Vers 17

“Og til Adam sa han: Fordi du lød din hustrus røst og åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden være forbannet for din skyld. Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager.”

1 Mosebok 3:17

Gud har lyst forbannelse over slangen og kvinnen, og nå henvender Han seg til mannen. Selv om vi ikke vet hvem som har fortalt Eva om at de ikke skal ete av det forbudte treet. Som tidligere nevnt, kan dette ha vært Gud selnv, eller Adam kan ha fortalt Eva om hva Gud har sagt. Vi vet helt sikkert hva Herren har sagt til Adam, for det er nedskrevet her i Bibelen. Det er meget mulig at Eva har blitt fortalt det samme av Gud selv, men vi vet at i etterkant er det Adam som har blitt gitt skylden for syndefallet. Gud sa at jorden skulle “være forbannet for din skyld” – og Paulus skrev at “likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle” (Romerne 5:12). Og han fortsetter: “Likesom en manns overtredelser ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også en manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker (15:18). Vi kaller Adam “den første Adam” – og Kristus “den siste (eller andre) Adam” (1 Korinterbrev 15:45), anhengig av hvilken oversettelse en bruker. Bibelen legger altså skylden mest på Adam, og vi blir fortalt at vi får “arvesynden” eller mer riktig kalt “opprinnelig synd” – fra Adam, noe vi får beskrevet av Paulus i Romerne 5:12-19.

Først sier Gud at grunnen til at Adam blir straffet – han lyttet til Eva når hun inviterte ham til å spise av treet. “Lød” her betyr, som tidligere nevnt, å lytte på en intelligent måte – det betyr ganske enkelt at du forstår ordene du hører. Adam lyttet til Evas “høye rop” eller “kall”, noe som indikerer at Adam trolig ikke var tilstede da Eva først spiste av frukten, men ble ropt til av Eva at han måtte komme bort til henne og smake på frukten fra treet. Adam ble ikke lurt av slangen, men føyet seg etter sin kones oppfordring. Vanligvis er det bra for mannen å lytte til konen sin, men dette er ett unntak. Ett annet unntak er da Jobs kone sa til til Job: “Si Gud farvel og dø!” (eller “Forbann Gud og dø!” i andre oversettelser) (Job 2:9). Det var på grunn av at Adam lyttet til Eva at han spiste av det forbudte treet. Gud undertreker her at Han tidligere har forbudt Adam å spise av treet. Adam har – i Guds øyne – ingen som helst unnskyldning for hva han har gjort. Han har lyttet sin hustru istedemfor å lytte til Gud.

Det er ingen tvil om Adams skyld her. Han har spist av treet som Gud hadde forbudt ham å spise av. Det er heller ingen tvil om vår synd heller. Guds Ord forteller oss at “alle har syndet og står uten ære for Gud” (Romerne 3:23). Jesus er det eneste mennesket som har levd uten synd. Peter beskriver Jesus slik: “han som ikke gjorde synd, og der ble ikke funnet svik i hans munn” (1 Peter 2:22). På grunn av at Jesus var uten synd, kunne Han dø i vårt sted slik at vi kunne få frelse.Paulus skriver: “Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud” (2 Korinterbrev 5:21). Dette var nødvendig for at vi skulle kunne bli gjenforent med Herren. Jorden ble forbannet på grunn av hva Adam hadde gjort, og Adam døde åndelig da han syndet. Alle mennesker etter Adam ble født som åndelig døde etter dette, uten å være istand til å ha samfunn med Gud. For at vi skulle kunne ha samfunn med Gud igjen, må vi bli født på nytt, slik Jesus sa til Nikodemus i Johannes 3:3. Når vi blir født på ny, starter vi et nytt liv – et åndelig liv hvor vi gjennom vår åndelige forbindelse med Herren kan ha samfunn med Ham. Jesus gjorde dette mulig for oss. Adams forbannelse er blitt vår, men Jesus Kristus kan fjerne forbannelsen over oss.”Så skal og Kristus, etter å være ofret en gang for å bortta manges synder, annen gang bli åpenbart, ikke for syndens skyld, men til frelse for dem som venter på ham” (Hebreerne 9:28).

Til slutt i verset leser vi: “Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager.” Det hebraiske ordet for “møye” så vi også i Herrens forbannelse over kvinnen. Det betyr “bekymring” som for eksempel i “barsel” (barnefødsel) og “strevet”, “sorgen” eller “bkymringen” forbundet med dette. For mer utfyllelse forklaring om dette ordet kan du lese mer under Vers 16. Med denne bekymringen skal mannen “nære deg“, det vil si “spise”, av den forbannede jorden “alle dagene i ditt liv”. I all evighet vil mannen jobbe og streve tidlig og sent, vår, sommer og høst, gjennom all slags vær for å livnære seg med jordens grøde. Vi leser imidlertid mer om dette i Vers 19. Det kan imidlertid nevnes at værforholdene i den ante-diluviane (før-flom) tidsalder var mye mer behagelig enn vi ser i den verden som vi lever i nå. Men Adams enkle oppgave som overseer av Edens hage var over – og vi vil se at mannen fra nå av vil måtte arbeide mye hardere. Her tenker jeg på ordene til kong Salomo som skrev: “Men når jeg så på alt det som mine hender hadde gjort, og på den møye det hadde kostet meg, da så jeg at alt sammen var tommhet og jag etter vind. Det er ikke noen vinninbg å nå under solen” (Predikanten 2:11).

Straffen som ble lagt på manneb er på flere måter større, men det må også komme fram at en stor del av straffen, spesielt på slutten av verset, ser ut til å gjelde både kvinnen og mannen.  Med andre ord, så kan de første hebraiske ordene i Vers 17 – “til Adam” – eller “la’adham” – betyr “til mannen” istedenfor “til Adam”. Igjen poengteres det at “adam” både betyr “menneske”, eller “mann”, samtidig som det eer Adams navn. En kan også se kontrasten med det foregående verset hvor det står “til kvinnen“. Dersom en ser på Vers 20 ser man at Adam gir Eva navn. Meb mannens straff passer hans ugjerning. Han skulle ha hersket over hagen og alt i den, men han lot seg istedenfor bli ledet vilol. Det var denne gjerningen som ville resultere i bekyringene vi tidligere har sett på.  Jorden skulle gi sin grøde, men først etter at mannen har slitt og strevd i bekymring og strev. Arbeid blir en byrde, og arbeideren ender opp med å lengte etter å få sove (Predikanten 5:11) – og livet blir en evig, ond sirkel hvor en strever etter å skaffe mer mat og få endene til å møtes.


 

<span>%d</span> bloggers like this: