Vers 2

“Kvinnen sa til slangen: Vi kan ete av frukten på trærne i hagen,”

1 Mosebok 3:2

Vers 2 i kapittel 3 er bare begynnelsen av setningen som fortsetter i Vers 3. Vers ble ikke inndelt før på 1500-tallet, og en kan lure på hvorfor de gjorde dette verset så lite. I begynnelsen var det hverken kapitler eller vers. Dette verset er første gangen vi ser kvinnen snakke. “Kvinnen” er igjen det hebraiske ordet “ishshah“, ordet Adam ga til kvinnen – ordspillet som viser at kvinnen var tatt fra mannen og som viser hvor stor verdi Adam satte på sin nye hjelper (se også kommentarene til 1 Mosebok 2:3). Hun “sa” – eller snakket – på samme måte som slangen snakket i det foregående verset. Mottakeren av budskapet var “slangen” – helt naturlig siden han nettopp hadde stilt Eva et spørsmål i Vers 1.

Eva sa til slangen: “Vi kan ete av frukten på trærne i hagen”. Ordet for “ete” er igjen ordet “akal“. Det viktige her er ikke bare at dette betyr “å spise” både konkret og billedlig, men det kan bety “å spise opp alt”. Dette er ett godt bilde på Guds rike omsorg for de første menneskene på jorden, før syndefallet. De kunne spise så mye de ville – fra hele hagen – til de ble mer enn mett. Restriksjonene er i det neste verset, men av alle trærne var det bare ett tre de var forbudt å spise av. Mer om det under neste vers.

Evas svar til slangen synes ganske blåøyd eller godtroende, men det er viktig å slå fast at hun aldri før hadde blir fristet eller lurt, og dette har vært en stor ulempe for jordens første kvinnelige representant. Den slue slangen forsøkte på en selvsagt måte å utnytte dette fullt ut. På dette tidlige tidspunktet hersket det en empirisk kunnskap om Guds godhet mot menneskene. Hele skapelsen hadde hva H. L. Leupold kaller “en sterk symfoni av protest mot enhver mistanke mot Guds gode vilje for menneskene”. Når Eva her sier hva Gud hadde sagt til Adam tidligere, så vet vi ikke om Ada haddee gitt dette videre til Eva, eller om Herren også hadde sagt dette direkte til henne.

Evas respons til slangen var selvsagt at han tok feil. Gud hadde tross alt tillatt Adam og Eva til fritt å spise så mye de ville av alle trærne i hagen ( med ett unntak. Fristeren ga selvsagt ikke opp lett, og Eva fortsatte å svare Satan i neste vers.


 

%d bloggers like this: