Del 1: Demente Bala

Blacklock kjørte som en villmann over broen. Han visste at det var en liten parkeringsplass på andre siden. Han raste inn på parkeringsplassen og dobbeltparkerte. Skumringen hadde kommet. Om en times tid ville det bli helt mørkt, men det brydde ikke Blacklock seg om. Han sjanglet ut i veien som en full mann. Synet hans var uklart, og det syntes for ham som om han gikk igjennom vann – med langsomme bevegelser og treg tankegang. Slow motion var de rette ordene. Det hylte i bremser og noen fløytet illtert over denne galningen av en mann som ravet rundt midt i hovedveien. Blacklock enset dem ikke. Han sjanglet videre til andre siden av veien, så gikk han ut på broen. Trafikken var begynt å bevege seg igjen. Ikke det at Blacklock la merke til det, for han var inni sin egen lille boble, ganske så uoppnåelig for impulser utenfra. 

Han nådde broens høyeste punkt. Han visste et eller annet sted bak i hodet sitt at så snart han trådte utenfor gjerdet på utsiden av broen, ville en alarm gå av. Men det tenkte han ikke på. Han tenkte faktisk ikke så mye i det hele tatt. Stemmene inne i hodet hans ropte til ham. “Hopp, Blacklock! Du vet at ingen kommer til å savne deg! Hopp nå!” Blacklock lente seg inn mot broen og trakk i seg litt av den friske brisen som blåste over havet. “Hopp Blacklock! Gjør deg og alle andre en tjeneste! Verden vil bli så mye bedre uten deg!” Han snøftet, kremtet og – plutselig kjente han en hånd som grep ham om håndleddet. Langt borte hørte han en stemme som sa: “Ikke gjør det! Kom tilbake over gjerdet!” Blacklock reiste øyenbrynene i overraskelse. En stemme i hodet hans sa: “Ikke hør på dem! Hopp nå! Gjør slutt på all sorgen og all lidelsen! Du vil få det så mye bedre etterpå!” Blacklock kjente noe kaldt rundt håndleddet sitt. Han snudde seg igjen og så at en politimann som hadde festet et håndjern til ham og seg selv. Munnen hans bevegde seg. Hva var det han sa? Kom tilbake? Det er ulovlig å begå selvmord? Fint. De kan sende ham boten etter at han er død. Blacklock forsøkte å hoppe. Han ble hengende og dingle over kanten med ene armen lenket til politimannen. En annen politimann grep fatt i ham. Nå trakk de ham tilbake over rekkverket. Han ble holdt fast av politimennene. En ambulanse kom hylende opp på broen. Psykiatriambulansen hadde ankommet!

Jeg våknet av den hersens dørklokken. En gang hadde den hatt en melodi, en bjelle som kunne høres over hele den bombede leiligheten min, men nå sa den bare “R-r-r-r-r-r-r-r-r-r”. Jeg kikket på klokken. Ti om morgenen? Hvem var det som var så ondskapsfulle at de vekket meg så tidlig? Bare ikledd boxershorts tråklet jeg meg gjennom leiligheten for å åpne døren før de ringte dørklokken igjen. “R-r-r-r-r-r-r-r-r-r-r.” For sent.

“Ja da, jeg kommer!”

Jeg satte sikkerhetslenken på og åpnet døren på gløtt. To menn med finskjorte og slips stod utenfor. Den ene var ung, kanskje i tyve-årene med mørkt, velfrisert hår og kule shades. Den andre var gråhåret med små briller. Han hadde penn og papir samt forskjellige småhefter i brystlommen. Begge kom fra baptistkirken oppe på Main Street. Den gråhårede var pastoren deres, Dan Healey.

Kunne de få et ord med meg? Vel, jeg ville ikke virke uvennlig, så jeg inviterte dem inn. Pastor Healey var den som førte ordet – selvsagt. Han takket nei til forfriskninger som vann – eller øl. Antakelig var de begge redd for å bli smittet av noe dersom de spiste eller drakk noe her inne.

“Hvordan går det med drikkingen din, Brandon?” sa Healey mens han tørket av en stol med et lommetørkle han hadde i lommen sin. Han satte seg ned og krysset beina. Jeg satte meg skrevs over en lenestol og gnidde skjeggstubbene mine.

“Å, det går litt opp og ned, om du skjønner hva jeg mener.”

Pastoren kikket seg rundt.

“Bra, bra,” mumlet han. Så kastet han et stjålent blikk på sin sammensvorne før han igjen rettet oppmerksomheten mot meg.

“Jeg har kommet til deg, Brendon, fordi du har en nokså spesiell ekspertise.” Han pustet tungt.

“Vi har et problem med en av våre yngre medlemmer som jeg ønsker å lufte for deg. Han har vært involvert i det okkulte, og han praktiserer nå åpent homofili. Vi har bedt for ham mange ganger om at han må bli tilgitt og renset av Gud, men siden du har litt erfaring med det okkulte, så tenkte jeg at jeg ville spørre deg til råds – om det kanskje var noe vi hadde oversett.”

Jeg var mildt sagt overrasket over pastorens spørsmål. Jeg tenkte litt på hva han hadde sagt, men det var vanskeligfor meg til å tenke klart. Jeg snudde meg mot pastoren.

“Sa du han har bedt om tilgivelse og renselse og ikke fått det?”

Pastoren ristet på hodet.

“Ikke akkurat. Vi – det vil si alle i kirkens bønnegruppe – har bedt om at han må få tilgivelse og renselse.”

Jeg kunne ikke tro hva jeg hørte.

“Hva med denne unge mannen du snakket om. Ønsker han å bli tilgitt og renset?”

Pastor Healey ble litt rød i toppen.

“Selvsagt ønsker han det. Hvem ville ikke bli tilgitt av Herren dersom det var en mulighet?”

“En som trives der han er og ikke ønsker å gå til kirken for å bli renset. Har du i det hele tatt tenkt på at denne karen trives med å være homoseksuell og rote med okkulte ting? Kanskje han ikke ønsker tilgivelse. Tror du at Gud vil tilgi ham og rense ham dersom han ikke ønsker det selv?”

Utbruddet mitt hadde fått pastor Healey til å bli stum som en østers. Etter en lang og pinsom taushet spurte den unge mannen som fulgte med pastoren:

“Dersom han ikke ønsker tilgivelse; hva da?”

Jeg snudde meg mot ham.

“La ham gå!”

“Hva mener du?”

“Kast ham ut av menigheten og ta vekk beskyttelsen deres. Gi ham over til det okkulte og la de okkulte kreftene angripe ham. Når han får smake litt på hva det onde har å tilby ham vil han kanskje komme tilbake til dere og be om hjelp, men dere kan ikke hjelpe en som ikke ønsker å bli hjulpet…”

Til tross for en tidlig start, så var det en virkelig nydelig dag. Fuglene sang og solen skinte. En kald øl på verandaen under en falmet solhatt var akkurat det som skulle til for å bedre humøret. Når sant skal sies, kan jeg til tider virke som en hobbyfilosof. Et langt og hardt liv har hardnet både mage og nerver. Topp på ønskelisten om dagen er sterkt krydret mat og alkohol. Fortiden har vært en ganske annerledes en. Som ung forstander i en frikirke hadde det vært de andres behov og ønsker som stod i fokus, men etter å ha involvert i det okkulte for flere år siden, hadde livet tatt en annen retning. Alkoholen hjalp vel egentlig ikke noe særlig, den bare utsatte problemene littegranne.

Oppvokst på landet var gårdsdriften til min far det som stod i høysetet. Jeg slet både tidlig og sent da min far fikk helseproblemer, noe som ga meg store muskler og god utholdenhet. Lommepenger var en sjeldenhet, og når de kom var det ikke mye. Å drive som bonde er sannelig ikke veien til rikdom. Men det var mye visdom i gårdsyrket. Som forstander i hjembygdens baptistkirke kunne jeg med stor tyngde og erfaring bruke og forklare billedbruken som Jesus ofte hadde benyttet seg av i Bibelen.

Men alt dette er lenge siden. Det virker som det var i en helt annen tidsregning. Det er utrolig hvor livet kan forandre seg når man blir angrepet av demoner. Mange av mine tidligere venner trodde jeg var gal, eller i alle fall psykisk syk. Kjært barn har mange navn, sier de. Hvordan har jeg det nå? Vel, jeg har møtt mine demoner ansikt til ansikt og overlevd. Bare noen ganske få venner har overlevd tornadoen som har valset gjennom livet mitt. Av en eller annen merkelig grunn ser det ut til at jeg tiltrekker meg mennesker med okkulte problemer. Ute av stand til å utføre vanlig arbeid sitter jeg her og nyter min ettermiddagsøl. Ja, ja, jeg vet at jeg ikke burde drikke. Bibelen er full av advarsler mot drukkenskap, og som forstander av en menighet kunne jeg ifølge Bibelen ikke drikke, men det var jeg ikke nå lengre.

Skjeggstubbene på haken var ganske mørke, men håret mitt og barten min er gjennomsyret med gråfarge. Jeg er håpløst avhengig av briller, både når jeg skal lese noe eller kjøre bil. For å drikke øl trenger jeg imidlertid ingen briller. Svetten rant nedover nakken mens jeg hentet meg en ny øl. Ikledd cowboystøvler, jeans, svart t-skjorte og solhatten min plasserte jeg meg i skyggen av verandaen. Et kjedelig liv, sier du? Det var akkurat det jeg håpet på. Et kjedelig liv med ingen onde ånder eller groteske ritualdrap av forskrudde satanister som tilbad Satan som person eller som en kraft.

Mobilen ringte. Et raskt blikk på mobilen fortalte meg at det var eksen som ringte. Ja, det er sant. Jeg har faktisk vært gift. Det endte med tragedie da jeg ble alvorlig psykotisk og ikke visste hva jeg gjorde. Hva enn jeg fant på skremte min kone så mye at hun stakk av for aldri å komme tilbake igjen. Hun er visstnok glad for at jeg er blitt bedre, men liker ikke min nåværende livsstil. Hun ringer noen ganger i uken for å få meg til å gå på vannvogna. Jeg er ikke klar for et så stort skritt i livet mitt enda. Jeg slo av mobilen og kastet den ned på bordet. Tid for en øl til.

Mannen så rar ut. Han hadde en fillete bukse på og en hvit falmet skjorte. En indianer. Han hadde mange fjær i hodepryden sin. Flammene fra bålet avslørte et furet ansikt med mange rynker. Både sol og regn hadde slitt på den gamle gummiliknende huden. Nå reiste indianeren seg. Langsom kom han bort til bålet hvor han ble med fire andre indianere som danset rundt flammene. Indianerne sang høyt mens de danset rundt og rundt. Den gamle indianeren snudde seg mot mot meg. Han åpnet munnen på vidt gap, og flammer kom ut av munnen på ham og omringet meg.

Med et dump falt jeg ned på gulvet. Det hadde bare vært en drøm. En gammel indianer som pustet ild virket ikke som noe realistisk drøm, så jeg slo meg til ro med at det bare var en av de rare drømmene mine. Jeg visste at det var en dårlig ide å blande piller med alkohol, men det var eneste måten å få sovne på. Jeg var ikke klar for å slutte med dem enda. En flaske Johnny Walker lå ved siden av nattbordet. Jeg åpnet den og drakk bunsken. Med et grynt veltet jeg meg tilbake i sengen og ga puten en god klem.

Det virket så lenge siden at jeg hadde vært lykkelig gift og en respektabel borger i samfunnet. Oppvokst i en liten landsby i USA hvor alle kjente alle hadde ikke vært så bra. Den lokale baptistkirken hadde fått en ny pastor noen måneder etter at jeg ble syk. Jeg var den stakkaren som hadde blitt innlagt på psykiatrisk sykehus i nærmeste storby, på trygg avstand fra alle i bygden – som om psykisk sykdom var noe som smittet og måtte isoleres langt vekke. Jeg hadde vært i tvil om å flytte tilbake til hjembygden min, men de få venner og familie jeg hadde var fremdeles boende der.

Dagen i dag var en god dag. Jeg klarte å holde meg unna flasken i påvente av å møte min gamle venn Stuart. Stuart var så liten av vekst at jeg kalte ham for Stuart Little. Han smilte berørt hver gang han ble kalt det, men klaget aldri. Vi møttes en gang i uken for å spise kinesisk mat i bygdens lokale kinarestaurant. Den het “Chinese Delight”, noe som var en ganske alvorlig overdrivelse. Likevel kunne en bestemt si at det var den beste kinarestauranten i bygden – simpelt hen fordi den var den eneste kinarestauranten i bygden. Vi hadde også et postkontor, en dagligvarebutikk, en barberer, “Al’s Burger Joint” og en jernvarebutikk som het “Thompson’s”. En landevei gikk gjennom bygden, og i den søre enden var gården jeg hadde vokset opp på. Min far døde for noen år siden, men min mor var fremdeles i live. Hun skammet seg visstnok over den personen jeg nå hadde blitt, og vi besøkte ikke hverandre regelmessig. Vi hilste høflig når vi møttes på butikken og ga hverandre presanger til fødselsdager og jul.

Stuart kom til mitt enkle hjem i 12-tiden. Han smilte da han så meg og lurte på om vi skulle dra med en gang.

“Har du det travelt, Stu?” spurte jeg spøkende.

Stu var profesjonell arbeidsledig og brukte alle sine penger, selv om det ikke var så mye, til å kjøpe rockemusikk til den stadig voksende samlingen sin. Han hadde plenty med tid, og det samme hadde jeg. Stuart lot som om han ikke hørte meg.

“Jeg hadde meg en Rolling Stones dag i går,” sa han stillferdig. “Det ble Rolling Stones fra jeg stod opp til jeg la meg. Hva gjorde du på i går?”

“Å, du vet…”

Stuart visste. Jeg hadde ikke gjort noe som helst.

“Du må få deg en hobby, Brendon. Komme deg ut litt. Gjøre noe annet enn bare sitte på verandaen og drikke øl.”

Jeg flirte til ham.

“Hvem har sagt at jeg satt på verandaen og drakk øl i går?”

Stuart blåste gjennom nesen.

“Det er jo hva du gjør hver dag,” sa han kort.

Vi kjørte til kinarestauranten i Stuarts pickup. Den var rød – selvsagt. Stuart elsket rødt. Restauranten åpnet kl. 12:00 og vi kom alltid tidlig til restauranten. Jeg likte å spise der før det ble middagstid, for da var det alltid folk der som spurte og grov om hvordan det gikk med meg og om jeg ønsket å komme tilbake med Monica, min tidligere kone. Jeg hatet blikkene de sendte meg. Det hadde kanskje vært enklere å flytte til et nytt sted og starte på nytt, men det var også et stort skritt for meg.

Jeg bestilte husets spesial, stekt ris med kylling, biff, reker, svin og grønnsaker. Stuart bestemte seg for nudler med bambusstenger i sursøt saus. Vi snakket om været. Vi snakket om Stuarts platesamling. Så kom maten. Stillheten spredte seg ut over lokalet som et teppe. Stuart nikket, fornøyd med valget av mat. Jeg rapte uhøflig. Stuart så opp.

“Er du i det hele tatt interessert i å forsøke å komme deg ut av det hølet du har gravd deg ned i?” spurte han plutselig.

Jeg var lamslått. Han var en av mine ganske få venner som jeg hadde igjen, og nå gikk han til frontalangrep på meg.

“Du har ikke peiling på hva jeg her gjennomgått,” svarte jeg hest.

“Så fortell meg, da,” sa Stuart. “Du vil ikke komme deg videre i livet før du får satt ord på det som har skjedd og klart å dele det med noen.”

Jeg slengte ned gaffelen på bordet så det sang.

“Jeg er ikke interessert i pocketbokpsykologien din,” bjeffet jeg.

Stolen skapte mot gulvflisene da jeg sparket stolen bakover.

“Dessuten,” sa jeg litt lavere da et pjuskete kinesisk hode stakk opp over disken ved kassaapperatet, “så ville du ikke få sove om natten dersom jeg fortalte deg hva som hadde skjedd meg!”

Med raske skritt gikk jeg mot døren, rev den opp og gikk ut av kinarestauranten som en furten tenåring. Jeg trengte å komme meg vekk… ut å gå…

Det tok ikke lang tid før jeg innså hvor tåpelig jeg hadde oppført meg. Stuart hadde hatt rett. Jeg trengte å snakke med noen, men hvem da? En hjernekrymper? En venn? En kristen veileder? Det var vanskelig å forestille seg at noen kunne ta inn den informasjonen jeg hadde uten å bli gal. Dersom jeg ville nevne dette til en psykiater ville de nok snart gi meg mange hvite og gule piller og dope meg helt ned, og det ville jeg ikke.

Mens jeg gikk og grundet på dette kom Stuart kjørende. Han sa unnskyld, jeg sa unnskyld, og vi ga hverandre en vennskapelig klem som avslutning på vår lille krangel. Så kjørte Stuart meg hjem.

“Hva med en burger neste gang?” foreslo han. “Jeg kunne tenke meg en pause fra kinamat nå.”

“Kanskje jeg kan spandere en burger på deg på lørdag?” spurte jeg.

Stuart tenkte etter. Han bladde vel igjennom den tomme avtaleboken som fantes inne i hodet hans.

“Ok,” sa han kort.

Jeg følte at jeg måtte si noe positivt til avslutning på dette turbulente møtet, så jeg mumlet “Takk for t du ikke har gitt opp på meg! Jeg skal tenke på det du sa!”

Stuart smilte og nikket, satte seg tilbake i pickupen og vinket mens han spant bilen rundt og forsvant i en stor støvsky.

Full av blandende følelser betraktet jeg den røde pickupen som ble mindre og mindre…

Indianerne var tilbake. Denne gangen satt de rundt bålet mens de delte en pipe mellom seg. En fredspipe? For en ironi! Da de blåste ut røyken lagde de forskjellige bilder. En laget et seilskip. En annen laget et tog. Den tredje blåste ut et gammeldags fly med doble vinger. Den fjerde blåste ut en gammeldags diligence med to cowboyer i førersetet. Så kom turen til den gamle mannen med det værbitte ansiktet. Han inhalerte dypt før han blåste ut en lang pil som skjøt inn i bålet. Bålet sprakte i hvitt, gult, oransje og rødt, og flammene ble store og skjøt høyt opp i luften. En oransje demon spratt opp fra bålet. Den var raggete med gule øyne. Tennene var skarpe som store kjøkkenkniver og armene og beina hadde store, skarpe klør. Demonen strakte seg mot meg og satte i et kjempehøyt brøl.

Jeg spratt opp av sengen. Hadde jeg luktet demonen? En eim av dårlig ånde lå som et teppe i soverommet. Var det jeg som hadde slik dårlig ånde, eller hadde dette vært mer enn en drøm? Jeg ristet lett på hodet. Nei, nå fikk det holde! Jeg var absolutt ikke klar for et nytt opphold på psykiatrisk avdeling, så jeg slo meg til ro med at jeg bare var litt paranoid. Til tross for at jeg slo meg til ro med at jeg hadde forestilt meg det hele, og at det bare var en drøm, så visste jeg at demoner var virkelige. Jeg hadde slåss mot dem tidligere i livet, og hadde arr som kunne bevise det. Det ble ikke mere søvn den natten.

Det var handledag. Jeg hadde for tiden ingen bil, så jeg ringte til dagligvarebutikken og bestilte varene, så leverte de dem på døren. Lite søvn om natten gjorde at jeg møtte Ed fra kolonialbutikken med rødsprengte øyne. Han tenkte vel at jeg hadde drukket hele natten, med det hadde jeg jo ikke. Han var en taktfull og pliktoppfyllende ungdom, så han sa ingenting. Jeg belønnet stillheten hans med et tipp. Ed bukket dyp og ønsket meg en god dag videre før han satte seg inn i den hvite varevognen hans og forsvant.

Stillheten føltes trykkende. En fugl kom et langtrukkent skrik som virket foruroligende. Det føltes ubehagelig, så jeg åpnet en flaske med Johnny Walker og satte meg på terrassen. Like innenfor terrassedøren stod en radio, og det var forhåndsinnstilt på den lokale country & western stasjonen. Et lite trykk på en fjernkontroll slo den på. Lydstyrken ble skrudd så høyt opp at ingen fuglesang kunne høres lengre. Det er fint å bo langt fra nærmeste nabo når du vil spille høy musikk.

Stuart Little så litt bekymret ut da jeg endelig åpnet gatedøren.

“Står det bra til med deg?” spurte han forsiktig.

Jeg bare gryntet til svar. Vennlig med bestemt foreslo Stu en dusj før vi dro for å spise. Nattdrakten min var våt av svette, og det var nok meget mulig at det luktet litt av meg. Dusjen var herlig, og jeg våknet faktisk opp litt. Det varte ikke lenge før vi var underveis i Stuart Little’s røde pickup til landsbyens beste – og eneste – hamburger joint.

Alan Barnes var en gigantisk koloss av en neger med glattbarbert hode som hadde en av landets mest sveisne barter. Ja, han hadde faktisk vært med i en konkurranse for å ha Amerikas peneste bart, men det var mange om beinet, og Al måtte nok nøye seg med å ha landsbyens peneste bart. Han hadde alltid godt humør, og hamburgere var mere enn en jobb for ham. Det var nesten en religion. Flere ganger i året kom han med en ny kreasjon som han laget som et lite spisbart kunstverk. Skjønt, han laget hamburgere i alle størrelser og fasonger. Når Al ikke laget burgere, så tok han på seg skinnbukser og skinnjakke og raste rundt omkring på sin Harley Davidson. Alle visste om at han i sin ungdom hadde spilt amerikansk fotball på Denver Broncos. Han hadde ikke vært den aller største stjernen på laget, men han hadde vært på laget i mange sesonger.

Al’s Burger Joint var et gammelt murhus som var nesten 100 år gammelt. For å gjøre det mer hyggelig for kundene hadde Al bygget en vinterhage på baksiden av huset hvor man kunne sette seg ned ved et bord og nyte maten. På sommeren var det parasoll-bordene på fremsiden som var mest attraktive. Nå var det sommertid, og Stu foreslo at vi skulle sitte ute under en parasoll og nyte maten der. Jeg bestilte en burger med masse bacon og salsasaus i gigantisk størrelse. Stu bestilte en mindre hamburger med pommes frites. Vi var ikke alene der vi satt og ventet på at hamburgerne skulle bli ferdig. To middelaldrende menn satt ved et annet bord og snakket lavmælt med hverandre. De så stjålent bort på oss, og de minnet meg om noen barn som hadde stjålet småkaker fra morens kakekrukke og var redde for å bli oppdaget.

Noen få minutter senere kom Al ut med bestillingene våre. Han parkerte den ene foten på en stol og tørket hendene på forkledet sitt.

“Jeg hørte at noen ville starte en McDonald’s her i bygden”, sa han indignert.

“Kan dere tro det?”

Vi ristet hodene våre i takt.

“Det er ikke rom for to hamburgerrestauranter her i bygda”, sa Al under sine morske øyenbryn.

Stuart smilte til Al.

“Du har vel ikke alt for mange gjester her”, sa han forsiktig.

“McDonald’s er jo en fast Food kjede. De vil ikke selge flere burgere en deg. Jeg skjønner ikke at noen kan tenke ideen en gang…”

De to middelaldrende herrene ved hjørnebordet fulgte med i samtalen. Den ene var en rødhåret mann med en bart som nesten kunne konkurrere med Al sin. Han hadde på seg en grønnrutet flanellskjorte og svarte dongeribukser. Etter å ha slikket litt ketchup rundt munnen med tungen, sa han:

“McDonald’s kan sikkert slå deg på pris Al, men du har den beste kvaliteten!”

Al snudde seg mot rødhåringen.

“Det har du nok rett i, Christopher!” svarte han mismodig.

“Men det ville være ille om McDonald’s skulle åpne restaurant her.”

Mannen som het Christopher smilte varmt.

“Det er nok ikke nok kunder her til å drive en McDonald’s”, sa han.

“Jeg tror du kan ta det med stor ro. En McDonald’s her i bygden vil gå konken ganske fort. Jeg ville aldri bytte bort dine gourmet burgere med fast junk food…”

Al presset frem et smil.

“Takk for støtten, Chris!” sa han og pustet ut. Så kikket han på armuret sitt og gispet.

“Jeg må lage noen hamburgere til klokke ett. ha det så lenge!”

Al smatt inn i mursteinshuset sitt, og vi satt igjen utenfor. Jeg hadde aldri sett denne Christopher før, så jeg lurte fælt på hvem han var og hvor han kom fra. Jeg rekte frem hånden min.

“Brandon Blacklock!” sa jeg og ventet på at de fremmede skulle svare.

“Christopher Hayes!” svarte rødtoppen og pekte bort mot kammeraten sin med mørkt uryddig hår og ubarbert hake.

“Og dette er min venn Jack Thompson! han har nylig flyttet inn i bygden vår.”

Vi hilste, og jeg presenterte Stuart for dem. Christopher og Jack kikket på hverandre en stund før Jack nikket stivt. Christopher snudde seg mot oss.

“Er det noen av dere som kjenner til Albright gården?” spurte han stillferdig med løftede øyenbryn.

Stu nølte.

“Den har stått tom i en årrekke,” sa han. “Hvorfor spør dere?”

Christopher kremtet og kastet et raskt blikk bort på Jack igjen.

“Jack har nylig kjøpt gården,” forklarte han.

“Men det er noe rart som foregår på det stedet. Vet dere om det er hjemsøkt?”

Tankene mine befant seg plutselig i barndommen min. Vi lekte ute på viddene i nærheten av Albright gården. det var da at Calvin, som var gjengens ubestridte leder, oppfordret oss alle til å dra bort til gården hvor det spøkte. En etter en skulle vi gå opp til hoveddøren og banke på tre ganger. Etter det kunne vi løpe vekk. Huset hadde stått tomt fra 50-tallet, så det skulle ikke være noen til stede. Vi tok tur for å løpe bort til huset og banke på døren. Typisk nok var jeg siste mann ut. Det var fordi jeg var litt redd for dette huset hvor det var sagt at det spøkte, og jeg var den yngste i gjengen. Alle øynene hadde vært festet på meg da jeg endelig småløp opp innkjørselen. Veien til huset snodde seg rundt en fantastisk fin fontene som stod i midten på plassen foran gårdshuset. Fontenen var en naken kvinne som holdt en vannkrukke på hodet. Ut av krukken hadde det rent vann ned til dammen rundt kvinnen. Nå var fontenen blitt grønn av alger, og vannet lå blikkstille. En bred trapp førte opp til hoveddøren, og jeg snek meg forsiktig opp trappen. En dørhammer formet som et dragehode hang under vinduet på døren. Jeg kikket forsiktig inn vinduet, men kunne ikke se noe. Det var antakelig fullt av støv og spindelvev. Nervøst grep jeg dørhammeren og banket tre ganger. Et vindkast fikk et vindklokkespill til å slå noen skarpe noter. En stemme inne i hodet mitt sa “Brandon!”. Stiv av skrekk forsøkte jeg å sette det ene beinet foran det andre. Jeg snublet og falt ned trappen. Steinene på bakken foran huset skrapte opp kneet mitt, og jeg krabbet meg opp og løp hylende fra Albright gården. De andre barna lo og kalte meg “feiging” i ukevis. Jeg hadde aldri vært tilbake til gården etter det.

“Brandon!”

Stuart Little grep meg i armen.

“Vet du noe om Albright gården?”

Jeg ble revet ut av min dagdrømmende tilstand, og blinket litt med øynene.

“Det har vært tomt i minst 60 år,” begynte jeg.

“Da vi vokste opp som barn sa de at det spøkte der. Jeg vet ikke om det har skjedd noe utenom det vanlige før jeg ble født, men barna fortalte mange forskjellige spøkelsesfortellinger om stedet. de kan neppe alle være sanne…”

Jack så blek ut, men nå kom han inn i samtalen.

“Jeg har jobbet iherdig for å restaurere stedet,” sa han.

“Det trenger mye arbeid, men et rom oppe i tredje etasje var låst. Jeg brøt opp døren og fant et barneværelse der. Det var rosa og hadde tilhørt en liten jente.”

Jack trakk pusten før han fortsatte.

“Etter at jeg brøt opp døren til det barneværelset har jeg ikke sovet en eneste natt. Jeg hører rare lyder fra loftet og tredje etasje, og til tross for at jeg har varme på peisen er det iskaldt der.”

Jeg begynte å interessere meg litt mer i hva som skjedde der ute på gården.

“Har du hørt noen snakke til deg eller sett noe? Er det bankelyder i taket?”

Jack grøsset.

“Masse rare lyder som jeg ikke helt kan plassere. Og nå for en uke siden så jeg en jente på toppen av trappen til loftet. Det skremte meg slik at jeg løp ut av huset og bort til min venn Christopher. Jeg kan bare sove litt om natten, så får jeg skjelvinger og mareritt. Jeg drømmer om noen indinanere rundt et bål som…”

Jeg gispet. Hadde Jack drømt om de samme indianerne som jeg hadde? Jeg satte meg ned ved siden av Jack.

“Vær så snill å fortelle meg presist hva du drømte…”

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: