Vers 2

til mann og kvinne skapte ham dem, og han velsignet dem og gav dem navnet menneske på den dag de ble skapt.”

1 Mosebok 5:2

De første to ordene i dette verset – oversatt “mann og kvinne” – ville mer nøytralt ha blitt oversatt som “hannkjønn og hunnkjønn”, ettersom ordene kan brukes om både mennesker og dyr. Du ville nok ikke kalle et dyr “mann og kvinne“, men “hannkjønn og hunkjønn” eller ganske enkelt “hun og ham”. Fellesbeskrivelsen på dem begge er “menneske” – eller “adam” på hebraisk. Vi har tidligere vært inne på problemstillingen at “Adam” betyr “menneske“, og at dette ordet oversettes forskjellig i de første kapitlene av 1 Mosebok. Her ser vi at Eva også var et menneske – det skulle bare mangle. Mange av Bibelens navn er imidlertid ordspill, og det gir oss større forståelse av Skriften når vi forstår dette, og inkluderer dette i vår fortolkning av hva Bibelen sier. 

Det kan være greit på merke seg at i en tid hvor vi lurer på hvor mange kjønn det egentlig finnes, så er Bibelen tindrende klar på dette området. Jesus sa: “Men fra skapningens begynnelse gjorde Gud dem til mann og kvinne. Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød. Så er de da ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har sammenføyd, det skal ikke et menneske skille” (Markus 10:6-9). Jesus var klar på at det var to kjønn, og at disse skulle forenes gjennom ekteskap. På denne måten ble de ett kjød, fordi disse to kjønnene utfyller hverandre. Barn trenger på samme måte en mor og en far, fordi disse to tar vare på forskjellige behov i et barns oppvekst. Vi ser at når barn vokser opp uten en av foreldrene, så får de også diverse utfordringer i livet på grunn av dette. Dette fordi en mor og en far oppfyller forskjellige sider av et barns behov.

Det står også at Gud velsignet dem. Som tidligere nevn, betyr det å velsigne noen “å bøye kne” – med andre ord, å vise noen ære. Vi “bøyer kne” når vi tilber Gud, og vi venter ikke på noen måte at Han skal bøye kne for oss, ettersom vi er uperfekte og syndefulle mennesker. Det ville på ingen måte være riktig. Men vår vanlige forståelse av å “velsigne” noen, er “å ønske noen lykke”. Det betyr enkelt å greit at Gud ønsker oss alt godt fordi Han elsker oss. Gud gjør dette ved å gi oss av Sin nåde. Vi fortjener ikke Guds nåde, men Han tilbyr oss den helt fritt. Et resultat av at vi får velsignelser fra Gud, er at vi lovpriser Ham for Hans godhet mot oss. Velsignelse og lovprisning er to sider av samme mynt. Jesu første store tale til massene i Matteus 5:1-12 handler om at Han ønsker at vi skal være velsignet og lykkelige. Men Guds vei til å ha et lykkelig liv er ikke den samme veien som verden følger. Verden forsøker å tilfredsstille seg selv, og setter materielle ting og berømmelse i høysetet, mens en kristen setter fokus på Gud istedenfor å sette fokus på seg selv.


 

 

%d bloggers like this: