Vers 7

“Gud Herren formet mennesket av jordens støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel.”

1 Mosebok 2:7

I 1 Mosebok 1 står det ikke forklart hvordan Gud laget mennesket, bare at Han skapte det. Det står imidlertid at Han skapte både mann og kvinne. I dette verset får vi litt mere informasjon, og det er både nyttige og interessante ord vi leser.

Verset åpner med tittelen “Jehova Elohim”, en mektig og beskrivende tittel for Gud. En allmektige Gud er hovedpersonen i hele Bibelen, ikke bare her under skapelsen. Gud er evig og har alltid vært tilstede. Men da Han skapte universet, så skapte Han også rom og materie, og selve tiden ble skapt da Herren begynte å skape.

Gud “formet mennesket av jordens støv“, leser vi her. “Formet” er det hebraiske ordet “yatsar“. Det betyr å klemme til en form, og brukes for eksempel om en pottemaker som former sitt verk. Dette er forskjellig fra ordet “bara” som er oversatt “skape“. Herren bruker her universets byggeklosser, som Han allerede har skapt, og former det til hva Han ønsker å lage. Gud kan lage hva som helst dersom Han ønsker det. Her brukte Han jordens kjemikaliske sammensetning; nitrogen, oksygen, kalsium o.s.v. Det første mennesket på jorden var virkelig “av jorden”.

Gud formet mennesket, og ordet her for “mennesket” er “adam“. Det kan synes rart, men navnet som Adam fikk var også det samme ordet som betyr menneske generelt sett, og det brukes av og til om menneskeheten sådann. Adam ble formet “av jordens støv“, og det hebraiske ordet “aphar” kan bety både støv, jord, leire, gjørme, mørtel eller pulver. Hva enn som er det spesifikke ordet, så er på det rene at Gud Herren tok en neve med det som lå på jordoverflaten for å lage Adam. Dette vil bety at Adam ikke ble født, og derfor ikke hadde noen navle. Eva ville heller ikke ha hatt noen navle.

Dette kan vi også gjøre i laboratorier —- vi kan samle sammen alle universets byggeklosser, men vi kan ikke skape liv på kunstig måte. Gud kunne lage liv! Han “blåste livets ånde” i nesen til Adam. Adam var bare en livløs skikkelse til Herren blåste liv i ham. Gud pustet, og selv om vi ikke vet akkurat hvordan dette foregikk, så vet vi at Adam ble levende! Vi vet ikke hvor hardt Gud blåste eller hvor lenge, men mrakelet Adam skjedde akkurat slik som Gud planla det. Når vi ved livets slutt sir opp ånden, så sier Herren: “Støv er du, og til støv skal du vende tilbake” (1 Mosebok 3:19).

Til slutt i verset ser vi at Adam ble til en levende sjel. Ordet for “sjel” er ordet “nephesh”. Som tidligere kommentert, betyr dette en pustende skapning. Det kan brukes både bokstavelig og abstrakt, og det brukes ofte om mye mer en bare en levende skapning. Det brukes også om sjelen, noe som er mer inviklet å forstå. Dette brukes ofte om personlighet og individualitet, og dette har både mennesker og dyr. Det er imidlertid den åndelige delen av mennesket som gjør at vi kan ha fellesskap med med Gud, den tredje delen av vår menneskeige treenighet.

Noen sammenlikner Guds pusting på Adam med Guds pusting på oss. Når vi blir kristne, kommer den Hellige Ånd inn i oss, og dette kan sees som at Gud puster Ånden inn i oss. Før Gud kom inn i oss, var vi åndelig døde skapninger. Da Gud blåste liv i oss, ble vi til levende sjeler åndelig sett, og vårt nye liv i Kristus kunne begynne. Vi er her, ved Guds nåde, blitt født på nytt.


%d bloggers like this: