13 april: Under forfølgelse

“Peter ble da sittende i fengselet, og imens ba menigheten inderlig til Gud for ham.”

Apostlenes gjerninger 12:5

En dyrebar scene er satt foran oss, selv midt i en ellers tragisk og smertefull tid for den tidlige kirken. Jakob hadde nettopp lidd martyrdøden av Herodes, og apostelen Peter er i fengsel. Men verken trusselen av forfølelse eller mørket av motløshet adskilte kirken fra hverandre.

Mens Peter sitter på et hardt, kaldt golv, kneler Guds hellige foran Gud i uavbrutt forbønn på hans vegne. Det synes som om dess mer lidelse blitt påført menigheten, dess mer press som blir satt på menigheten, dess nærmere vokser de til Gud og til hverandre.

Det er trist og feilaktig at kristne så ofte, i dagens velstående og fredfylte vestlige kultur, snubler og deler seg så ofte over små og uviktige emner. Vi er overfølsomme til å kritisere eller rette; vi føler som om andre burde rette seg etter oss, men vi er ikke villige til rette oss etter andre. Forseelser eller forskjeller som ville gå unotert i en tid med forfølgelse blir gjort til uoverkommelige hindringer til samvær i tider med velstand.

Jakob (en av “tordensønnene”) og Peter (som alltid forsnakker seg) hadde utvilsomt sagt og gjort noe som man ikke var enige om i menigheten. Men de forseelsene er glemt nå, da kirken hører om Jakobs død og Peters fengsling.

Brødre og søstre; ikke vent til forfølgelse eller tap eller smerte kommer før vi starter å elske hverandre inderlig. Overse feil; tilgi det gale som er gjort; gi slipp på tidligere klagemål. Elsk og be for hverandre – nå!