larshaukeland

Helbredende tro (Lukas 7:1-10)

“Jesus undret seg da han hørte dette. Han vendte seg til mengden som fulgte ham, og sa: «Det sier jeg dere: Ikke engang i Israel har jeg funnet en slik tro.»

Lukas 7:9

Troen venter ikke på synlige resultater. Tro er en handling før resultatene; det er lydighet til Guds direktiver uten å vite hva det eksakte utkommet vil bli. Det er ikke det samme som å delta i tullete aktiviteter uten å ta i betraktning hva det vil koste. Det er en bevisst handling basert på den tilliten vi har i Gud og Hans trofasthet til oss, Hans barn.

BEVIS PÅ GODHET (Lukas 7:1-5)

Strategisk trekk (7:1)

Jesus hadde dratt til fjellet for å be (Lukas 6:12), og den neste dagen valgte han de tolv disiplene Sine (Lukas 6:13-16). Da Han kom ned fra fjellet, preket Han og helbredet mange mennesker (Lukas 6:17-19). Han kom med Bergprekenen og forklarte hvilken type oppførsel de i kongeriket skulle vise i sine liv (Lukas 7:20-38). Så ga Han to liknelser for å illustrere noen sannheter om det kongeriket (Lukas 6:39-49). Det var etter dette at Han kom inn til Kapernaum.

Kapernaum ble en slags base for Jesus og midtpunktet hvorfra Han utvidet Sitt virke (Lukas 4:31). Det var lokalisert ved den nordvestlige bredden av Genesaretsjøen og var den største av byene rundt den sjøen. Der var mange forretningsforetak der som gjorde byen til en velstående by, og det var også en kontingent av romerske soldater der. Det forklarer nærværet til den romerske offiseren.

Kritisk behov (7:2-3)

Det greske ordet for “offiser” her er “hekatontarches“. Det er i den engelske Bibelen oversatt som “centurion“. Ordet betyr en militær offiser som har hundre menn under seg. Denne bestemte offiseren viste bekymring for tjeneren sin, noe som mange liknende offiserer ikke ville ha vist. Tjenere var vanligvis sett på som forbrukbare og lett å erstatte. Men denne offiseren hadde et genuint hjerte med omtanke for tjeneren, og så ikke på ham som en som lett kunne blitt kastet til sides og erstattet. Selv om tjenerne ble ansett som uverdige og rettsløse, så respekterte denne mannen tjeneren sin.

Lukas nevner spesifikt at denne tjeneren var høyt ansett av sin herre, og han stod for døden. Jødiske eldre ble sent til Jesus av offiseren så snart han hørte at Han var i byen.

Noen tror at disse eldre antakelig var sivile ledere, i motsetning til religiøse ledere, delvis på grunn av de tingene de satte pris på om denne offiseren. Forholdet mellom den romerske militære mannen og de jødiske lederne han hadde hjulpet med å føre tilsyn med avslører en unik situasjon. Istedenfor den vanlige fiendskapen, var det et ekte kammeraderi og høy grad av respekt mellom dem. Disse eldre kom oppriktig for å be om Jesu hjelp til denne mannens behov.

Forbønns forespørsel (7:4-5)

De jødiske lederne sløste ikke med tiden når de presenterte forespørselen sin til Jesus. De eldre oppfordret Jesus til å svare på forespørselen deres, og nente mer enn behovet de var klar over. Vi blir ikke fortalt hvor mange de var, men vi kan forestille oss at de alle deltok i forespørselen.

Deres høye anseelse av offiseren ble vist da de forklarte at denne mannen var verd å motta Jesu hjelp. De forklarte videre at han hadde vist oppriktig kjærlighet for den jødiske nasjonen, spesielt da han hadde bygd dem en synagoge. Dette var virkelig en offiser som var ulik andre offiserer.

En interessant forandring fant diskret sted i Lukas evangelium. Opp til nå hadde Jesus blitt beskrevet som om Han bare hadde håndtert jødene, men nå vises det at Han begynner å gi oppmerksomhet til hedningene. Flere ting stikker seg ut i dette skriftstedet. Hovedkarakterene i denne hendelsen er den hedenske offiseren – ikke de jødiske eldre som vanligvis ikke støttet Jesus – og en slave som i de fleste tilfellene ville bare ha blitt sett på som eiendom. Lukas ga Teofilus er bredere perspektiv.

Det som ser ut til å ha vært viktigst for Lukas så langt synes å være holdningene som har blitt vist. Et mirakel skulle snart skje, men det nevnes bare kort i Lukas 7:10. Her ser vi holdningene til offiseren mot jødene, mot Jesus, og senere, mot autoriteten hans.

BEVIS PÅ TRO (Lukas 7:6-10)

Ydmyk erkjennelse (7:6)

Jesus var allerede nær offiserens hjem da romeren sendte noen venner med en annen beskjed. Var han flau over at han hadde vært så arrogant å be Jesus komme til hjemmet hans? Samme hvilken grunn han hadde, så viste offiseren ekte respekt for Jesus da han anmodet Jesus om ikke å tre inn i huset hans.

Det er ganske klart at offiseren visste hvem Jesus var. Han hadde gjenkjent Ham som Guds Sønn, mens de fleste jødene ikke hadde gjort det. På grunn av dette, så uttrykket han erkjennelse for at han ikke var verdig at Jesus skulle komme inn i hjemmet hans. Vi burde også innse at Jesus selv hadde ingen betenkeligheter med å å gå. Mens jødene – og spesielt lederne – viste rasistiske begrensninger, så hadde Jesus kommet for å frelse alle mennesker, både jøder og hedninger. Han gikk uten å nøle.

Dette er viktig at troende legger merke til. Vår verden er full av rasistisk spenning, ikke bare i vesten, men i alle verdens land. Jesus døde for alle, og himmelen vil bli befolket av mennesker fra alle “raser”. Vi må elske slik som Han gjorde og se forbi hudfargen og nasjonaliteten og istedenfor se sjelene til menneskene som Han døde for.

Forklarende sammenlikning (7:7-8)

Offiserens forklarte forespørselen sin videre ved å si at han ikke følte seg verdig av personlig å entre Jesu nærvær. Han visste at alt Jesus trengte å gjøre var å si ordene, så ville tjeneren bli helbredet. Dette var en viktig uttalelse av tro fra ham, og det viste dybden av hans forståelse av personen Jesus Kristus.

Hans forståelse av Jesu autoritet kom fra hans egen erfaring med menneskelig autoritet. Forklaringen hans vedrørende Jesu kraft til bare å si ordene for å helbrede tjeneren hans var at han selv var under noens autoritet. Implikasjonen her er at Jesus hadde full autoritet over sykdom, og sykdommen var forpliktet å respondere akkurat som Han befalte den. Offiseren var komplett overbevist om at Jesus kunne gjøre dette.

Han brukte seg selv som en illustrasjon på forståelsen sin. Han var både under autoritet og hadde autoritet over andre, så han forstod fullt ut hva som ble forventet når en ordre ble gitt av den som hadde autoritet. Når en overordnede ga en ordre, selv om han var til stede eller ikke, så skulle ordren bli utført uten spørsmål. Han hadde de romerske myndighetene over ham, og han var over en kontingent av soldater, som betød at han både adlød og ga ordrer. Denne kommandokjeden sto klart i hodet hans.

Overbevisende observasjon (7:9-10)

Jesus var forbauset over denne innsiktsfulle forstanden. Han “undret seg“. Hadde Han noen sinne hørt en slik forståelse av seg selv før? Hadde disiplene forstått så mye?

Jødene ventet angivelig på at Messias skulle komme, men troen til denne romerske offiseren hadde overgått deres egen. Jesus hadde ankommet og gitt mange bevis på hvem Han var, men mange av dem, spesielt lederne, hadde fremdeles ingen tro. Denne romeren forstod sannheten om Jesu autoritet fordi han så den store helheten som de fleste jødene ikke så. De så bare Jesus som et menneske, og gikk glipp av hvem Han egentlig var. Offiseren så Ham slik Han virkelig var.

Når vennene som hadde blitt sendt til Jesus kom tilbake til offiserens hjem, fant de tjeneren fullt helbredet. Jesus hadde belønnet offiserens tro ved å umiddelbart gjenopprette tjenerens helse. Det var åpenbart at Jesus ikke var imponert over noen som var jøde eller var en religiøs leder eller utøvet politisk makt. Den eneste tingen som var viktig for Ham var enkel tro, spesielt evnen til å tro at Jesus er den Han sier, og at Gud vil gjøre det Han sier.

Jesus fant den troen i en omsorgsfull, omtenksom romersk soldat. Hva finner Han i oss? Vi har mest tro i dem vi kjenner best, de som vi samhandler mye med. Vi lærer gjennom disse forbindelsene at vi kan stole på dem om det de sier og gjør.  Den eneste måten vi kan utvikle en slik varig tro i Gud er ved å bli intensivt kjent med Ham , og at det skjer gjennom å tilbringe tid i Hans Ord og gjøre hva Han sier. Da vil vi ikke tvile i vanskelige tider.

ORD TIL AVSLUTNING

Offiseren hadde et fryktelig problem. Her var han, en mann av autoritet, og et spøkelse hang over ham som han ikke kunne kontrollere. Hans beste tjener var døden nær, likevel var han hjelpeløs.

Dette var katalysatoren for offiserens handlinger. Selv om han kommanderte hundre menn, så følte han likevel dype og ekte følelser. Han gikk ikke og søkte Kristus selv. Istedenfor sendte han en delegasjon med jødiske eldre. Hvorfor det? Det ville virke mest naturlig for oss om han gikk selv og spurte Jesus.

Men når Jesus hørte forespørselen, satte Han av sted mot offiserens hus. Men snart ble Han møtt av denne mannens venner. De hadde blitt sendt for å fortelle Kristus at Han ikke trengte å bry seg med å gå dit.

Dette er hvor vi hører offiserens forklaring for at Kristus ikke skulle gå inn i huset hans. Dette var en romersk offiser med stor makt, og han sa at han ikke var verdig til å ha Kristus under sitt eget tak! (Lukas 7:6). Han forstod noe som de andre ikke forstod.

Offiseren trodde med full overbevisning at et enket ord fra Jesus kunne helbrede til og med en dødelig sykdom (Lukas 7:7-8). Han var skråsikker på Jesu autoritet. Der var intet ordkløveri, ikke noe spor av tvil i forespørselen hans. Han var overbevist at alt han trengte å gjøre var å be oppriktig om helbredelse.