Vers 7

“Da ble begges øyne åpnet, og de skjønte at de var nakne. Så flettet de sammen fikenblad og bandt dem om livet.”

1 Mosebok 3:7

Så kommer vi til verset som har brakt mye latter i utallige søndagsskolerom gjennom tidene. Adam og Eva så på hverandre og seg selv, og – hva for noe? Vi er jo nakne? Dette er morro for barna å høre på, men at uskyldighetens tidshusholdning var over er absolutt ikke noe å le av! Øynene til dem begge blå “åpnet” – det hebraiske ordet “paqack” betyr “å åpne sansene”, og brukes spesielt om øynene. I billedlig betydning betyr det “å være observant”, å legge merke til alt som er rundt dem. Som mennesker mottar vi tusenvis av impulser som hjernen vår skal behandle. Hjernen vår sorterer ut hva som er viktigst å fokusere på – en bil som kommer mot oss i full fart vil bli prioritert fremfor en hund som leker på gresset ved siden av. Hos mennesker med autisme finner en ofte at de har problemer med å fokusere oppmerksomheten sin på den som snakker til dem. Derfor har rom hvor en jobber med autister bare blanke vegger slik at en reuserer inntrykkene som kan ta vekk oppmerksomheten til autisten. Hvorfor nevner jeg dette? Jo, når du ser på verden med “åndelige øyne” ser du ofte andre ting enn når du ser verden med “fysiske øyne”. Vi har andre ting vi fokuserer på!

Ingen hadde fortalt at de var nakne – “de skjønte at de var nakne”. Det hebraiske ordet “yada” betyr “å forstå noe gjennom observasjon”. Bildet jeg får er et bilde av en vitenskapsmann som studerer noe, gjerne gjennom et mirkoskop, for så å trekke en konklusjon. Selvsagt kan dette ordet ha en stor variasjon av oversettelsesmuligheter, men dette er den som passer best her. På en eller annen måte så Adam og Eva noe de aldri hadde sett før. De hadde alltid vært nakne, men de hadde aldri lagt merke til dette før. De mistet sin uskyld, og falt til en tilstand av nødløshet (ekstrem fattigdom) og fare. Selv om øynene ble åpnet, ble tankene deres overskyet og evnen deres til å dømme ble forvirret. De hadde gitt opp det som i Guds øyne var godt og ærefullt, og det som var skamfullt ble nå ansett som attråverdig. Det hadde tidligere ikke vært nødvendig å ha klær – klimaet var fint og varmt, og de var et ektepar som Herren selv hadde spleiset sammen. Det er helt på det rene at når vi er syndere, så ser vi ting anderledes. Vi ser oss selv og andre gjennom syndens øyne – selv når vi forsøker å se ting gjennom åndelige øyne, så har vi flere utfordringer som gjør dette vanskelig for oss.

Begge to var skyldige og begge opplevde det samme resultatet. De spiste frukten og forventet et fantastisk resultat, og så . opplever de skam. De har fått en kjennskap til godt og ondt, men ikke som et resultat av å ha vært standhaftige i det gode, men fra syndens lavstående nivå, som et resultat av synd. Noen kommentatorer ser bare begrenset betyding her, som i overgangen fra barn/ungdom til voksen. Dette er urtolig dårlig og begrenset teologi. Vår gode Herre har åpenbart gitt oss en bokstavelig og forklarende hellig Skrift hvor vi kan se hvordan dette valget har ført til vår menneskelige tomhet og verdiløshet.

Vi leser videre “Så flettet de sammen fikenblad og bandt dem om livet.” Dette forteller oss om vår menneskelige trang til å dekke over vår synd når en gang iblandt innser at vi har gjort noe galt. Vi kan diskutere om bladene kom fra et fikentre eller et annet frukttre, men vi ser hvordan menneskets nye åndelige tilstand fjernet oss fra Gud og Hans vilje. Denne skammen er åpnbart sentrert rundt kjønnsorganene, og det finnes uten tvil dypere grunner i dette at mennesket instinktivt føler at selve menneskets fontene og likde til menneskelig liv er forurenset av synden. Slve handlingen om reproduksjon er farget av synden. Dersom dette bibelsk protreterte opphavet av skamfølelse blir akseptert som sannhet, så vil innvendingene fra antrolppologer om at skam heller er en utvekst av hemninger og kultur falle bort som sekulære og tilfeldige. Skriften går her til sakens røtter. Den eneste lysstrålen i verset er det faktum om hvor skammen blir følt, er ondskapsmannens sak ikke helt håpløs. Han er i det minste forbi følelsen av å gjøre noe galt. Guds prevensielle nåde tillter at disse følelsene kommer.

Slangen hadde lovet dem at de ville få kunnskap og bli som guder, med kunnskap om godt og ondt. Istedenfor innså de hva de hadde gjort og følte den store skammen som omringet dem. De var befalt at de skulle fylle jorden” (1 Mosebok 1:28), og dette fundamentet i det menneskelige livet hadde nå blitt ødelagt på grunn av deres ulydighet, og de hadde blitt oppmerksom på deres nakenhet. Alle barna ville bli forurenset med opprørets frø, slik at deres skyldfølelse spesielt ble sentrert rundt kjønnsorganene deres. Resultatet var at de plutselig ønsket å skjule disse fra hverandre og fra Gud. I verset overnfor forsøkte man og skjule dem med fikenblader. 

Til slutt kan vi la oss bli påminnet om at vår rettferdighet er som urene klesplagg. Jesaja skrev: “Vi ble som den urene alle sammen. All vår rettferdighet ble som et urent klesplagg. Som løvet visnet vi alle sammen, som vinden førte våre misgjerninger oss bort” (Jesaja 64:5). Vi kann ikke stå foran Herren før vi har ikledd oss Hans rettferdighet! “Jeg vil glede meg i Herren, min sjel skal fryde seg i min Gud. For han har kledd meg i frelsens drakt, i rettferdighetens kappe har han svøpt meg – lik brudgommen, som setter på seg en lue prektig som prestens, og lik bruden, som pryder seg med sine smykker” (Jesaja 61:10). Vi vil se at Herren laget nye “klær” til Adam og Eva senere. Vi må ikle oss Guds rettferdighet – Hans klær, ikke være egne klær. Det Gud har for oss er mye bedre enn hva vi selv kan stille opp med.


 

%d bloggers like this: