13 juli: Salige er de som blir forfulgt

Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres. Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.”

Matteus 5:10-12

Verden rundt oss forstår ikke “Salighetene” vi leser om i Matteus 5:1-12. For det naturlige mennesket er det umulig å forstå at ydmykhet, sorg over synd, ømhet, rettferdighet, nåde, et rent hjerte, og hellig fred kan føre til noen som helst form for velsignelse. Dette gjelder også i høy grad den siste saligheten også — nemlig forfølgelse. Samme hva grunnen er til at en blir forfulgt, så er det umulig for en ikke-troende å forstå hvordan dette kan være en velsignelse. Denne siste saligheten går over tre vers, men det er alt samme saligheten. Kanskje forfølgelse er nevnt to ganger fordi det blir en dobbel velsignelse for dem som lider under forfølgelse?

Rekkefølgen til salighetene er ikke tilfeldig. Det er en naturlig progresjon i salighetene. De først fire har med de indre livene våre å gjøre, etter dette har de med forhold utenfor oss å gjøre. Den siste saligheten er klimakset i Jesu saligheter. Tre forskjellige aspekter blir tatt opp her under denne saligheten: forfølgelsen, løftet og holdningen.

De som blir forfulgt for sin tros skyld er alle borgere i himmelriket, og det er de samme som lever ut de andre salighetene vi allerede har hørt om. Paulus skriver: “Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt” (2 Timoteus 3:12). Like før dette hadde Paulus nevnt hvilke lidelser han hadde opplevd i sitt eget liv, og det var mange. Han ble forfulgt fordi han levde slik som Gud sa, og det gjorde at folk forfulgte ham. Forestill deg en mann som har begynt en ny jobb. Han er bekymret for at folk vil behandle ham dårlig på det nye arbeidsstedet, kanskje han til og med ber til Gud for at folk skal behandle ham bra. Tenk deg at denne mannen kommer tilbake fra arbeid første dagen, og konen hans er spent på hvordan det gikk. Tenk deg videre at denne mannen svarte sin kone: “Det gikk kjempebra! De fant ikke ut at jeg var kristen en gang!” Skurrer ikke dette i ørene dine? Så lenge vi lever slik som verden gjør, har verden ingen grunn til å forfølge oss. Å leve for Kristus er å leve i opposisjon mot Satan. Å leve et hellig liv er å leve et konfronterende liv. Abel preket ikke til sin bror, Kain, men det rettferdige livet han levde, illustrert med hans perfekte offer til Herren, var en konstant irettesettelse til broren hans — og Kain drepte ham i raseri. Faktum er at forfølgelse er et av de sikreste tegnene på at en er frelst. Dersom troen vår koster oss noe, så er det et tegn på at vi er på rett vei. Dersom vi lever et liv uten konflikter og bekymringer — uten storm rundt omkring oss — så bør vi sjekke hva vi gjør og hvilken retning vi beveger oss i.

Dersom du ser på hva de trofaste kristne må lide, så er det lite i forhold til hva som venter dem senere. Jesus lovet dobbel velsignelse til dem som ble forfulgt for rettferdighetens skyld — for Hans skyld. Den spesifikke velsignelsen Han gir dem, er at “himmelriket er deres“. Rikets borgere skal arve riket! Paulus er inne på det samme i 2 Tessalonikerbrev 1:5-7: “Dette er et varsel om Guds rettferdige dom. Når den kommer, skal dere finnes verdige til Guds rike, som dere nå lider for.  For dette er rettferdig i Guds øyne: Når noen volder dere trengsler, skal han gjengjelde med trengsler, og dere som møter trengsler, skal han gi lindring sammen med oss. Slik blir det når Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen sammen med sine mektige engler“. Jeg tror Guds rike er trefoldig; for det første blir vi lovet velsignelser her og nå. For det andre er det et millennium aspekt til rikets løfte. Til slutt er det en belønning i det evige riket som vil fortsette i all evighet.

Den troendes respons til forfølgelse og lidelse burde ikke være å trekke seg tilbake og hjemme seg. Å flykte fra verden er å flykte fra ansvaret vårt. Fordi vi tilhører Kristus er vi ikke lengre av denne verden, men Han har sent oss inn i verden for å tjene Gud, akkurat som Han kom til verden for å tjene Faderen (Johannes 17:14-18). Jesu etterfølgere er beskrevet som “jordens salt” og “verdens lys” (Matteus 5:13-14). For at saltet vårt skal kunne gi smak til denne verden, og lyset vårt lyse i denne verden, så er vi nødt til å være aktive her i denne verden. Evangeliet er ikke gitt for at det skal gjemmes bort, men det skal opplyse verden. “Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!” (5:15-16). Når vi blir Kristi salt og Kristi lys, så vil saltet svi i denne verdens åpne sår, og lyset vårt vil irritere øynene til dem som er vant til å ferdes i mørket. Verden kan ta vekk mye fra Guds folk, men de kan ikke ta fra dem gleden.

Jesus sier at belønningen vår i himmelen er stor. Vårt nåværende liv er som morgendugg for solen, men Guds rike er evig. Ikke rart at Jesus ba oss om å samle skatter i himmelen istedenfor på jorden (Matteus 6:19-20). Hva enn vi gjør for Herren nå — inkludert å lide for Ham — gir oss evig fortjeneste. Vi blir også fortalt at vi skal fryde oss fordi denne verden forfulgte profetene som var før oss på samme måte som de forfølger oss. Nå er det ikke bare slik at de som har det fælt søker sammen med andre mennesker som har det fælt. Men når vi lider for Kristus er vi i godt selskap, vi vet at vi er frelst, og vi er blitt lovd stor belønning fra Herren.


 

%d bloggers like this: