Brevet til kirken i Sardes (v. 1-6)

INTRO (v. 1)

“Skriv til engelen for menigheten i Sardes: Dette sier han som har de sju Guds ånder og de sju stjerner”

Johannes åpenbaring 3:1a

De store avstandene i det interstellare verdensrommet er uforståelig store. De nærmeste stjernene er billioner av km vekke. Disse store avstandene har tvunget astronomer til å komme opp med en omtrentlig målingsenhet, lysåret. Et lysår er strekningen som lyset, som reiser over 300.000 km per sekund, reiser i løpet av ett år – mer enn ti billioner km.

De enorme avstandene til selv de nærmeste stjernene presenterer en interessant mulighet. Dersom en stjerne 30 lysår borte døde for fem år siden, så ville vi ikke kunne se det før 25 år senere. Selv om den ikke eksisterer lengre, vil lyset fra den stjernen fortsette å skinne som om ingenting har skjedd.

Denne illustrasjonen summerer opp situasjonen i mange kirker på en perfekt måte. De skinner fremdeles et lys som reflekterer en storslagen fortid. Når en ser på den fra avstand, kunne man tro at ingenting har forandret seg. Likevel har åndelig mørke fra vranglære og syndig levesett sluknet lyset på innsiden, selv om ryktet deres fremdeles eksisterer.

Slik var kirken i Sardes. Ryktet tilsa at det var en levende kirke, men Jesus sa at den var ød. Den nedadgående spiralen som avbildes i disse kirkene, først med kirken i Efesos og dens tap av deres første kjærlighet for Kristus, og så Pergamons verdslighet of Tyatiras toleranse for synd, kom nå til et nytt lavmål i Sardes som godt kunne bli kalt “Den første kirken av ugress”. Det var en kirke dominert av synd, utro og vranglære. Akkurat som fikentreet i Jesu liknelse, hadde det blader, men ingen frukt (Matteus 21:19).

Akkurat som de andre kirkene var Sardes en virkelig, eksisterende kirke på Johannes tid. Likevel symboliserer den alle de døde kirkene som har eksistert gjennom historien, og, dessverre, fortsetter å eksistere i våre dager. Det tilsynelatende lyset er bare en illusjon.

Beskrivelsen av den hellige forfatteren i hver av de syv kirkene kommer fra synet i Johannes åpenbaring 1:12-17. Brevet til Sardes har med seg en ytterligere komponent fra hilsningen i 1:4 hvor frasen “de sju Guds ånder” også finnes. Dette kan referere til den symbolske avbildningen av den Hellige Ånd som en lysestake med syv armer, slik som presentert i Sakarja 4:1-10. I alle fall ser denne referansen ut til å gjelde Åndens fylde. Jesus Kristus er representert i kirken Hans ved den Hellige Ånd.

De syv stjernene er de syv budbringerne eller eldre (jfr. 1:20), en fra hver av de syv kirkene som trolig hadde med seg en kopi av Johannes åpenbaring til sine respektive kirker. Billedbruken her viser at Kristus styrer kirkene gjennom gudfryktige ledere og pastorer.

Kristi introduksjon av seg selv er ikke et tegn på den alvorlige tilstanden i Tardes. Overraskende nok introduserer Han ikke seg selv som den guddommelige dommeren (slik som Han gjorde i 2:18 til kirke i Tyatira), selv om kirken i Sardes møtte umiddelbar dom. Istedenfor viser Han seg selv som Den hvis suverenitet virker i kirken Hans via den Hellige Ånd og gudfryktige ledere. Denne introduksjonen minnet kirken i Sardes på hva de manglet. Uten Ånden var kirken i Sardes død, befolket av uforløste sjeler.

Selv om detaljene ikke er nedskrevet i Bibelen var kirken i Sardes antakelig grunnlagt som en søsterkirke fra Paulus arbeid i Efesos (Apostlenes gjerninger 19:10). Den mest prominente personen fra kirken i Sardes var Melito. Han var en apologetiker (en som skrev i forsvar for kristendommen) som fungerte som biskop i Sardes i det sene andre århundre. Han skrev også de tidligste kommentarene om Johannes åpenbaring som vi vet om. Brevet til denne kirken nevner ikke forfølgelse (hvorfor ville Satan bry seg med å forfølge en død kirke?), falske doktriner, falske lærere eller korrupt levestil. Likevel må noen av disse tingene åpenbart ha vært til stede i Sardes siden kirken hadde dødd.

I stor grad har kirkens historie i denne byen vær identisk med byens historie. Den var grunnlagt rundt 1200 f.Kr. og var en av de største byene i den eldgamle verden, hovedstad til det berømte rike lydiske riket. Navnet på dette rikets mest populære konge, Krøsus, lever videre i uttrykket “like rik som Krøsus”. Æsop, som ble berømt for sine fabler, må ha vært fra Sardes. Mye av Sardes velstand kom fra gull tatt fra Pactolus elva hvor arkeologer har funnet hundrevis av digler som brukes til å vaske gull i ruinene til Sardes. Gull- og sølvmynter ble antakeligvis først laget i Sardes. Byen har også dratt nytte av lokaliseringen på den vestlige enden an den kongelige veien som gikk til den persiske hovedstaden Susa, og fra dens beliggenhet i forhold til viktige handelsruter. Det var også et senter for ullproduksjon og klesindustri; faktisk hevdet Sardes å ha oppfunnet farging av ull.

Sardes var lokalisert omtrent 50 km sør for Tyatira i den fruktbare dalen til Hermus elva. Flere bakketopper stakk ut fra Tmolus fjellet sør for Hermus elva. På en av disse bakketoppene, 1500 fot over dalbunnen, stod Sardes . Lokaliteten hadde gjort byen nesten utagbar. Bakketoppen hvor Sardes stod hadde man bygget glatte, nesten vinkelrette steinvegger på tre av byens sider. Man kunne bare komme inn i byen fra sør via en bratt, vanskelig sti. En av ulempene med byen var at det var lite rom for ekspansjon. Etter hvert som Sardes vokste grodde det fram en ny by ved foten av bakken. Det gamle stedet forble et tilfluktssted man kunne trekke seg inn i når fare truet.

Den tilsynelatende uinntagbare lokalisasjonen fikk innbyggerne i Sardes til å bli overmodige. Dette førte til byens fall. Gjennom uforsiktighet skjedde det umulige: Sardes ble erobret. Nyhetene sendte sjokkbølger over hele den greske verden. Selv i Johannes dager, flere århundrer senere, fantes det et ordtak “å erobre Sardes akroplolis” (“å gjøre det umulige”).

Krøsus, kongen av Lydia gikk til angrep på Cyrus den store, konge av Persia, men ble slått. Da Krøsus returnerte til Sardes for å hvile seg og gjenoppbygge hæren sin, så ble han overrasket av perserne som beleiret Sardes. Kong Krøsus var så selvsikker på at han var trygg i byen at han ikke satte ut vakter for å holde øye bed byens sterke murer. En etter en klatret perserne over murene. Beboerne i Sardes hadde uttalt at selv et barn kunne vokte de store murene rundt byen, men det var ingen som så perserne komme.

Sardis gjenerobret aldri sin uavhengighet, og kom til slutt under romersk kontroll i 133 f.Kr. Et katastrofalt jordskjelv ødela byen i år 17 e.Kr., men den ble gjenoppbygd med generøs finansiell hjelp av keiser Tiberius. Som takk bygde innbyggerne i Sardes et tempel til hans ære. Byens mest tilbedte gud var imidlertid gudinnen Kybele – samme gudinnen som ble tilbedt i Efesos som Artemis (Diana). Varme kilder ikke langt fra Sardes ble feiret som et sted hvor gudene manifesterte sin makt til å gi liv til de døde – et ironisk notat for en by hvor kirken var død. I Johannes dager var Sardes rik, men døende, og storhetsdagene var for lengst forbi. Både byen og kirken hadde mistet sin vitalitet.

IRETTESETTELSEN (v. 1d, 2b)

“Jeg vet om dine gjerninger. Det heter om deg at du lever, men du er død.

