Vers 12

“Når du dyrker jorden, skal den ikke mer gi deg sin grøde. En flyktning og en vandrer skal du være på jorden”.

1 Mosebok 4:12

Dette verset er fortsettelsen på det som Gud sa i det foregående verset. Gud hadde nevnt at det skulle komme en forbannelse over Kain for det han hadde gjort. Her kan vi se den todelte straffen som Herren har bestemt over Kain. Straffen – eller forbannelsen om du vil – som vi ser i dette verset, er delt i to: først så ser vi at Kain vil streve med å få fatt i næring for å brødfø seg, så ser vi at han vil ha problemer med å finne et sted å bosette seg.

Næringen fra jorden blir her nektet ham. Dette er en forbannelse som tar fra ham gleden hans, og spesielt hans kall i livet. “Når du dyrker jorden, skal den ikke mer gi deg sin grøde.” Dette må ha vært spesielt sårt for Kain ettersom han var en bonde, og sikkert satte stor pris på yrket sitt. Han hadde ofret av førstegrøden sin, og var sikkert stolt over det han hadde dyrket. Legg merke til at alle skapninger er hva Gud gjør det til; en trøst eller et kors, en velsignelse eller en forbannelse. Dersom jorden ikke gir oss sin grøde, så blir vi nødt til å godta Guds rettferdighet, fordi vi ikke har gitt nok til Ham. Joden hadde vært forbannet for Adam, men den var nå dobbelt forbannet for Kain. Mordet av Abel hadde gjort hans yrke ufruktbart og ubehagelig. Legg også merke til at de ondes ondskap bringer en forbannelse over alt de gjør og alt de har. 5 Mosebok 28:15 sier: “Men dersom du ikke hører på din Herrens, din Guds røst, og ikke akter vel på å holde alle hans bud og hans lover, som jeg gir deg i dag, da skal alle disse forbannelser komme over deg og nå deg“.

Bosetting blir også nektet ham. “En flyktning skal du være på jorden.” Dette var også en alvorlig fordømmelse. Han ville bli hånet og latterliggjort av andre mennesker. Det ville sikkert være en stor skam å gi ham husly, snakke med ham, eller vise ham noen som helst skags oppmerksomhet. Han fikk sikkert ett dårlig rykte blant alle mennesker. Trolig ville hans dårlige samvittighet plage ham hvor enn han dro. Hvilken ro kan vel de finne som drar meg seg sin forbannelse der de reiser? Kain var nok den første flyktningen i verdenshistorien, jaget av sin egen skyldfølelse. 

Det synes å være implisert her at Kain vil være hvileløs i frykt og bekymring. Det verset var nok at han ble bortvist fra Guds nærvær og fra familien hans og ikke kunne finne sikkerhet noe sted. Den greske oversettelsen av Gamle Testamentet – Septuaginta – sier her “Du skal stønne og skjelve på jorden” – skrekken over din forbrytelse vil alltid hjemsøke deg, og du skal aldri ha et godt jordet håp om at Gud vil fjerne den straffen du fortjener. Dette ser ut som en endeløs og fryktelig fortapelse. En kan kanskje si det slik at Kain ble sendt i eksil. 

Denne konflikten mellom de to åndelige ættene fortsetter blant oss i dag, og vi nå sitt klimaks i fremtiden som blant annet Johannes åpenbaring forteller oss om. I dag kan det kanskje se ut for oss som om Satan vinner, men Satans endelige tap vil først komme etter Kristi andre komme. Til og med i dag har vi Guds løfter om åndelig seier i vår daglige kamp mot onde krefter: “Men fredens Gud skal i hast knuse Satan under deres føtter. Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere!” (Romerne 16:20). Vi ser her at Guds dom over Kain også er et eksempel – eller bilde – på knusingen av slangens hode. Kain ble for alltid drevet bort fra Herrens åsyn, og på samme måte kan man si at de som ikke tror på Kristus eller tar imot Ham vil lide “en evig fortapelse borte fra Guds åsyn og fra hans makts herlighet” (2 Tessalonikerbrev 1:9).

En som følger etter Gud og lyder Kristi Ord er de som gjør gode gjerninger. Det er bare Guds nåde som er forskjellen på oss og ikke-troende – vi har tatt imot nådens gave, frelse, og de ikke-troende har ikke tatt imot den. Pauls skrev: “For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av deres selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem” (Efeserne 2:8-10). Først når Kristus blir en del av vårt liv, kan vi virkelig gjøre gode gjerninger, men da må vi lytte til Herren og følge Ham. Kain lyttet ikke til Herren og tok ikke imot mulighetene for å angre og vende seg tilbake til Ham. Gud lot Kain leve på jorden til tross for hans store og alvorlige synd, på samme måte som Gud lar både “hveten og ugresset” vokse side ved side til det er tid for innhøstning (Matteus 13:24-30, 36-43).

Kain var en som hadde “kjent rettferdighetens vei” ettersom han hadde vært nær Gud, men så ble sendt bort fra Guds – og familiens – åsyn. Og da skriver Peter: “Det hadde vært bedre for dem om de ikke hadde kjent rettferdighetens vei, enn at de kjente den og så igjen vendte seg bort fra det hellige bud som var overgitt dem” (2 Peter 2:21). Straffen som ble gitt Kain ekskluderte ham ikke fra å angre sine synder i fremtiden, men han var nok en ynkelig sjel som måtte streve for å holde seg i live samtidig som han flyttet fra sted til sted. Han ble kanskje gjort narr av og ble kalt flere stygge ting. En slik tilværelse kan ha fått ham til å angre seg, men straffen var gitt og ville likevel fortsette, selv om han ville angre. Enkelte synder vi begår får konsekvenser som vi må leve med. Kains synd var en av dem. Og vi vet at Gud betraktet menneskeliv som noe spesielt og verdifullt, og Han ville sener gi meget konkrete lover om dette. Du kan selv lese 1 Mosebok 9:5, Job 16:18, Salme 9:13, Esekiel 3:18 o.s.v.

Kains forbannelse som “en vandrer… på jorden” blir ofte i dag sett i forbindelse med det moderne ordet “husløs” eller “hjemløs”. I USA har de et uttrykk de bruker om hjemløse som vandrer rundt fra sted til sted- “hobo”. Ofte vet vi ikke hvordan det er å være uten et hjem, men vi vet at dette ikke er noe å trakte etter. Det er meget vanskelig å finne ly for husløse i våre dager, og det var nok sikkert det også på Kains tid. Som en kuriositet kan jeg nevne at ordet for “vagabonde” eller “vandrer” – aka “hobo” – er fra det hebraiske ordet “nudh” som gir verbet “nod” som betyr “å vandre rundt”. Vi vil komme tilbake til dette når vi skal se på “landet Nod” under Vers 16.


 

%d bloggers like this: