larshaukeland

Samfunn i evangeliet

“Jeg takker min Gud så ofte som jeg tenker på dere. Alltid når jeg ber, gjør jeg min bønn for dere alle med glede, for fra første dag og like til nå har dere hatt samfunn med meg i arbeidet for evangeliet.”
Filipperne 1:3-5

Dette gripenge brevet ble skrevet til en kirke som Paulus hadde etablert tidlig under hans arbeide som misjonær til hedningene, dvs. ikke-jøder(Apostlenes gjerninger 16:12-15). Han hadde møtt stor motstand der, blitt forfulgt i dagevis av en demonbesatt ung jente, kastet i fengsel av en irritert folkemengde med handelsfolk, slått og puttet i gapestokk (Apostlenes gjerninger 16:16-24).

Likevel, i den mørke midnattstimen, da Paulus og Silas sang salmer av full hals, så slo Gud fengselet med et stort jordskjelv som både løsnet lenkene deres og åpnet fengselets dører. Fangevokteren ble omvendt, og også den suksessfylte forretningskvinnen Lydia, og frøet til en suksessfylt kirke var sådd (Apostlenes gjerninger 16:25-34).

Det er til disse hellige, tilsynsmenn og menighetstjenere i kirken i Filippi at Paulus nå skriver. Kirken har modnet seg nok over årene da Paulus har vært fraværende til at de har innsatt lederskap og fått et sterkt vitnesbyrd i den hedenske byen. Det er tanken på disse trofaste mennene og kvinnene som får Paulus til å takke Gud for deres “samfunn i evangeliet”.

Måtte vi aldri ta for gitt de gode vennene vi har fått i menighetene vi har gått i. Samfunnet med dem er mye viktigere enn forretningsforbindelser eller politiske forbindelser. Der har vi bånd til våre evige brødre og søstre – der er et vennskap som “henger fastere ved en enn en bror” (Salomos ordspråk 18:24).

Apostelen Johannes forstod dette: “Vårt samfunn er med Faderen og med Hans Sønn, Jesus Kristus” (1 Johannes 1:3). Og fordi vi deler en kjærlighet for Herren Jesus, og vi vandrer sammen i “lyset” av Guds sannhet, “da har vi samfunn med hverandre” (1 Johannes 1:7).

—