Vers 20

“Adam kalte sin hustru Eva, fordi hun er mor til alle som lever.”

1 Mosebok 3:20

Dette er et lite vers som er et mysterium for mange. Dersom vi ikke forstår ordene som er nedskrevet her, vil ikke kunne forstå verset. Hva i all verden har navnet “Eva” å gjøre med å være “mor til alle som lever“? Verset starter med “Adam” – et ord som vi vet både betyr “menneske” og oversettes både som “mannen” og “Adam” ettersom det er det samme ordet. Adam “kalte sin hustru Eva“. Å “kalle noen” her betyr “å ta imot noen” eller “å adressere noen”. Det er bildet av å ta et skritt framover for å hilse noen velkommen, og da ved å bruke navnet deres. Ordet for “hustru” er det habraiske “ishshah” – ordet som Adam hadde gitt henne tidligere, og som tidligere ble kalt “manninne” i 1988 oversettelsen. Dette ordet har vi sett på under det forrige kapittelet (1 Mosebok 2:23).

Så, hvilket navn har da Adam gitt “sin hustru“? “Eva” (“Chavvah” på hebraisk) betyr “liv-giver”. Dersom man leser i Septuaginta (den greske oversettelsen av Gamle Testamentet), så står det “Og Adam kalte sin kones navn liv, fordi hun var mor til alt levende“. Her blir orspillet mellom Evas navn og det å være alles mor mye mer tydlig enn på norsk. Kanskje vi brurde ha kalt Eva “Liv” istedenfor? Den greske oversettelsen gir oss i alle fall en mye bedre forståelse for hva som egentlig står i den hebraiske grunnteksten. “Chavvah” er et orde som betyr “liv” eller “å bringe liv”, mens “chay” – på slutten av verset – betyr “alt som er levende”. Eva er riktignok ikke mor til planter og dyr, men hun er stammor til alle som har blitt født etter henne – i all evighet.

Det står ikke nedskrevet hvorfor Adam gjorde dette. Vi ser to mulige årsaker til dette. For det første kan dette blitt gjort ved guddommelig instruksjon. På samme måte som Gud ga navn til Abraham og Sara, noe som forseglet pakten mellom Abraham og Herren, og var en forikring overfor dem at, selv om synden deres var uskyelig for Ham, så hadde Han ikke reversert hele velsignelsen Han hadde gitt dem. De skulle fremdeles forplante seg og fylle jorden. Det var også etn indirekte bekreftelse på denne ætten – eller “frøet” om du vil – som skulle knuse slangens hode. For det andre kan Adam gjort dette på egen hånd, en indikasjon på at Han tross alt godtok Guds Ord til ham og Eva. Dette var nok ikke noe som var gjort i trass, men som en ydmyk sikkerhet og avhengighet til Guds tidligere løfte.

Ettersom Eva ikke enda hadde noen barn når hun ble gitt tittelen “mor til alle som lever“, så er det meget trolig at denne uttalelsen fra Adam er forårsaket av Gud – nesten som en “profetisk” uttalelse. De trodde sikkert på Guds framtidige nåde og velsignelse, og at Evas “ætt” skulle knuse slangens hode. Bibelen sier klart at vi alle dør “i Adam” (1 Korinterbrev 15:22), og at det derfor ikke har vært noen mennesker før Adam og Eva. Det kom heller ikke flere mennesker på jorden før Eva begynte å føde barn. Det betviles at Adam og Eva var lenge i Edens hage før dette skjedde. Gud hadde sagt at de skulle “bli fruktbare… og fylle jorden” (1 Mosebok 1:28), og det tviles ikke at de ville sette i gang med dette ganske så snart. Selv om de her nettopp har blitt gitt en dødsdom (Vers 19), så ser de her frem mot et langt liv med flere barn som de må opprda. I Apostlenes gjerninger skriver Lukas at “Han (Gud) lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderiket” (Apostlenes gjerninger 17:26), og dette er enda et skrifsted som undertreker at Eva er stammor til alle menneskene på jorden i dag. Til tross for mye straff og forbannnelser over både Adam og Eva, så er det velsignelser og nåde å spore også i deres liv.