadde evne til” (Matteus 25:15). Når Han endelig kommer tilbake for å dømme hver og en av oss, vil Han evaluere hvor bra vi har gjort det med de mulighetene, resursene og stilling i livet vi har blitt gitt. “Hver den som er mye gitt, an ham skal mye kreves.” (Lukas 12:48) Guds forventning er at Hans tjenere skal bruke effektivt alle de resursene som er tilgjengelig for å bygge Hans kongerike.

Det er alltid arbeid å gjøre i kongedømmet.

—

DET ER ALLTID FIENDER Å MØTE I KONGEDØMMET

Konseptet om fiender som angriper og sprer forvirring burde ikke komme som en overraskelse på noen som er involvert i Guds arbeid.

“Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.” (2 Timoteus 3:12)

“Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres. Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere, og lyver allslags ondt på dere for min skyld. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. For slik forfulgte de profetene før dere.” (Matteus 5:10-12)

“Var dere av verden, da ville verden elske sitt eget. Men fordi dere ikke er av verden, men jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere. Kom i hu det ord som jeg sa til dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, så vil de også forfølge dere. Her de holdt mitt ord, så skal de også holde deres.” (Johannes 15:19-20)

En av de syv kirkene i åpningskapittlene i Johannes Åpenbaring (3:17) sa om seg selv: “Jeg er rik. Jeg har overflod og ingen nød.” Dette var også menigheten som var i fare for å bli “spydd ut” av Herrens munn fordi de var “hverken kald eller varm” men “lunken” (Johannes Åpenbaring 3:15-16). Kanskje vi kan antyde at motstanden vår vil være i direkte forhold til hvor bra vi utfører arbeidet Gud har gitt oss. Dess mer vi identifiserer oss med Herrens budskap og misjon – dess mer vi brenner for Hans evangelium – dess mer kan vi vente at fienden vår vil forsøke å ødelegge våre foretak. På motsatt side kan vi si at dess mer verden priser oss, dess mer sannsynlig er det at vi fjerner oss fra Guds vilje (Lukas 6:26).

—

EN HÅND PÅ PLOGEN, OG EN PÅ SVERDET

Både for Nehemja og den Ny Testamentlige troende  er løsningen at vi alltid ha en hånd på “plogen” og den andre på “sverdet” dersom vi skal være aktivt involvert i å arbeide for kongeriket.

“Men Jesus sier til ham: Ingen som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.” (Lukas 9:62)

I dette verset svarte Jesus til flere menn som hadde lovet å være tro i  Hans tjeneste, men løftene deres var betinget – først spurte den ene, så den andre, om tillatelse til å utsette arbeidet til forskjellige verdslige oppdrag var fullført. Jesu respons er veldig viktig. Vår troskap til kongeriket må få førsteprioritet. Herren sier det på denne måten: “Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg!” (Matteus 6:33) Dersom vi skal være effektive  i vårt arbeid for kongeriket, så kan vi ikke være trofaste til flere enn en. “Ingen tjener kan tjene to herrer.” (Lukas 16:13)

Men mens en hånd arbeider med plogen eller bygger Guds rike, så må vi være fullt kledd i rustning og klar til å stå imot når fienden angriper. Det berømte skriftstedet i Efeserbrevet 6 illustrerer viktigheten av å ha på rustningen vår; beltet, brystplaten, skoene, skjoldet og hjelmen er alle viktige deler av den kraftfulle beskyttelsen som Han har gitt oss.

“Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord.” (Efeserbrevet 6:17)

Sverdet er et våpen som kan holdes i bare en hånd.

Det vil være tider når “plogen” tar mesteparten av vår oppmerksomhet. Noen ganger er bakken klumpete og har gamle trerøtter og steiner som må bearbeides før jorden kan bli brukt til planting. Av og til er prosjektet så stort at oppmerksomheten vår er konsentrert på å planlegge arbeidet som ligger foran oss. Faren ligger i å bli så fokusert på jobben vår at vi løsner på vår åndelige beskyttelse, og blir så opptatt av prosessen og mister oppmerksomheten på hvorfor vi pløyer og hva vi sår!

Det er imidlertid andre tider når vi blir så bekymret med å utvikle våre ferdigheter med sverdet at vi slår og kløyver slik at alle ser beundrende på oss, men glemmer arbeidet. Ephesus var en kirke hvor dette skjedde. De hadde blitt så indoktrinert og var så opptatt av å teste og rette på alle som inn i kirken deres at de glemte sin “første kjærlighet” og ble advart om at de sto i fare for å miste det formålet de hadde blitt gitt; de slapp plogen og sluttet å bygge. (Johannes Åpenbaring 2:4-5)

Når Sanballatene og Tobiasene, araberne, ammonittene og asdodittene alle slår seg sammen for å stoppe arbeidet, noe de sikkert vil forsøke dersom vi holder på å oppnå noe bra i kongeriket, så vil Åndens sverd – Guds Ord – være det eneste effektive våpenet vi har mot dem. Vi trenger absolutt rustningen, og vi må jobbe i kongeriket, men dersom vi ønsker å oppnå noe av evig verdi, så må vi bruke “begge hender” hele tiden…

—