03 En ny begynnelse
Parkeringsplassen utenfor Calvary Free Baptist Church i Dallas ble sakte men sikkert fylt opp av biler. Været var fremdeles meget varmt, og mange hadde tatt på seg hatter fr å beskytte dem mot solen. Calvary Free Baptist var ett nytt arbeid. Thomas Galveston hadde plantet kirken, og han hadde klart å samle en liten skare til møtene på søndag morgen, De ventet fremdeles på å bestemme seg for når de skulle starte med møter på søndag kveld. På en god dag kunne de være omtrent femti sjeler på en søndag, så der burde være et grunnlag for å starte opp kveldsmøter. På onsdagene hadde de vanligvis Bibelstudium og bønnemøte, for det meste for dem som var engasjerte for arbeidet med å binge sjeler til Kristus. På en vanlig onsdag var de rundt tjue fremmøtte. Denne onsdagen var det imidlertid åpenbart at flere enn vanlig hadde bestemt seg for å forlate sine travle liv og besøk den lille kirken. Da møtet skulle starte kl 19:00 var det omtrent trettifem mennesker som ville delta.
Susan Harrison satt ved pianoet, og Abraham stod ved prekestolen. Alle ble hilst velkommen, særlig pastor Larry og søster Catherine. Forsamlingen stod opp og begynte å singe “Amazing Grace”. Larry kunne alle orden utenat. Han tittet rundt for å se hvilke ansikter han kunne gjenkjenne fra hans tidligere besøk. Han kjente igjen Edward familien. De stor helt opp på fremste rad. Danny Clarke var en stor, farget mann som stod helt bakerst med øynene fiksert på salmeboken. Larry hadde ingen peiling på vem Clareese kunne være. Han gjenkjente noen andre også. En gammel dame som satt i rullestol var Mrs. Grey. På andre rad var alle fire i Shilton familien. De hadde invitert Larry og Catherine over til middag for omtrent to uker siden.
Menighetens sang sluttet, og Abraham Harrison fortalte forsamlingen om tragedien som hadde så plutselig revet vekk deres kjære pastor og konen hans, men uten å gi de grusomme detaljene. Larry lurte på om inspektøren i det hele tatt hadde gitt alle detaljene til Abraham. Etter en kort appell fra Abraham hvor han ba “pastor Larry” om å ta over kirken til en ny pastor kunne bli funnet, så ble Larry bedt om å komme til prekestolen. Han trådte fram og grep fatt i prekestolen med begge hender før han så seg om rundt i salen.
“Kjære forsamling!” begynte han. “Det er virkelig trist at vi har mistet våre gode venner, pastor Tom og søster Nora. Vi har mistet et kjært par som elsket dere alle i Herren, og ga villig og med glede av seg selv mens de håpet å se dere vokse, både i antall og åndelig. Catherine og jeg har kjent Tom og Nora i flere år, og vi føler et stort savn. Vi må alle løfte hverandre opp i bønn og be Gud om å trøste oss og hjelpe oss til å gå videre. Jeg vet ikke hvorfor Herren har tillatt Tom og Nora til å dø på denne måten…”
Larry holdt hendene opp mot forsamlingen.
“De var så unge…”
Tårene presset på for å komme ut, og Larry sloss mot tårene så godt han kunne. Stemmen hans brast litt. Så bet han seg i leppen og fortsatte:
“Catherine og jeg har blitt bedt om å ta over kirken til dere har bestemt dere for hvem dere ønsker som deres neste pastor. Vi er villig til å gjøre dette, men for at alt skal gjøres skikkelig og ordentlig må dere, som en menighet, stemme på dette. Jeg forstår det slik at dere ikke har hatt et forretningsmøte enda, så dette er hva dere trenger å gjøre…”
Larry påpekte hvordan de kunne ha et ordentlig forretningsmøte. Abraham Harrison foreslo at pastor Larry skulle ta over ledelsen av menigheten til de kunne finne en ny pastor. Susan støttet forslaget, og omtrent alle stemte for forslaget. Ingen rakte opp hendene da det ble spurt om noen var imot forslaget, og derfor ble det kalt et enstemmig vedtak. Larry spurte så alle som mottok rådgivning å ta kontakt med enten ham eller hans kone. Han hadde allerede trykket opp noen notater med adresse, telefonnummer og e-post adresse. Disse ble distribuert til forsamlingen. Så ba Larry om ro i forsamlingen.
“Vi har alle blitt sjokkerte av nyhetene vi har hørt denne uken. I Salme 90 vers 12 leser vi: ‘Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet!’ Vi vet ikke når våre dager er over, men la oss alle fylle dem med guddommelig visdom! La oss holde oss nær til Herren og la Ham lede oss i disse vanskelige dagene!”
Så senket han stemmen litt.
“På søndag vil vi ha en minnegudstjeneste for Tom og Nora! Så, på mandag klokken ti, vil begravelsen finne sted her i kirken. Vær så snill å kom til disse møtene. Det vil være mange mennesker her, så vennligst kom tidlig så dere kan få parkeringsplass og sitteplass.”
Han slapp prekestolen.
“Jeg skulle ønsk vi var samlet til en mer gledelig stund, men… slik er livet! Før vi går hver til vårt vil jeg be om at vi deler oss opp i mindre grupper og ber sammen for møtene som ligger foran oss. Be om at politiet må få visdom slik at de kan finne hvem som har begått disse forferdelige handlingene i nærområdet vårt. Be om at livene til pastor Tom og søster Nora ikke var forgjeves, men at denne menigheten vil vokse seg stor og sterk. La oss også be om at Herren vil være med hver og en av oss i disse vanskelige tider.”
Salen ble travelt opptatt mens alle forsøkte å finne seg en bønnegruppe. Snart var rommet fullt av summende stemmer som ba…
–
David Edwards hadde latt pastor Hawkins vite at han ønsket en samtale, men privat. På grunn av dette hadde Larry og Catherine bedt David og Ellie Edwards å møte dem på en McDonalds i nærheten. Da alle hadde bestilt satte de seg ned for å spise. De fortalte historier fram og tilbake over bordet lik tennisballer om pastor Tom og Nora. Da maten var fortært senket det seg en kort pause med stillhet over bordet.
“Vel,” sa Larry og brøt stillheten.
“Vi forstår det slik at dere to har fått veiledning fra Tom og Nora. Var det adskilt?”
David Edwards så ut til å være omtrent femti år gammel, med korte grå hår som dekket hodet hans. Han hadde et strengt uttrykk i ansiktet, delvis på grunn av de grå øynene hans og den firskårne haken hans. De små, runde brillene hans fikk ham til å se ut som en streng lærer- Konen hans, Ellie, var en rødtopp. Han var kort og slank med himmelblå øyne. Det røde håret hennes gikk helt ned til midjen. Det var en slags sødme ved henne, men da Larry begynte å snakke virket det som om hun frøs til.
“Vel,” sa David mens han lekte med sugerøret.
“Alle vet at vi gikk for å få veiledning av Tom og Nora, men at vi gjorde det hver for oss.”
Larry hadde nettopp hentet seg en kopp kaffe. Nå nippet han til koppen.
“Hvorfor det?” spurte han uskyldig.
“David hadde en affære!” buste Ellie ut.
“Det gjorde jeg ikke!” ropte David tilbake.
Larry smalt koppen i bordet.
“Vær så snill!” sa han. “Forsøk å beherske dere!”
Han tenkte en stund.
“Det er uvanlig å ha ekteskapsveiledning adskilt, men jeg kan se hvorfor det kan ha vært tilrådelig i dette tilfellet…”
Han drakk litt mer kaffe. David hadde en McFlurry som han nå ga sin absolutte oppmerksomhet til.
“Hvor lenge har dere gått til Tom og Nora med dette?” undret Catherine.
“Omtrent to måneder nå,” svarte Ellie stillferdig.
“Vel,” brøt Larry inn.
“Jeg går ut ifra at dere begge er enige om at ekteskapet deres er verd å redde, ellers ville dere ikke gått til veiledningen,” konkluderte han.
“Vi vil sette opp en timeplan for fortsatt veiledning, men jeg ønsker at dere vil ha felleskonsultasjoner så snart som mulig, okay?”
David og Ellie nikket. Larry fortsatte.
“Jeg finner ‘han sa det’ og ‘hun sa det’ ganske uproduktivt i veiledning. Vi skal finne tid for dere neste uke…”
De fant frem dagbøkene sine og noterte ned avtaler neste tirsdag til veiledning. De drakk opp kaffen og spiste opp iskremen. Så insisterte Larry at de avsluttet med en kort bønn. De ba om veiledning og visdom, så brøt de opp og gikk hver sin veg.
–
Friheten var hjemme. Friheten var der når de kom hjem og Larry kunne komme seg ut av dressen, ta av slipset, og tok på seg behagelige klær. Det samme gjaldt Catherine som gledet seg over å ikke måtte ha kjole på, noe som hun hadde til enhver kirkelig funksjon. Men, dette var Texas, og mange ville tro at de var falt fra troen dersom de ikke kledde seg ordentlig til kirkemøtene. Larry hadde på seg en svart t-skjorte og jeans mens Catherine tok på seg en rød treningsdrakt. De sank ned i lenestolene sine og så på hverandre.
“Så,” tenkte Catherine mens hun lente hodet sitt på venstre skulder. “Hva synes du?”
Larry sukket og grep fjernkontrollen.
“Om hva? Jeg vet ikke hvem morderen er enda, om det er det du mener…”
“Nei, dummen!” smilte Catherine.
“Hva synes du om forsamlingen?”
“Jeg tror vi har masse arbeid å gjøre her! Jeg trenger å få fatt i kassereren og sekretæren. Jeg trenger å se at alt stemmer med det økonomiske, og så trenger jeg finne ut hva som har blitt diskutert på møtene deres for å se om der er noen problemer under overflaten her…”
Catherine stod opp igjen.
“Jeg føler meg rastløs!” tilstod hun.
“Jeg tror jeg tar meg en dusj og går tidlig til sengs.”
Larry sukket på ny.
“Jeg kan ikke sove enda. Columbo er på fjernsynet. Jeg tror jeg ser på det før jeg kommer til sengs. Jeg trenger å lande litt!”
“Okay!”
Catherine gikk opp trappene mens Larry slo på fjernsynet. Han likte krimserier, og brukte dem for å slappe av. Men det var likevel vanskelig å finne roen denne kvelden. Han begynte å tenke på det han hadde drømt søndag kveld. Hvem var disse mennene? Og hvorfor hadde en av dem gule øyne? Larry hadde lest at i skrekkfilmer brukte de ofte linser med gule øyner som skuespillerne hadde på seg. Kunne det være det samme her, eller var det bare en drøm – slik han hadde sagt til seg selv tidligere?
Peter Falk snurret seg rundt og spurte dem mistenkte noen flere telefoner da telefonen begynte å ringe.
“Pastor Larry?”
“Dette er pastor Hawkins,” svarte Larry. “Hvem er dette?”
Der ble en kort pause på telefonen.
“Mitt navn er Gordon Roland. Jeg er søndagsskolelærer i Calvary Free Baptist Church!”
Larry smilte for seg selv.
“Gordon! Hvordan har du det, og hvorfor ringer du?”
Der var en liten nøling i den andre enden.
“Jeg fikk disippel-opplæring fra pastor Tom. Tror du vi kunne fortsette hvor vi slapp?”
“Jeg ser ingen grunn til at vi ikke kan gjøre det. Jeg tror vi bruker samme program. Var det tjue leksjoner å gå gjennom?”
“Jeg… jeg tror det…”
“Jobber du eller går du på skole eller noe? Det jeg forsøker å si er om det er ett spesielt tidspunkt du er tilgjengelig for disippel-opplæring?”
“Å, jeg skjønner!” svarte Gordon på den andre enden.
“Jeg jobber litt med min far, så jeg kan planlegge rundt arbeidet.”
“Bra!” sa Larry. “Hva med en gang neste torsdag?”
“Jo.. jeg tror det… Når?”
“Kunne du være tilgjengelig rundt klokken tre?”
“Det kunne jeg!”
“Bra! Men jeg ser deg før det. Jeg antar du vil være tilstede på søndag?”
“Det vil jeg!”
“Vel, jeg vil snakke med deg da. Hvor mange søndagsskolelærere er dere?”
“To. Mrs. Grey underviser de yngste, og Hal Benson underviser tenåringene.”
“Hva med småbarna?”
“Å, vi har barnepass! Damene i menigheten roterer…”
Larry smilt for seg selv – igjen.
“Okay, Gordon! Jeg ønsker å snakke med dere tre som underviser i søndagsskolen, pluss sekretæren og kassereren. Ville det være vanskelig?”
“Det tror jeg ikke,” svarte Gordon.
Larry trakk pusten dypt.
“Jeg vil snakke med deg igjen i morgen, dersom det er okay. Kunne jeg vær så snill få telefonnummeret ditt?”
Gordon Roland ga det, og den unge pastoren skrev det ned.
“Tusen takk, Gordon. Jeg vil ringe deg i morgen. Nå er det leggetid. God natt!”
“God natt, pastor Larry!”
Columbo grep morderen med sin skarpe utforskningssans. Politiet ankom, og rettferdigheten seiret.
Larry slo av fjernsynet, så vandret han rundt i huset og slo av alle lysene. Han gjespet og fant at han lengtet etter sengen sin. Da han startet på første trappetrinnet begynte telefonen å ringe igjen. Hvem kunne det være så sent? Litt irritert grep Larry telefonen og bjeffet.
“Ja?”
Der var en lav humming i andre enden, så skar en skarp stemme igjennom stillheten.
“Hallo pastor! Jeg håper jeg ikke forstyrrer deg på denne tiden?”
“Hvem er dette?”
“Det ville være å røpe for mye, ikke sant? Jeg bare ringte for å fortelle deg at vi holder ett øye med deg, og dersom du blander deg i saker som ikke angår deg, Så kan være at vi blåser deg ut som et stearinlys…”
Et klikk i andre enden fortalte den unge pastoren at telefonsamtalen var over. Larry tenkte så det knakte. Han hadde hørt den stemmen før. Med ett plutselig blaff fikk Larrys hukommelse ham til å blekne. Det var stemmen fra drømmen hans! Det var stemmen til mannen med de gule øynene…
larshaukeland 