For jeg har funnet at dine gjerninger ikke holder mål i min Guds øyne.”

Johannes åpenbaring 3:1d, 2b

Fordi kirken i Sardes var død hoppet Kristus foreløpig over den vanlige anbefalingen og gikk direkte til bekymringene Hans over den. Selv om den utvendige fasaden kunne lure vanlige folk (den hadde et navn, et rykte om å være i live – 1988 oversettelsen sier “Jeg vet dine gjerninger, at du har et navn av at du lever, men du er død“, en oversettelse nærmere originalskriftene), så kunne ikke kirken i Sardes lure den allvitende Jesus Kristus som kjente til gjerningene deres. Med sin grenseløse kunnskap erklærte Han kirke i Sardes død. Akkurat som mange kirker i dag var den forurenset av verden, karakterisert av innvendig forråtnelse og fylt med ufrelste mennesker som lekte kirke.

Åndelig død i Nye Testamentet er alltid sett i sammenheng med årsaken for den – nemlig synd. Efeserne 2:1 beskriver ufrelste som “døde på grunn av misgjerningene og syndene deres” (jfr. Lukas 9:60, 15:24, 32, Kolosserne 2:13, 1 Timoteus 5:6, 1 Johannes 3:14). Kirken i Sardes var som et museum hvor utstoppede dyr ble vist ut i deres naturlige miljø. Alt ser ut til å være normalt, men ingenting er i live. Synden drepte kirken i Sardes.

Hva er faresignalene til om en kirke er døende? En kirke er i fare når den er tilfreds med å hvile på sine laurbær, når den er mer opptatt med liturgi enn åndelig virkelighet, når den fokuserer på aktuelle sosiale urettferdigheter istedenfor Jesu livgivende evangelium, når den er mer opptatt av materielle enn åndelige ting, når den er mer opptatt av hva mennesker sier enn hva Gud sier, når den er mer begeistret over doktrinske trosbekjennelser og systemer med teologi enn med Guds Ord, eller når den mister sin overbevisning om at ethvert ord i Bibelen er Guds eget Ord. Samme hvor stor forsamlingen er, samme hvor imponerende bygningene er, samme hvilken status kirken har i nærsamfunnet; dersom de har fornektet den eneste kilden til åndelig liv, så er den død.

Forsamlingen i Sardes utførte gjerninger; de “gikk gjennom bevegelsene”. Men de gjerningene, erklærte Kristus, holdt ikke mål “i Guds øyne“. Selv om det var nok til å gi kirken i Sardes et rykte blant menneskene, så var de gjerningene ikke nok og uakseptable i Guds øyne. De var bare poengløse, livløse bevegelser av døde lik; de gode gjerningene til kirken i Sardes ga bare klær til de ikke-troende. De åndelige zombiene (jfr. Efeserne 2:1-2) som befolket kirken i Sardes levde en løgn. De var tynget ned av vektene til den Rettferdige Dommeren, og det ble funnet at de manglet det de trengte (jfr. Daniel 5:27).

Helten i Gamle Testamentet, Samson, er en passende illustrasjon på Sardes kirkens dilemma. Til tross for hans spektakulære egenskaper og hans fantastisk styrke, så endte livet hans trist og tragisk. Fristerinne Dalila “plaget ham dag ut og dag inn med maset sitt og aldri lot ham få fred, ble han så lei seg at han helst ville dø” (Dommerne 16:16). Hun ville at han skulle avsløre kilden til hans store styrke, og til slutt hadde Samson fått nok av maset til Delila. Han fortalte henne sannheten. Hun klippet av håret hans, og Samson mistet styrken sin; ikke på grunn av hårklippen selv, men for sin ulydighet til Herren. å kom den historiens tristeste øyeblikk. Filistrene kom og grep Samson og han gikk med dem uten å bry seg. De fanget ham, bandt ham og stakk ut øynene hans. Tragisk nok står det “Han visste ikke at Herren hadde vendt seg bort fra ham” (16:20). Selv om han var den samme mannen, med det samme navnet, så var styrken hans borte. Resultatet ble at Samson ble fengslet, blindet, ydmyket, og, til slutt, død.

På samme måte hadde kirken i Sardes en gang vært åndelig levende og sterk, men nå var den blitt blind og svak uten å innse at Herren hadde forlatt dem for lenge siden.

BEFALINGEN (v. 2a, 3)

“Våkn opp og styrk det som er igjen, og som holder på å dø!

Husk derfor hva du tok imot og hørte! Hold fast på det og vend om! For hvis du ikke våkner, skal jeg komme som en tyv, og du skal ikke vite timen når jeg kommer over deg.”

Johannes åpenbaring 2a, 3

Kristus adresserte befalingen til den trofaste resten av sanne kristne i Sardes; der er ingen vits å snakke til dem som er døde. Dersom kirken skulle overleve trengte den liv. Kristus viste dem en vei til å gjenopprette kirken åndelig ved å følge fem trinn.

For det første måtte de “våkne opp” Der var ikke tid til uenigheter; de kunne ikke bare følge strømmen, de måtte snu den. Den troende resten trengte å se på det som skjedde i kirken deres, evaluere situasjonen, bli involvert i å forandre ting, konfrontere det som var synd og feil og gjøre en forskjell.

For det andre måtte de styrke det som er igjen. Order “det” er et substantiv i gresk og referer ikke til mennesker, men åndelige virkeligheter. Kristus formante de sanne kristne i Sardes å koste de døende trestubbene av deres gjenlevende åndelige nåde av kirken deres inn i ilden. Ilden ville så rengjøre deres åndelige gaver.

For det tredje måtte den trofaste resten huske hva de tok imot og hørte. De trengte å gå tilbake til sannhetene i Guds Ord, huske evangeliet og læren fra apostlene. På denne tiden var allerede Paulus brev i sirkulasjon (jfr. 2 Peter 3:15-16) og resten av Nye Testamentet hadde blitt skrevet. De troende i Sardes trengte å stadfeste troen deres i Kristus, synd, frelse og helliggjørelse. I følge Paulus ord til Timoteus måtte de ta vare på det som var tiltrodd dem (1 Timoteus 6:20). De trengte å etablere et fast doktrinalt grunnlag som kunne være base for fornyelsen av kirken.

For det fjerde måtte de, etter at de hadde gått tilbake til sannhetene i Skriftene, holde fast på det. Ortodoks teologi uten trofaste liv ville ikke resultere i fornyelse.

For det femte måtte de vende om. Med anger og sorg måtte de troende i Sardes tilstå og vende bort fra synden sin. Dersom disse fem trinnene ble adlydt ville det resultere i vekkelse.

Konsekvensene kunne bli alvorlige dersom vekkelsen ikke ville komme. Kristus advarte dem: “For hvis du ikke våkner, skal jeg komme som en tyv, og du skal ikke vite timen når jeg kommer over deg.” Bildet om at Jesus skulle komme som en tyv bærer med seg ideen om nært forestående dom (jfr. Matteus 24:43, Lukas 12:39, I Tessalonikerbrev 5:2, 4, 2 Peter 3:10, Johannes åpenbaring 16:15). Trusselen her er ikke relatert til Hans andre komme, men er at Herren ville komme og ødelegge kirken i Sardes dersom det ikke ville komme noen vekkelse. Det kan også bli ekstrapolert til en advarsel om dom som møter alle de døde kirkene ved Kristi tilbakekomst.

Den eneste måten å unngå den strenge dommen som venter på dem som kjenner sannheten og snur seg bort fra den (Hebreerne 10:29-30) er å følge stien til åndelig liv.

RÅDET (v. 5-6)

“Men du har noen få i Sardes som ikke har skitnet til klærne sine. De skal gå med meg i hvite klær, for de er verdige til det. Den som seirer, skal bli kledd i hvitt, og jeg vil aldri stryke navnet hans ut av livets bok, men kjennes ved navnet hans for min Far og hans engler.”

Johannes åpenbaring 3:5-6

Til oppmuntring beskrev Kristus belønningen som venter dem som deltok i vekkelsen. Sanne kristne vil, som tidlig nevnt, gå med Kristus i hvite klær. I den eldgamle verden ble hvite klær også brukt ved festlige anledninger som bryllup. Sanne kristne vil bruke deres ved Lammets bryllup (Johannes åpenbaring 19:7-9). Hvite klær ble også brukt av dem som feiret seier i krigen; alle sanne kristne er seiersherrer gjennom Kristus over synd, død og Satan. Men, som vi så i vers 4, så representerer de hvite klærne til de troene renhet og hellighet. Kristus lover å kle kristne i brilliante klær av renhet og hellighet.

Kristus lover videre hver sann kristen at Han vil aldri stryke navnet hans ut av livets bok, men kjennes ved navnet hans for min Far og hans engler. Utrolig nok, selv om teksten sier det motsatte, så antar enkelte mennesker at dette verset lærer at en kristens navn kan bli visket ut av livets bok. De snur herved på en tåpelig måte et løfte til en trussel. Noen hevder at 2 Mosebok 32:33 underbygger ideen at Gud kan fjerne enkeltes navn fra livets bok. På det skriftstedet sier Gud: “Den som synder mot meg, stryker jeg ut av min bok.” Der finnes imidlertid ingen motsetning mellom dette skriftstedet og Kristi løfte i Johannes åpenbaring 3:5. Boken det blir referert til i 2 Mosebok 32:33 er ikke livets bok som blir beskrevet her, i Filipperne 4:3 og senere i Johannes åpenbaring 13:8, 17:8, 20:12, 15, 21:27). Istedenfor refererer det til boken om de levende, som inneholder dem som er i live (jfr. Salme 69:29). Trusselen er dermed ikke evig fortapelse, men fysisk død.

På Johannes tid hadde herskerne et register over byenes innbyggere. Dersom noen døde, eller begikk et alvorlig lovbrudd, så ble navnene deres visket ut av det registeret. Kristus, himmelens Konge, lover at Han skal aldri viske ut navnene til sanne kristne fra rullen med navn som “hver den som fra verdens grunnvoll ble lagt, ikke har fått sitt navn skrevet i livets bok hos Lammet som ble slaktet” (Johannes åpenbaring 13:8).

Tvert imot vil Kristus kjennes ved navnet hans for min Far og hans engler. Han vil bekrefte at disse troende tilhører Ham. Her gjentok Kristus løftet Han hadde gitt under sin jordiske tjeneste: “Hver den som kjennes ved meg for menneskene, skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen” (Matteus 10:32). Den trøstende sannheten om at den sanne kristnes frelse er evig sikker er en umiskjennelig lære i Skriften. Inge steder står dette klarere enn i Romerne 8:28-39:

“Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter sin Sønns bilde, så han skal være den førstefødte blant mange søsken. Og dem som han på forhånd har bestemt til dette, har han også kalt. Dem som han har kalt, har han også kjent rettferdige, og dem som han har kjent rettferdige, har han også herliggjort. Hva skal vi så si til dette? Er Gud for oss, hvem er da mot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alt sammen med ham? Hvem kan anklage dem Gud har utvalgt? Gud er den som frikjenner. Hvem kan da fordømme? Kristus Jesus er den som døde, ja, mer enn det, han sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss. Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? Som det står skrevet: For din skyld drepes vi dagen lang, vi regnes som slaktesauer. Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.”

Brevet til Sardes ender, som de andre brevene, med en formaning til å lytte til rådet, befalingene og løftene som det inneholder: “Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene!” (Johannes åpenbaring 3:6). De åndelig døde zombiene som leker kirke trenger å lytte til Kristi advarsel om den kommende dommen. De likegyldige troende trengte å våkne opp før det var for sent å redde kirken deres. Og de trofaste få kunne finne trøst i kunnskapen om at frelsen deres var trygg i all evighet.

Hva skjedde med kirken i Sardes? Lyttet de til advarslene? Kom vekkelsen? Det at en slik prominent mann som Melito fungerte som biskop i Sardes flere tiår etter Johannes skrev kan tyde på at hvert fall litt vekkelse har foregått i Sardes. Opp til Kristus kommer tilbake er det ikke for sent for andre døde kirker å finne veien til åndelig fornyelse.

larshaukeland