Jordens strømmende mantel

Som geofysiker ved Los Alamos National Laboratory forutsa Dr. John Baumgardner (bildet) at vitenskapsmenn ville finne skorper som sirkulerte gjennom jordens mantel under flommen i Noas dager. Ti år senere fant de det.

I 1755 ble hele Europa rystet av nyheten at et jordskjelv hadde ødelagt en av verdens største hovedstader, den portugisiske byen Lisboa, og tatt livet av ti tusenvis av innbyggere. Jakten på å forstå jordskjelv – og hvordan å forutse dem – forårsaket moderne seismologi og studiet av jordens indre.

Bare å finne ut hva som ligger under bena våre er en utfordring i seg selv. Men geologer ønsker å vite hvordan det beveger seg og forandrer seg, og hvordan all denne kommersen produserer jordskjelv og vulkaner. Siden 1755 har geologene kommet ganske langt, men flere mysterier gjenstår.

Vi kan ikke utføre eksperiment ved å flytte fjell, så vitenskapsmenn stoler på sofistikerte datamodeller. Før modellene ble vanlige, så forårsaket noen ideer, som nå er akseptert, mye oppstyr i det vitenskapelige samfunn.

Det er vanskelig å tro det i dag, men mange vitenskapsmenn gjorde før narr av ideen om at kontinentene beveger på seg. Men på 60-tallet studerte nye instrumenter havbunnen og bekreftet forutsigelsene av denne modellen. For eksempel viste bevisene at jordens plater spredde seg fra hverandre midt i havbunnens fjell hvor varme og materiale stiger fra jordens indre.

Men standardmodellen har fremdeles enkelte problemer. Jordens plater beveger seg ikke akkurat med noen stor fart. Med deres nåværende fart ser de ikke ut til å ha nok energi til å presse seg ned gjennom mantelen. (Det er omtrent som å bruke hendene dine til å dytte en spiker gjennom en stein – det er ikke nok kraft.)

Tidlig i utviklingen av platetektonikkens teori betraktet geologene muligheten at hele mantelen – fra topp til bunn – var involvert i en sirkulasjon, men ideen ble forkastet når jordskjelv beviser viste at en plate traff en barriere 670 km under overflaten. Dette er en barriere de ikke er i stand til å forstå.

Dette er hvor en kreasjonist Kristus som Frelser som voksen ønsket han å tjene Gud på fulltid. Han antok at dette betød at han måtte forlate vitenskapen og bli en misjonær. Når noen forklarte til ham at han kunne bringe ut evangeliet gjennom vitenskapen meldte han seg på å studere til doktorgrad på UCLA innen geofysikk.

Målet hans? Han ønsket å få den utdannelsen og kunnskapen han trengte for å forsøke å analysere mantelens oppførsel under syndefloden. Etter at han ble ferdig utdannet sa han ja til en stilling ved det prestisjefylte Los Alamos National Laboratory mens han fortsatte sin egen forskning ved siden av.

Baumgardner snudde tingene opp ned når han utviklet en radikalt forskjellig måte å Bibelens historie som startpunkt, begynte han å utforske en jord-ristende ide: hurtig plate bevegelse under syndefloden.

Eksperimentene på 60-tallet hadde vist at steiner av silikat mineraler (slik som dem i mantelen) kunne svekkes under stress av en faktor på en milliard eller mer. Dette betyr at under de rette forholdene kunne de kontinentale platene bevege seg milliarder av ganger fortere enn i dag!

Den globale syndefloden brakte akkurat slike forutsetninger, innså Baumgardner. Han foreslo at det opprinnelige pre-flom superkontinentet, som Gud skapte i 1 Mosebok 1, var omringet av kalde havbunn steiner. Under disse var det varmere mantel steiner. Siden varme stiger opp og kalde steiner synker, så ventet havbunnen bare på at en utløser skulle synke ned i mantelen. Den utløsningen kom ved starten av syndefloden, trodde han , når en massiv sprekk åpnet seg på havbunnen da dypets kilder ble åpnet (1 Mosebok 7:11).

Med en gang denne sprekken var åpnet og havbunnen begynte å synke, så bevegde platene seg hurtig til alle de kalde materialene hadde sunket inn i mantelen. Ved å bruke en datasimulering han utviklet til arbeidet med doktorgraden sin beviste Baumgardner at denne kontinentale ekspressen kunne ha skjedd. Modellen hans fikk ham til å forutsi to fremtidige oppdagelser:

I motsetning til den nåværende situasjonen, så sirkulerte mantelens materialer under syndefloden fra bunnen av mantelen til toppen av mantelen og så tilbake igjen (bredmantelflyt).

Fordi den kalde pre-flom havbunnen bare sank for ca 4.500 år siden (og det ville ta mange millioner år å smelte), så skulle kaldere materialer sitte ved mantelens kjerne. (Tenk på det som en isbit i den varme kaffekoppen din. De er fremdeles der etter noen få sekunder, men timer senere er den for lengst borte.)

Ikke lenge etterpå, i 1987, oppdaget geologene bevis som undetbygger begge konklusjonene! Selv om mantelen er veldig varm – opp til 4000 grader Celsius – så har geologenefunnet blokker av materiale på bunnen av mantelen som er kjøligere en de omringende steinene – opp til 3000 grader i forskjell.

Denne opdagelsen presenterer to massive grunner til forundring for evolusjonære geologer. For det første ser det ut som om den 670 km dype barrieren hindrer plater fra å komme ned til bunnen av mantelen. For det andre kan en si at selv om plater kunne presse seg gjennom barrieren i deres nåværende fart på 2,5-5 cm per år, så ville de smelte og likne resten av mantelens temperatur. Men funnene passer godt til Baumgardners flomkatastrofemodell.

Advertisements
%d bloggers like this: